En sen høst-/vinkveld for to år siden fortalte jeg Camilla, kanskje noe overivrig, om min fascinasjon for Lady Gaga, og hun beordret meg sporenstreks til å skrive en artikkel om henne. (Om Lady Gaga altså, ikke Camilla. Det hadde sikkert vært interessant det også, vel å merke.) So, here it goes.
Jeg peker på elefanten i rommet med det samme, og bemerker at Calcuttagutta ikke akkurat er standardmålgruppen for en artikkel av slik kost. Men, som Tor sin ryggtatovering sier: «Intet tema er for snevert», og en artikkel om Lady Gaga kan være en ny og spennende rute for de faste leserne.
Jeg har i den anledning spurt meg selv hvilke aspekter ved, og fascinerende fakta om Lady Gaga som vil være relevant for dette nerdebolet. Temaer jeg har landet på er blant annet hennes omstridte besøk hos Julian Assange ved Ecuadors ambassade, hennes oppsiktsvekkende antrekk, sosialt engasjement og litt andre funfacts. Jeg vil i tillegg krydre det hele med litt «musikkeri».
Og, hei, dere som allerede nå himler med øynene.
Beat it.
Jeg tok et onlinekurs i låtskriving tidligere i år ved Berklee College of Music, og hadde en foreleser ved navn Pat Pattison (av alle ting). Han sier at når man skriver en låt så kan man sette refrenget i noe han liker å kalle for «THE DRESS». Refrenget skal vise seg i sin aller fineste kjole, skille seg ut fra versene og helst vise selve meningen med låten. Her mener jeg man lett kan dra en parallell til Lady Gaga og hennes «sjokkerende» kjolevalg under MTV Video Music Awards, hvor hun hadde på seg den mye omtalte kjøttkjolen. Her dimmet hun lyset til de andre artistene ved å selv komme som refrenget, selve meningen, selve kjolen.
Ja, og kjolen hadde forresten en mening. Jeg vet at noen av dere smartypants allerede har funnet grunnen og tanken bak dette kjolestuntet, men for den interesserte kan hovedpersonens egen forklaring høres her. Ellers, som seg hør og bør, har selvfølgelig kjolen også fått sin egen Wikipedia-artikkel. For den som ikke gidder å klikke på linker i artikler sånn helt uten videre (med en dæsj av latskap) symboliserte den i all hovedsak avsky for det amerikanske militærets «Don't ask, don't tell»-politikk (ikke som et hån mot dyrs velferd, kjøttindustrien, vegetarianere, e.l.).
Sånn, nå som det er ute av systemet, kan jeg servere dere hovedretten. Lady Gaga er hva man kan kalle en performancekunstner, det kan kanskje forklare hennes antrekk og til tider uforståelige musikkvideoer og tekster. At hun drar med seg performancekunsten inn i sin musikkverden, er med på å skille henne fra alle andre. Hun sier selv at hun ønsker å fri oss fra å dømme andre ut fra utseende, antrekk, seksualitet, kjønn eller etnisitet. Alt hun gjør, har på seg, synger om osv, kan ved nærmere ettersyn forklares ved det at hun prøver å oppfordre til toleranse. Det er lite ved det hun gjør i offentligheten som ikke skal symbolisere noe. Ved å kle seg som hun gjør, får hun frem reaksjonene «vi» andre viser, og beviser nettopp ved det at altfor mange av oss fortsatt dømmer. Vi dømmer hverandre på alt. Aaaaaaaaaaaalt.
Yo. Du som nettopp himlet med øynene og tenkte, jeez, har Calcuttagutta kommet i midtlivskrise nå eller.. Du bør kanskje lese videre.
