Aftenposten intervjuer Trine Skei Grand på Venstres valgvake:

- Aftenposten har ikke møtt en eneste i kveld som ønsker noe regjeringssamarbeid med Frp?

- Det er nok et greit uttrykk for stemningen i partiet, sa Trine Skei Grande til Aftenposten etter talen.

- Så du tror ikke dette valgresultatet ender med en Høyre, Frp og sentrums-regjering?

- Nei, det tror jeg ikke. Men det vil samtalene vise.

Selv om jeg helst hadde sett fortsatt rødgrønt flertall deler jeg naturligvis Skei Grandes håp om en regjering uten FrP. Jeg ser likevel ikke helt at dette er et sannsynlig resultat. Høyre, KrF og Venstre har tilsammen 67 mandater, mot de rødgrønnes 72, så hvorfor skulle de danne regjering? Er det virkelig mer sannsynlig å få til en fungerende mindretallsregjering av Høyre-sentrum, med støtte fra et ekstremt bittert FrP, enn en rødgrønn mindretallsregjering med støtte fra KrF og Venstre?

Hvis jeg skal prøve meg på politisk analyse vil jeg nok si at jeg tror mest på en borgerlig firepartiregjering. Og hadde det ikke vært for at de kan komme til å irreversibelt gjøre Norge til et litt mindre trivelig sted hadde jeg sagt det er bra FrP får litt prøvd seg litt. Vi får håpe de lider SVs skjebne i 2017.

Jeg er virkelig på en rull når det gjelder leserinnlegg for tiden. Jeg hadde jo ett på trykk i juni, og inspirert av suksessen var jeg ikke sen om å hive meg rundt da jeg var hjemme i Molde sist, og så en fyr fra FrP skrive noe tullete i Romsdals Budstikke. Det vil si, jeg var egentlig litt sen om å hive meg rundt, jeg drøyde nesten en uke, men plutselig fikk jeg det for meg at jeg burde skrive et svar, og sannelig kom det ikke på trykk i papiravisen i går. Her er teksten, til allmenn forlystelse.

Hvordan ikke diskutere politikk
Torsdag 29. august hadde Steinar Berge et leserinnlegg på trykk i Romsdals Budstikke. Flere temaer ble nevnt, og for å sitere Berge, «Det er mye mer å ta fatt i», men jeg skal begrense meg til klima. Bakgrunnen er at to personer fra SV i et tidligere innlegg har kalt FrP «klimafornektere». Åpenbart et tullete uttrykk, noe Berge da også fremhever ved å påpeke at «klima har vi hatt til alle tider». Med det samme han er i gang tar han like godt på seg å vise at FrP tvert imot er klimarealister, og søker å motbevise teorien om at menneskelige utslipp av CO2 gir et dominerende bidrag til klimaendringer.

Berge fornekter seg i alle fall ikke, og strør om seg med intetsigende utsagn. Han sier at solens magnetfelter påvirker klimaet, og legger hjelpsomt til at solen «skifter poler» akkurat nå. Han nevner at vulkaner kan ...

Jeg var en tur innom Gløshaugen i dag, og kranglet litt om politikk med et par venner. Det er jo valgt snart, ogsåvidere. Jeg føler at jeg ikke gjør det så godt i slike diskusjoner, og jeg tror det delvis skyldes at jeg ikke liker å uttale meg uten å være temmelig sikker på det jeg sier. Ikke sånn å forstå at jeg beskylder mine venner for å uttale seg om ting de ikke vet, men når noen for eksempel sier «Det er viktig at staten legger til rette for at folk kan starte bedrifter og skape arbeidsplasser, siden statens inntekter kommer fra arbeidstakere som betaler skatt.» tenker jeg at det er jo sant, men hvordan skal man egentlig veie dette mot alle andre hensyn staten burde ta, og dessuten vet jeg ikke i detalj hvordan de ulike partiene stiller seg på dette punktet, så hva har jeg egentlig å bidra med?

