He is not black and he is not a woman; but neither is he fucking twelve. (Although he is Twelve!) I am quite giddy with the news that Peter Capaldi is the new Doctor. (!!!!!! -- I feel this warrants multiple exclamation marks.)

Peter Capaldi is lovely. In so many ways. For the first time I find I am not even a little worried in the face of a new regeneration. There is no way this will not work. The voice, the face, the gangliness (it is now a word), the glorious accent (please God, let them keep it). The ability to cover both comedy and drama. I can't wait.

And before you ask, I am well aware that the Doctor cannot be a Malcolm Tucker clone. That would be Bad. In part because Doctor Who is, nominally at least, a children's show, and I doubt most people want 7-yearolds to be that ... creative in their use of language; but mainly because the Doctor is nothing like Tucker, apart from the devilishly clever plans and the uncanny ability to show up out of nowhere, of course. The Doctor is fundamentally an anarchist; Tucker is an authoritarian (and quite mean).

Still, let's take a moment to Marvel:



But this is also the man who played the Angel Islington in Neverwhere, and who was lovely in the beautiful Haunted Hogmanay (and everything else he has ever been in). And Capaldi is not new to Doctor Who, either. He was in "The ...

Etter lett gruppepress på jobb har jeg bukket under og registrert meg på det jeg antar er ytterligere et av disse sosiale mediene som får så mye oppmerksomhet for tiden. Det totale antallet sosiale medier jeg deltar på (i?) kan dermed være så høyt som fem, kanskje seks, eller kanskje bare ett. Uansett, det nyeste skuddet på min sosiale stamme er Untappd. Det høres ut som om det kunne hatt noe med Magic: The Gathering å gjøre, men det dreier seg om øl.

Det er rett og slett så enkelt som at man kan registrere at man drikker en øl, og så kan vennene dine se dette, og gi en «Toast» hvis de føler for det. Høres litt fjasete ut, spør du meg, så jeg holdt igjen en stund, men så innså jeg to ting: For det første er dette en ypperlig måte å føre en oversikt over ulike øl jeg har smakt, og siden man kan gi karakter og kommentar kan jeg dermed lettere oppsøke øl jeg liker og styre unna øl jeg ikke liker, og, for det andre, det hele er naturligvis en konkurranse om hvem som drikker mest sært øl. Det høres kanskje ikke helt sunt ut når man sier det på den måten, og det er nok best å ikke la konkurranseinstinktet ta helt overhånd, skjønt man kan jo dele en flaske med venner og på den måten komme igjennom ganske mange øl uten at mengden trenger å bli så stor.

En utfordring har vist seg ...

Jeg har pleid å tenke på elbil som en litt tøysete ting. Ok, den bidrar mindre til forurenset luft i byen og den bråker mindre, men du flytter fortsatt rundt på et og et halvt tonn stål for å flytte deg selv. Å flytte så mye ekstra masse krever energi, og det meste av energien i verden kommer fra kull. Så i fremtiden, når vi har solceller i Sahara, offshore vindparker og fusjon og jeg vet ikke hva, da vil det være en god idé å kjøre elbil. Enn så lenge er det bare et lite hakk mer etisk enn å kjøre vanlig bil, og det er fortsatt ikke spesielt etisk.

For et par uker siden diskuterte jeg imidlertid elbil med min onkel, som sykler til jobben og er opptatt av byluft-situasjonen i Bergen (det hadde jeg også vært, om jeg hadde bodd i Bergen og syklet til jobb), og han vurderer en elbil. Et av argumentene han brukte var at den er mye billigere i drift, altså det koster mindre å kjøre en mil med elbil enn med bensinbil. Hvordan det er med vedlikehold og slikt vet jeg ikke, men tatt i betraktning at en elektrisk motor essensielt består av to kulelager og en rekke dingser som aldri kommer i kontakt med hverandre tipper jeg det ikke er så verst. Uansett, jeg satte meg ned og kikket litt på tallene.

Tesla Model S er muligens den frekkeste bilen verden har sett, og det har vært skrevet og vil sikkert ...