Lady Gaga er en kvinne (selv om noen har tvilt på det også, særlig i anledning "you and ï"-videoen nedenfor. Den viser godt hennes teatralske side, i tillegg til at Brian May er gitarist (!)) med sterke meninger om de politiske og kulturelle sidene av samfunnet, og hennes mest synlige uttalelser er som regel i forbindelse med en låt eller et antrekk. Det er hennes arena, hvor hun mener hun kan gjøre en forskjell. (Og hun har jo flere følgere på twitter enn Amnesty, UNICEF og sikkert alle verdens humanitære og samfunnsengasjerte organisasjoner til sammen, med sine 40 millioner +...) Når hun ut til halve fanskaren om sin non-toleranse for mobbing og diskriminering, er jo det en god del.
Ja, hun sprenger grenser når det gjelder mote, musikk, kunst og kultur. Heldigvis. For veldig mange. Noen må jo gjøre det. Er det ikke greit når noen bare gir blanke faen da?
“All that ever holds somebody back, I think, is fear. For a minute I had fear. Then I went into the dressing room and shot my fear in the face...”
Lady Gagas opprinnelige navn er (hold fast – nei, hun ble ikke født Baby Gaga) Stefani Joanne Angelina Germadotta (italiensk far), og hun ble født i New York mars 1986. Artistnavnet Lady Gaga ble først brukt som kallenavn blant hennes nærmeste venner. En av Gagas største inspirasjonskilder var, og er, Freddie Mercury (og vi kjenner jo alle til Radio Gaga. Eller var det Ladio Gaga?). Lady Gaga begynte tidlig å spille piano, og skiller seg noe ut fra resten av popindustrien også her. Hun spilte mest lange klassiske pianostykker, men hennes far var veldig interessert i rock, og introduserte henne tidlig for det. I tillegg danset hun ballett i flere år, noe som vises på scenen og i musikkvideoene. Dansingen utgjør en stor del av opptredene, og for de som har fått (gleden av å) oppleve henne live, er det imponerende å se på, spesielt i 20cm høye hæler.
Etter high school begynte hun på New York University, Tisch School of the Arts. Her forbedret hun, i følge Wikipedia, skriveferdighetene sine ved å komponere stiler og analytiske dokumenter som fokuserte på temaer som kunst, religion og sosio-politiske ordre. I 2005 valgte hun imidlertid å avslutte skolen for å fokusere på musikken. Faren gikk med på å betale husleie for henne i ett år så hun kunne følge musikerdrømmen, under betingelsen at hun begynte på Tisch igjen om planen gikk i vasken etter at året var omme.
Gaga ble etterhvert kontaktet av Def Jam Recordings, og de signerte henne under betingelsen at hun skulle ha et album klart innen ni måneder. Etter tre måneder ble hun dog «dumpet» av Def Jam (Ikke spør meg hvorfor. Men han angrer nok litt), som senere inspirerte henne til å skrive låten "Marry The Night".
Gaga ble signert av Streamline Records i 2007, og med dette kom vendepunktet i karrieren. I begynnelsen var hun («kun») låtskriver for noen av de største popartistene til da: Britney Spears, Fergie, Pussycat Dolls og til og med Camillas ungdomscrush, New Kids On The Block. Etterhvert ble hennes vokale ferdigheter oppdaget av artisten Akon, som da overtalte Jimmy Lovine (Interscopes formann) til å signere henne til Kon Live Distribution. Det var her det sa PANG, og Gagas debutalbum (The Fame) nådde nummer 1 i Østerrike, Storbrittania, Canada og Irland.
"This idea of The Fame runs through and through. Basically, if you have nothing—no money, no fame—you can still feel beautiful and dirty rich. It's about making choices, and having references—things you pull from your life that you believe in. It's about self-discovery and being creative. The record is slightly focused, but it's also eclectic.[...] The music is intended to inspire people to feel a certain way about themselves, so they'll be able to encompass, in their own lives, a sense of inner fame that they can project to the world, and the carefree nature of the album is a reflection of that aura. I like to funnel interesting ideas to the rest of the world through a pop lens."
Jeg anbefaler å se denne videoen der Gaga selv forteller om sin barndom, familie, musikalske innflytelser, når livet sviktet og når hun nådde suksess.
