Av og til føler jeg at jeg burde bli voksen og begynne å bruke linux. Jeg trives stort sett ganske godt med Mac, men jeg slår meg likevel ikke helt til ro i Steves paradis. Det er flere grunner til det, men de viktigste er at det har gått nedoverbakke med OS X siden Snow Leopard, og fortsetter det slik kommer operativsystemet til å være ubrukelig om noen få år, samt at det føles mye barskere å bruke linux og sist, men ikke minst, at macports egentlig er ganske irriterende. Det er kanskje mange som ikke har hørt om macports, til tross for at det egentlig er et stykke essensiell programvare på en Mac, så la meg forklare.

På fornuftige operativsystemer bruker man noe som kalles et pakkesystem, eller en package manager på engelsk. Hensikten med denne programvaren er å sørge for at man til enhver tid har installert de biblioteker man trenger for at ting skal funke, så man slipper å havne i dll hell. Tanken med et programvarebibliotek er at det inneholder funksjoner som andre kunne tenke seg å bruke. DirectX, for eksempel, er et bibliotek som inneholder funksjoner som hjelper deg å vise grafikk. Hvis dette biblioteket er tilgjengelig for alle programmer, slipper alle å inkludere sin egen kopi, og dermed sparer man plass. Gode greier. Problemet oppstår når ulike programmer alle helst vil installere sin egen versjon av det samme biblioteket, og det er denne jobben et pakkesystem helst skal håndtere.

På linux er dette helt ...

Kjære Likestillingsminister,

Jeg føler at noen må ta seg på tak og forklare deg et eller annet, og siden jeg sitter her og er sint likevel kan jeg like godt gjøre det.

Grunnen til at jeg er sint er nemlig at du har dukket opp i nyhetene en del de siste par dagene. Forstå meg rett: Normalt ville dette vært fint; likestillingsministere bør i grunnen være mer i nyhetene enn de tradisjonelt har vært, så dette er på ingen måte en oppfordring til å skalke lukene og gjemme deg på det nye statsrådskontoret. Tvert imot.

Det handler heller om grunnen til at du har vært i nyhetene. Ut ifra uttalelsene dine slutter jeg meg til at du ikke helt skjønner hva du har gjort galt. Kanskje sitter du der og tror at et venstrevridd media er ute etter å ta deg, koste hva det koste vil. Jeg tenkte derfor at jeg skulle forklare hvordan ting henger sammen.

For det første: Er det helt greit at barnehagene leser homoeventyr for små barn?

Ja. Ja, det er det. Man må selvsagt anta at med "homoeventyr" mener du bøker på barnehagenivå hvor helten vinner en prins heller enn en prinsesse (eller heltinnen vinner en prinsesse, for den saks skyld).

Jeg vil faktisk gå så langt som til å si at det ikke bare er "helt greit"; det er absolutt på tide. Historiene man leser for barn i barnehagen er med på å gi barn de narrativene de bruker til å orientere seg i ...

Den senere tiden har jeg følt at jeg muligens burde prøve å ta litt mer ansvar, og engasjere meg i politikk. Det er kanskje en anelse arrogant å tenke at nettopp jeg, og mine meninger, er det verden mangler, men jeg mener naturligvis at mine meninger er best (hvis ikke hadde jeg ment noe annet), så hva kan man gjøre. Uansett, jeg meldte meg inn i SV i vinter en gang. Det er ikke absolutt alt i politikken deres jeg kjøper, men stort sett er jeg enig i det meste, og politikk virker vel gjerne sånn at man melder seg inn i det partiet man er mest enig med, og så får man stemme på lokallagsmøter, som igjen fører til at noen stemmer på landsmøter, og vips har man en bitteliten lillefinger med i spillet når partiprogrammet skal skrives. Eventuelt kan man starte sitt eget parti, om avstanden til de eksisterende er for stor, men det virker som en hobby for spesielt interesserte.

I løpet av valgkampen hadde jeg egentlig litt dårlig samvittighet for at jeg ikke gjorde mer. Jeg fikk fra tid til annen tekstmeldinger fra Snorre og Audun som oppfordret meg til å gjøre en innsats, men det er ikke helt min ting å stå på stand og dele ut løpesedler og slikt, synes jeg. Nuvel. Jeg skrev i det minste et leserinnlegg i valgkampinnspurten. I allefall, her en dag bestemte jeg at det er på tide å bli et lite hakk mer aktiv, så i dag tok ...

Jeg holder for tiden på med The Emperor's New Mind, en nokså omfattende bok om fysikk og matematikk og livet og slikt, av Roger Penrose. Poenget hans er visstnok at det ikke er mulig å simulere en menneskelig bevissthet med en vanlig datamaskin, uansett hvor kraftig den måtte være, skjønt jeg har ikke kommet til den delen av boken ennå. På veien til denne konklusjonen er han imidlertid innom mye annet interessant som egentlig gjør boken verdt å lese i seg selv. En av tingene han streifer innom er Mandelbrot-settet, og inspirert av det jeg leste bestemte jeg meg for å kikke litt nærmere på dette selv.