Jeg har blitt spurt om å forklare det tilsynelatende paradokset kjent som «Akilles og skilpadden». Det har sikkert mange navn, og opptrer sikkert i mange sammenhenger, så for å gi en kjapp oppfrisking gjengir jeg en variant jeg likte godt. Fritt etter hukommelsen, naturligvis, men det spiller ingen rolle siden det uansett bare er tull & tøys.

En soldat er på vei til Roma, og stopper ved et veikryss for å spørre en gjeng filosofer om veien. «Ah», svarer den ene filosofen, «men du vil aldri nå frem til Roma. Først vil du gå halvparten av veien, så vil du gå halvparten av det som er igjen av veien, og så halvparten av det igjen, og slik vil du komme vilkårlig nært, men aldri helt frem.» De andre filosofene humret i skjegget, klappet ham på skulderen og mente det var et bra svar.

Soldaten flekset spydarmen, og svarte «Hvis jeg kaster mitt pilum mot brystet ditt vil det aldri treffe. Det vil først gå halvparten av veien, så halvparten av det igjen, ogsåvidere, og slik vil det komme vilkårlig nært, men aldri treffe.» Og slik hadde det seg at soldaten fikk vite veien likevel.

Som både filosofen og soldaten i historien vet vi at ressonementet hans naturligvis ikke holder i virkeligheten, men som med andre paradokser kan det være vanskelig å sette fingeren på hvorfor. Heldigvis har vi matematikk til å hjelpe oss med slike ting.

La oss anta at soldaten marsjerer med en konstant fart på 30 stadia per ...

Fredag var en bra dag. Jeg måtte riktignok anstrenge meg litt for å finne noen som ville være med meg på Jason Maron og Jan Bang, ettersom Camilla ikke hadde lyst og Eivind ikke kunne. Heldigvis var ikke Trond tung å be. Jeg ble egentlig litt overrasket da han svarte ja med en gang, jeg visste nemlig ikke at Trond likte elektronika, men jeg tenkte ikke mer over det før vi var på vei til konserten, og samtalen kom inn på konserten på muséet samme dag:

Trond: Muséet. Er ikke det sånn jazz?
Jeg: Og hva tror du vi skal på?
Trond: Untz, untz? Dansemusikk?
Jeg: Jeg sa det var en pianist og en elektronika-fyr, gjorde jeg ikke?
Trond: Ja, elektronika. EBM.

På scenen hadde Jason Moran et flygel og et el-piano eller noe i den dur (pluss et lite utvalg bjeller (klokker?) og denslags. Jan Bang hadde en svart boks jeg ikke så noen detaljer på, pluss en discman, noe som så ut som en miksepult pluss noe mer. Den svarte boksen hadde knapper, og tok enten 3.5" disketter eller minidiscer (eller zipdisk?), og Bang stod stort sett og trykte på én og én knapp, men av og til spilte han med flere fingre på en gang. Så litt ut som touch typing, egentlig. Han brukte store, overdrevne bevegelser, av og til brøt han ut i hjertelig latter, og han så generelt ut som om han storkoste seg. En mann med smittende humør, for mange av publikum lo ...

Onsdagen begynte med en tur til byen, for kafébesøk (på Fole godt), billetthenting, en runde gjennom Storgata og en tur i Alexsandraparken. Været var lett deprimerende, med lavt skydekke og regnbyger, men vi var egentlig relativt heldige med timingen og rakk å spasere gjennom storgata mellom to byger. Det var ikke spesielt folksomt i byen, noe jeg antar skyldes været, og jeg må egentlig si at jeg er litt bekymret for festivalens økonomi. Riktignok litt mindre bekymret etter at gårsdagens rekordregn (det skulle komme 90 mm nedbør i løpet av konserten på Romsdalsmuséet) traff Sogn og Fjordane i stedet, men jeg gjør likevel mitt for å bidra til overskudd og har bestemt meg for å gå på konsert hver dag. Litt som de som kun går på ski i påsken. Og jeg har naturligvis tenkt å føle meg kulturell resten av året.