Det er mange artister og skuespillere som støtter UNICEF og andre lignende organisasjoner. Lady Gaga er også en av dem, og på noen områder har hun også tatt det et steg lengre. Hun har i flere intervju fortalt om at hun som yngre var et typisk mobbeoffer, og dette har satt tydelige spor. Sammen med sin mor, Cynthia, har hun stiftet en «youth empowerment movement»: "Born this way foundation". Oprah, Cynthia, noen professorer fra Harvard og Lady Gaga, møttes på nettopp Harvard, for å introdusere organisasjonen, og for å diskutere formålet og budskapet om å bygge en modigere og fordomsfri verden:
Saker hun også er engasjert i er homofiles rettigheter, og hun var blant annet en av frontkjemperne for opphevelsen av "don't ask don't tell"-forskriften. Her er en tale hun holdt i Maine.
Når det gjelder musikken Lady Gaga lager, er det lurt å lese/lytte mellom linjene. Låtene kan fort gå inn i rekken av «typiske poplåter» uten noen annen mål og mening enn musikkproduksjonen i seg selv. Men ser man godt nok etter, ligger det noe dypere under overflaten, som ligner mer på feks Queen og Beatles tekster (med metaforer og andre underliggende meninger).
Jeg gidder ikke skrive mer biografi her, men flere av videoene jeg linker til går nærmere inn på flere sider av henne. Så har vi jo alltids Gagapedia. Wink wink.
Forresten. Nok en ting som skiller henne fra Rihanna, Madonna, Britney, Beyoncé og co.: Lady Gaga synes det er respektløst å ikke synge live når folk betaler penger for å se en synge.
"I would never even think about it (lip synching). The whole point to me is, if you’re gonna be number one, you better really be f***ing number one. If you’re gonna be on top, you better be able to do all those things."
Oi, nå glemte jeg nesten Assange. De største ryktene rundt besøket har blitt blankt avslått av Gaga, men hun har enda ikke fortalt hvorfor hun besøkte ham. Jeg holder alle sluser åpne, for jeg ble nokså irritert over besøket selv. Hun imponerer meg på veldig mange måter, men dette er en av sidene av henne jeg absolutt ikke forstår, og sikkert aldri kommer til å forstå. Men jeg håper, og tror, det ikke var ment som en støtteerklæring. Hun hadde nok sine grunner.
Jeg avslutter med denne utrolig lange videoen "Google goes Gaga" som dere mest sannsynlig ikke gidder å se fordi den er så lang, så da kan dere heller nyte denne live-versjonen av "Speechless", som viser hennes kraftfulle stemme og musikalske talent. Meningen bak låten kan dere gruble litt på selv, eller leve dere inn i det dere ønsker den skal handle om. Takk for moi!
Og som Lady Gaga mener publikum skal føle det etter en konsert:
“I want you to walk out of here tonight not loving me more, but loving yourselves more.”
Ps. Calcuttaguttas egen storbandmusiker ba meg til å legge ved "The Lady is a tramp":
Camilla,
Are,
Tor,
Eivind,
Karoline,
Ragnhild likes this
OG hipp, ny stil. (Har jeeez blitt brukt på Calcuttagutta før?)
Jeg blir så glad når noen vil skrive om ting jeg lurer på. Og jeg må tilstå at Lady Gaga blir mer interessant jo mer jeg leser om henne. Jeg ligger jo gjerne noen tiår etter når det gjelder musikk, så det er kanskje snart på tide at jeg begynner å høre på henne.
Det er interessant at du nevner det politiske så prominent når du presenterer henne. Jeg må si måten hun later til å bruke performance i den retning som appellerer mest til meg også. Jeg lurer på om hun har lest Judith Butler. Det må hun ha gjort. Hun spiller i alle fall på mange av de samme strengene (hehe). Der pop alt for ofte later til å bare grave seg lengre ned i avgrunnen når det gjelder konstruksjonen av kjønn, har jeg inntrykk av at Lady Gaga tar det langt nok til å parodiere det hele, på en slik måte at hun kan stille spørsmål ved det.