På vei hjem tenkte jeg mer over dette. Statsbudsjettet er en ting jeg gjerne trekker frem som eksempel på noe som er så stort og komplisert at det er umulig for en privatperson å ha en informert mening om det. Jeg innså imidlertid at det å se på et stort og komplekst system, og prøve å si noe om det, er nettopp det mye av utdannelsen min har gått ut på. Jeg tror jeg skal sette meg ned en dag, med papir og blyant og noen av tallene fra statsbudsjettet, og se om jeg kan bli litt klokere ...

En sen høst-/vinkveld for to år siden fortalte jeg Camilla, kanskje noe overivrig, om min fascinasjon for Lady Gaga, og hun beordret meg sporenstreks til å skrive en artikkel om henne. (Om Lady Gaga altså, ikke Camilla. Det hadde sikkert vært interessant det også, vel å merke.) So, here it goes.



Jeg peker på elefanten i rommet med det samme, og bemerker at Calcuttagutta ikke akkurat er standardmålgruppen for en artikkel av slik kost. Men, som Tor sin ryggtatovering sier: «Intet tema er for snevert», og en artikkel om Lady Gaga kan være en ny og spennende rute for de faste leserne.

Jeg har i den anledning spurt meg selv hvilke aspekter ved, og fascinerende fakta om Lady Gaga som vil være relevant for dette nerdebolet. Temaer jeg har landet på er blant annet hennes omstridte besøk hos Julian Assange ved Ecuadors ambassade, hennes oppsiktsvekkende antrekk, sosialt engasjement og litt andre funfacts. Jeg vil i tillegg krydre det hele med litt «musikkeri».





Jeg tok et onlinekurs i låtskriving tidligere i år ved Berklee College of Music, og hadde en foreleser ved navn Pat Pattison (av alle ting). Han sier at når man skriver en låt så kan man sette refrenget i noe han liker å kalle for «THE DRESS». Refrenget skal vise seg i sin aller fineste kjole, skille seg ut fra versene og helst vise selve meningen med låten. Her mener jeg man lett kan dra en ...

Til tross for at jeg tidligere har uttalt meg med en viss skepsis til svak kaffe generelt, og V60 spesielt, har jeg etterhvert fått sansen for svak kaffe, og jeg har tilogmed gått til anskaffelse av en V60. Jeg kjøpte faktisk to, for jeg må jo ha en på jobb også, men den ble de andre medlemmene av kaffekollektivet med og spleiste på, så det er slik sett ikke bare min. Det betyr at vi begynner å få en ganske respektabel kaffesituasjon på jobb. I tillegg til at vi har vekt til vann og kaffe, en meget respektabel kvern, presskanne, aeropress (også med metallfilter, for den som liker denslags), og nå også V60 har vi en relativt velfungerende innkjøpsordning som sørger for at vi til tider har opptil fem forskjellige bønner å velge mellom.

Slett ikke verst, om jeg skal si det selv, men, som ordtaket sier, mye vil ha mer. Etter at V60en hadde kommet på plass oppstod det straks en diskusjon om hva som burde være neste innkjøp. Mokkakanne ble nevnt, og kaffebryggerommet vårt (tidligere kjent som Ben's Scrum Café & Grill Bar, nå bare kafferommet) har en kokeplate, så det kan funke fint. En av mine kollegaer mente at en fancypants hellekanne er den neste naturlige investeringen, mens jeg heller mot en pen serveringskanne, så det blir lettere å brygge V60 til to kopper i slengen. Chemex kommer nok i hus før eller senere, vakumbrygger har vært nevnt og det aller kuleste hadde selvfølgelig vært om vi kunne fått en slik diger kald-drypp-brygger i tre, messing og glass. Det blir spennende å se hva fremtiden bringer av upraktisk utstyr for å tilberede kaffe.