Jeg regner med alle har sett et bilde av Mandelbrot-settet, eller Mandelbrot-mannen som det gjerne også kalles, men det er kanskje ikke alle som vet hvordan man lager dette bildet. Selv har jeg lest om det ved et par anledninger tidligere, men det var ikke før jeg leste om det boken til Penrose jeg innså at det faktisk er ganske lettvint å programmere en utregning av dette settet.

Oppskriften går som følger: Begynn med et komplekst tall, c. Dette tallet kaller vi z₀. Regn så ut et nytt tall, z₁ = z₀² + c. Regn så ut enda et nytt tall, z₂ = z₁² + c. Etc, etc. Rent formelt skal man gjøre dette uendelig mange ganger, men i praksis nøyer vi oss med ganske mange ganger, for eksempel 100. Så regner man ut absoluttverdien av det siste tallet ...

Camilla bestemte seg for å ta en uke i London for å henge på British Library og lese bøker man ikke får tak i så mange andre steder, så jeg slengte meg med for helgen. Som jeg har gjort til min vane når jeg besøker andre byer, prøvde jeg å sjekke ut steder med god kaffé. Jeg gjorde litt lettvint research, og kom over hjemmesiden til Taylor St Baristas. De har ikke mindre enn 9 fillialer spredt rundomkring i London, og på søndag prøvde vi å finne to av dem. Om det er et generelt trekk for disse kaféene, eller om det var området vi var i (Cheapside¹), der alt så ut til å være stengt på søndag, vet jeg ikke, men vi kom i allefall til lukkede dører.

Jeg prøvde på nytt i går, i en annen del av byen (Mayfair), og fant en åpen fillial. Den ga et godt førsteinntrykk, og jeg stilte meg i kø og begynte å glede meg til god kaffe. Mens jeg ventet kikket jeg meg rundt, og jeg rakk akkurat å begynne å stusse på den åpenbare mangelen på seriøst bryggeutstyr før det ble min tur. Jeg ba om en «drip coffee», og forventet en liten forelesning om de ulike kaffesortene, men i stedet fikk jeg en pappkopp med ferdig kaffe i hånden. Det var muligens den beste ferdigbryggede kaffen jeg har smakt, men likevel ikke helt det jeg hadde ventet. Bitter og innesluttet gikk jeg for å muntre meg opp med ...

Det har dukket opp en ny café i Trondheim. Den bærer navnet Fairytale Cupcakes, og ligger like ved Godt Brød. Jeg var inne der første gang på fredag, og jeg kan egentlig ikke huske å ha sett den før de siste ukene, så jeg antok den hadde startet relativt nylig. Undersøkelser viser imidlertid at den har vært der ganske nøyaktig i ett år, så der ser man hvor mye jeg følger med.

Så hva var det som lokket meg til å gå innom dette stedet, som man best kan beskrive som «rosa»? Jo, det var naturligvis skiltet på utsiden som forteller at de håndbrygger kaffe. Av en eller annen grunn finner jeg en veldig motsetning her. Cupcakes og rosa inventar passer godt sammen, i følge mine fordommer, mens håndbrygget kaffe passer til litt mer moderne, gammelindustrielt inventar. Slike lokaler der de har røsket av den gamle vegg-kledningen, så man ser litt betong og teglstein og slikt. Noe i den dur.

Så hvorfor ser jeg verden slik? Jeg disktuterte saken litt med Camilla, og reflekterte over om det var en mann/kvinne-greie. Jeg innrømmer glatt at jeg ser på cupcakes som en dame-ting, ikke fordi jeg mener det er noe fundamentalt ved damer og/eller cupcakes som tilsier at det skal være slik, men fordi jeg aldri har sett en mann lage en cupcake, og fordi jeg tror det er mye mer sannsynlig å finne en cupcakeoppskrift i et dameblad enn et manneblad. Håndbrygget kaffe er jeg ...

Sist helg lagde jeg lammelår til middag, som man gjerne gjør på denne tiden av året, og jeg gikk naturligvis inn for langtidssteking. Egentlig hadde jeg siktet på noe slikt som mellom åtte og ti timer, men en spontan sykkeltur i Estenstadmarka gjorde at klokken ble to før jeg fikk satt låret i ovnen, så det ble bare rundt seks timer. Uansett, jeg brukte ett termometer i kjøttet, og et liggende løst i ovnen, og sannelig viste deg seg ikke at ovnen min ligger på rundt 90 grader når jeg stiller den på 70. Som jeg sa, med harme i stemmen, til et par av mine kolleger i lunsjen her en dag, «Man kan ikke jobbe under sånne forhold!». Men høstet jeg sympati? Nei, tvert imot ble jeg møtt med latter. Nuvel, jeg vet i allefall hvem jeg ikke trenger å invitere på lammelår.