Men du er jo musiker. Jeg hører jo at hun har en fin stemme, men hva er det med musikken hennes som appellerer til deg? Hvor viktig er den i forhold til sceneshow og kostymer og denslags? Kan man få et riktig inntrykk av Lady Gaga fra cd'er alene? Er hun like musikalsk interessant som tekstene hennes er, for eksempel?
Jeg håper virkelig det besøket hos Assange får en forklaring snart. Det er spesielt aggraverende når en artist som fremstår som politisk aktiv, og med den innflytelsen du nevner, gir inntrykk av å støtte en så dypt suspekt fyr. Det kan godt hende hun ikke planla det på den måten, men Assange brukte det for alt det var verdt.
Jeg er helt enig med Karoline i at "The Lady is a Tramp" var verd å se.
Første gang jeg hørte Lady Gaga var på en fest på Harøya for flere år siden, og som alle fester langt ute i havgapet, var alle nokså børsten. Jeg husker vagt at en av jentene tok helt over som musikkansvarlig, og dermed kom musikkvideoen til "Poker face" opp på dataskjermen. I eimen av røyk, alkohol og høylytte harøyværinger, sukket jeg høyt mens jeg slang meg bakover i sofaen, deretter ropte jeg: "SKRU AV DRITTMUSIKKEN, SETT PÅ ZEPPELIN"!
Alt jeg fikk med meg av videoen var en slank blondine som "deiet" seg både her og der, og sang noe som: "I'll get him hot, show him what I've got". Det var ikke tidenes førsteinntrykk akkurat. Men etter å ha fått høre hva låten egentlig dreide seg om, og ikke minst etter å å hørt live-versjoner og hva hun står for, var det ingen tvil om at jeg digger denne dama.
Så om man får et riktig inntrykk av Gaga fra CD'er alene, er ikke godt å si. Jeg tror det spørs veldig på hvem det er som lytter, om vedkommende har erfaring i å lytte aktivt til tekst og stemme, og kanskje er litt «open minded»? Det jeg legger mest vekt på når jeg lytter til musikk, det er at artisten har en kul stemme hvor det godt høres at det kommer "rett fra levra", at det treffer meg, og i tillegg at vedkommende er god på låtskriving. At det skiller seg fra alt det andre samlebåndsskvipet. Her scorer Gaga full pott hos meg!
Hvorfor spør du om man er ungdom før man er 11? Jeg tror da ikke det?
Jeg spør fordi New Kids on the Block-perioden min varte omtrent fra 8 til 11. "Ungdomscrush", du liksom.
Jeg tror mitt førsteinntrykk var mye det samme som ditt, og nå er jo ikke jeg så veldig predisponert til å omfavne pop i utgangspunktet. Jeg merker at jeg blir brått mer positiv av å finne ut at pop og det som ofte ligger i pop i seg selv blir et tema.
Det var en liten fugl som feis i øret mitt, som fortsatt våkner kaldsvett og mumler noe sånn: "neeeeei, Camilla, neeeei, stopp med den dansingaaa... Zz..."
"Somebody shot it in the face. I don't know who, but it died and I want it to come back" - Lady Gaga om pop
Spennende greier. Jeg tror jeg tenker for lite på hva ting betyr, både når jeg ser film, leser bøker og hører på musikk.
Forøvrig, jeg synes det er festlig at kjøttkjolen har fått en egen wikipediaside, og ikke minst:
As with her other dresses, it was archived, but went on display in 2011 at the Rock and Roll Hall of Fame after being preserved by taxidermists as a type of jerky.
I eimen av røyk, alkohol og høylytte harøyværinger, sukket jeg høyt mens jeg slang meg bakover i sofaen, deretter ropte jeg: «SKRU AV DRITTMUSIKKEN, SETT PÅ ZEPPELIN!»
Comments