I denne sterkt forsinkede artikkelserien planlegger jeg å gå gjennom alle programmene til partier som står i fare for å få noen inn på Stortinget. Sist jeg gjorde dette begynte jeg til høyre, med Fremskrittspartiet og Demokratene. I år dropper jeg Demokratene til fordel for Miljøpartiet De Grønne, og det er nettopp der jeg har tenkt å begynne i dag.

Miljøpartiet De Grønne, heretter kalt MDG, har hatt en ganske imponerende oppsving de siste årene, og står i følge flere meningsmålinger i det siste på kanten av sperregrensen. I motsetning til SV, Senterpartiet, Venstre og KrF synes de dette er en positiv ting, siden de er i ferd med å krysse sperregrensen på vei oppover, mens de andre er på vei nedover. Skulle MDG få over 4% av stemmene kan de få inn ca 10 personer på Stortinget, og det ville jo egentlig være en ganske ny og spennende ting i norsk politikk. Til tross for at jeg meldte meg inn i SV tidligere i år har jeg faktisk vurdert å stemme MDG i år, men det er flere ting som gjør at jeg tenker meg om, og en av dem er at jeg ikke vet nok om resten av politikken deres. Derfor, til partiprogrammet!

Miljøpartiet De Grønnes arbeidsprogram 2013 er et dokument på 71 sider, og gir et greit førsteinntrykk. Pent oppsett, ikke noe dill, kanskje litt lange linjer, og som vanlig foretrekker jeg blokkjustert tekst. De åpner dessuten med følgende tekst, midtstilt på en egen side:

Miljøpartiet De ...

Jeg starter stort sett hver dag på jobb med litt parallellisering. Jeg sparer fort noen minutter på dette, så det er viktig å kjenne til slike teknikker, for noen minutter om dagen blir mange timer i løpet av et år. Eller i allefall noen timer. Et minutt om dagen blir vel omtrent tre og en halv time i løpet av et år. Nuvel.

La oss analysere problemet, som i mitt tilfelle er å lage en presskanne med kaffe. Det er en prosess som involverer flere steg, der de viktigste er:

1. Veie opp kaffe (20 sek)
2. Kverne kaffe (20 sek)
3. Tømme kannen for gammel grut (20 sek)
4. Koke opp vann (2 min)
5. Putte kaffe i kannen (10 sek)
6. Putte kokende vann i kannen (10 sek)
7. Trekke kaffen (3 min)
8. Presse ned filteret (10 sek)

Noen av disse tingene må gjøres i en spesiell rekkefølge for optimalt resultat, mens andre kan gjøres i parallell. Jeg har forsøkt å estimere tiden hvert av disse skrittene tar, og hvis vi begynner med å tenke oss at vi gjennomfører dette sekvensielt kan vi tegne følgende diagram:

Det finnes andre måter å gjøre dette på, for eksempel er det ikke så viktig om man renser kannen for gammel grut før eller etter at man veier opp ny kaffe. Det er imidlertid essensielt at man for eksempel koker opp vannet før man putter vannet i kannen. Her er det med andre ord rom for parallellisering, men vi må passe på synkroniseringen.

Når jeg lager kaffe alene blir ...

Det faller meg generelt ikke naturlig å ha sterke meninger om store sportsarrangementer. Hvis det er noe du har sittet og ventet på, er dette øyeblikket. Følg med.

Russland skal arrangere OL i 2014. Gudene vet hvordan det gikk til (skjønt jeg har mine mistanker). Norge bør ikke delta.

En homofil 23-åring døde i mai etter å ha blitt torturert av vennene sine. Han ble slått, brutalt voldtatt med ølflasker og forsøkt påtent før de knuste hodet hans med en 20-kilos stein. Under en måned senere skjedde det igjen. Og igjen og igjen. Samtidig har Russlands Duma forbudt det de kaller "propaganda for utradisjonelle forhold", noe som gjør det ulovlig å fortelle noen under 18 år om homofili, og i praksis vil gjøre det umulig å kontre disse typene hat-kriminalitet på fornuftig vis. (PinkNews har laget en liste over 20 slike nyhetssaker fra Russland.)