Uansett, jeg har bestemt meg for å gå mer seriøst til verks neste gang jeg lager lammelår, så jeg investerte $30 eller deromkring i noen termoelement, som jeg kan koble til min trofaste Raspberry Pi, og dermed logge temperaturen i oven, og på flere steder i kjøttet. Det hjelper naturligvis ikke allverden, siden jeg fortsatt blir nødt til å prøve meg frem til den innstillingen på ovnen som gir sånn omtrent den temperaturen jeg vil ha, men jeg får i allefall solide data i etterkant som jeg kan lære av.

Et par mulige forbedringer jeg ser for meg kunne være ...

Akkurat nå hadde jeg egentlig planlagt å jogge meg en tur rundt die Außenalster, en ganske stor innsjø i Hamburg. Dessverre var det en ustabil fyr på Østlandet som ville det annerledes, så han ringte inn en bombetrussel til Værnes som førte til at flyet mitt ble kansellert. Ikke at jeg tror han hadde meg personlig i tankene, men konsekvensen er uansett at det ikke blir noen tur til Hamburg for min del. En smule irriterende, egentlig, siden jeg hadde sett frem til denne turen en stund. Jeg har vært i Hamburgh tre ganger, i tilsammen kanskje to timer, og jeg har aldri vært utenfor Hamburg Hauptbanhof, så det hadde vært morsomt med et litt lengre besøk.

Etter at flyet mitt ble kansellert fikk jeg en sms fra SAS, med beskjed om at jeg var booket om til et fly i morgen som ville tatt meg til Hamburg så sent at det ikke hadde noen hensikt å dra, så jeg prøvde å ringe dem for å høre om det ville være mulig å fly litt tidligere på dagen. Jeg forstår at jeg antagelig ikke var den eneste som prøvde å ringe SAS i ettermiddag, så hadde forventet at det skulle ta en stund. Jeg ble egentlig positivt overrasket når jeg fikk vite at jeg var nummer sju i køen, og at forventet ventetid var 14 minutter. Etter kort tid innså jeg imidlertid at det ikke er alle som følger de samme reglene. For moro skyld skrev jeg ned hver gang ...

Try to say Italian roast chicken salad fifty times in a row. That's hard. But to cook it from scratch is no biggiebiggie, and I'll show you everything step by step (day by day). The recipe is from Jamie Oliver's recipe app. If you take it nice and easy, easy breezy beautiful, you will learn how to make perfect food look awfully good!


The first thing you have to do is to go out and find a chicken. That's easy, you might think. NO! That's not an easy thing to do. First you have to sneak around the neighbourhood like a lunatic to find out if anyone has a chicken farm in their backyard. I was lucky this time because I found one in my former boss' backyard, but you might be unlucky and that's life.

When you go chicken hunting, you can't be a chicken. You might have to grab it by the comb to get a hold of it, and you have to use a lot of muscles to hold it still. But don't worry, eventually it will stop flapping it's wings. Remember to bring a sharp knife with you, because that's actually better than a knife that's not so sharp. And you have to be sharp in your head as well, because you're about to take someones life. That requires a lot of focus and determination.

Chop the head ...

Aftenposten intervjuer Trine Skei Grand på Venstres valgvake:

- Aftenposten har ikke møtt en eneste i kveld som ønsker noe regjeringssamarbeid med Frp?

- Det er nok et greit uttrykk for stemningen i partiet, sa Trine Skei Grande til Aftenposten etter talen.

- Så du tror ikke dette valgresultatet ender med en Høyre, Frp og sentrums-regjering?

- Nei, det tror jeg ikke. Men det vil samtalene vise.

Selv om jeg helst hadde sett fortsatt rødgrønt flertall deler jeg naturligvis Skei Grandes håp om en regjering uten FrP. Jeg ser likevel ikke helt at dette er et sannsynlig resultat. Høyre, KrF og Venstre har tilsammen 67 mandater, mot de rødgrønnes 72, så hvorfor skulle de danne regjering? Er det virkelig mer sannsynlig å få til en fungerende mindretallsregjering av Høyre-sentrum, med støtte fra et ekstremt bittert FrP, enn en rødgrønn mindretallsregjering med støtte fra KrF og Venstre?

Hvis jeg skal prøve meg på politisk analyse vil jeg nok si at jeg tror mest på en borgerlig firepartiregjering. Og hadde det ikke vært for at de kan komme til å irreversibelt gjøre Norge til et litt mindre trivelig sted hadde jeg sagt det er bra FrP får litt prøvd seg litt. Vi får håpe de lider SVs skjebne i 2017.