Det er uklart om lovene som forbyr "homofil propaganda" vil gjelde utøvere og besøkende i forbindelse med lekene (Kremlin gir motstridende beskjeder, og sportsministeren gikk forleden ut og sa at det forventes at besøkende følger loven; Russland har allerede forbudt Pride House, som først ble introdusert i Vancouver) -- men det er virkelig ikke poenget. Om man arrangerte OL i Sør-Afrika under Apartheid, ville det da være greit, såfremt man ikke praktiserte Apartheid inne i OL-landsbyen? Var OL i Berlin akseptabelt, siden Jesse Owens fikk være med?

Stephen Fry, i et strålende åpent brev til David Cameron, går inn for en britisk boikott av lekene. Norge bør ...

Jeg har lenge følt at jeg burde se nærmere på deler av Vestlandet, og gjerne litt oppi fjellheimen midt i landet, pluss at jeg har hatt lyst til å besøke Bakeriet i Lom en stund, så mamma og jeg tok en liten biltur i går. Vi startet friskt med å rekke ferga til Åfarnes med omtrent ti sekunders margin, kjørte gjennom Åndalsnes og tok første til høyre opp Trollstigen. Ganske flott, egentlig, og jeg tror jeg kunne tenke meg en sykkeltur opp der ved en senere anledning. Ganske slitsomt, antagelig, men jeg tipper det er ganske fint å bare cruise ned til Valldal. Og neste gang skal jeg huske å ta med kontanter, så jeg kan kjøpe jorbær på vei nedover dalen.

Normalt hadde vi kanskje sett oss litt rundt i Valldal, men målet var å spise lunsj i Lom, og klokken begynte allerede å nærme seg lunsjtid og vel så det, så vi kjørte videre og tok ferge fra Linge til Eidsdal. Eidsdal så i grunnen ut som et trivelig sted, kanskje en kandidat for Plan B? Det er i grunnen mange av disse bygdene som essensielt er noen få hus nederst der en eller annen dal treffer fjorden, omgitt av digre fjell på alle kanter, som ser ganske flotte ut, så kanskje man kunne prøve seg litt frem. Leie et hus for et år eller noen måneder, skrive litt på en bok eller noe, og generelt oppføre seg som en eksentrisk tulling fra byen.

Geiranger, som så ...

«Her er det klart at opptil flere ikke kjenner sin Austen», skriver Morgenbladet i en liten notis som gjengir poenget fra en litt større notis i The Guardian fra uken før. Etter min mening demonstrerer Morgenbladet her at de er blant de som ikke kjenner sin Austen ved å omtale Caroline Bingley som heltinnens erkerival. Det er fra ganske tidlig i boken åpenbart for alle, bortsett fra Caroline Bingley, at Mr. Darcy ikke har noe særlig til overs for henne. Det er mulig Caroline Bingley tenker på Elizabeth som en rival, men det motsatte har jeg ikke noe tro på.

Uansett, sitatet på den nye £10-seddelen, «I declare after all there is no enjoyment like reading!», stammer altså fra Caroline Bingley, som avskyr å lese. Slik jeg ser det utgjør ikke dette et problem i det hele tatt. Det er ganske tydelig at alle, inkludert fortelleren, mener Caroline Bingley er tett i pappen, og at man ikke bør ta det hun sier alvorlig. Austen selv likte formodentlig å lese, og ettersom sitatet må leses gjennom doble ironibriller mener jeg det er et utmerket valg. Det viser at Austen likte å lese, at hun ikke likte folk som ikke likte å lese, og at hun lo av folk som lot som om de likte å lese for å imponere folk som likte å lese selv om de selv ikke likte å lese. Enkelt og greit.