Onsdagens konsert var Sakata/Nilssen-Love/Berthling, et ønske fra Camilla og et av stoppene på Festivalsjefens svarte løype, det vil si jazz for viderekomne. Konserten var kul, men jeg fikk litt sånne moderne-kunst-vibber, i den forstand at det var ikke alltid åpenbart for meg at det var mål og mening bak det som foregikk. De var åpenbart flinke på instrumentene, men når Nilssen-Love trommet som en villmann, Berthling kontrabasset som en galning og Sakata spilte raske sekvenser av det jeg tenker på som opp-og-ned-opp-og-ned mens saksofonen ikke hørtes ut som om den hadde det helt bra med seg selv virket det for meg som om de ...

Å være fri & frank hele Jazzfestivalen er egentlig en ny og spennende opplevelse for meg. Jeg tror faktisk årets jazzfestival er den andre siden jeg var 16 år at jeg har vært fullstendig min egen herre, og ikke hatt sommerjobb eller noe som helst. Til tross for at værmeldingen lovte klassisk vestlandssommer med regn og 12 grader hele uken, har jeg derfor vært innstilt på å gjøre en innsats for å få med meg litt jazz. Eller, «jazze», som man sier i Molde.

Utstyrt med jazzprogrammet, budstikkas løypekart, anbefalinger fra Jørgen, anbefalinger fra min onkel (som eier en kontrabass, og derfor er en jazz-autoritet i mine øyne) og ønsker fra Camilla har jeg skredet til verket og satt meg som mål å gå på én konsert hver dag. Egentlig kunne jeg tenke meg å bli en sånn kul fyr som går på rare konserter til alle døgnets tider, men jeg tror heller jeg skal begynne i litt kontrollerte former. Da jeg var yngre pleide onkelen min, som da ikke hadde barn, å bo hos oss i jazzen og han var alltid ute til langt på natt og gikk på masse konserter, og når han stod opp sånn rundt lunsjtid pleide han gjerne å gjenskape de kuleste partiene av ting han hadde hørt med slike rare lyder som du av og til kan høre jazzfolk lage når de prøver å gjengi lyden fra et strenginstrument (det er i allefall slik jeg tenker ...

Da jeg var i Edinburgh nylig besøkte jeg naturligvis Artisan Roast, som jeg vurderer å oppgradere fra min favorittkafé i Edinburgh til min favorittkafé i Europa. Jeg er faktisk så positivt innstilt til den kaféen at jeg ikke lar meg irritere av litt for høy moderne musikk, noe jeg ville hatet på en pub. Det hadde riktignok sammenheng med at jeg var der for å lese, ikke for å snakke, men likevel.

Uansett, det var strålende vær i Edinburgh forrige helg, så jeg spurte om de kunne lage noe kald kaffe. Det kunne de, de måtte bare stikke bort til butikken på hjørnet og kjøpe en pose isbiter først. Jeg gikk for en Gatomboya til Camilla, og, hvis jeg ikke husker feil, en Mugomera til meg selv. Disse fikk vi tilberedt i V60 og servert med isbiter, noe jeg synes fungerte veldig bra. Isen gjorde selvfølgelig en i utgangspunktet tynn kaffe enda tynnere, men det var leskende og samtidig er det helt utrolig hvor mye fruktiget og syrlighet og spennende ting man kan finne i en kaffe når man ikke overdøver den med det jeg tenker på som kaffesmak. Jeg liker fortsatt sterk kaffe, men jeg må innrømme at jeg har fått stadig mer sansen for svak kaffe de siste to årene.

Ved neste besøk begynte jeg å snakke kaffe med baristaen, og overvar hele prosessen for V60-brygging. Jeg har observert dette før, som beskrevet i artikkelen V60, men denne gangen fulgte jeg litt nøyere med ...

I die a little inside whenever one of my students (inevitably male) dismisses one of Jane Austen's novels as "girly literature", something for women to read, but not worth the time of Men.

Austen is subtle, she is funny, she is snide and she is sharp as a very sharp thing in her satire (not suffering fools without cutting them down in a less-than-apologetic manner), but because her books feature women and love and generally end in (happy) marriages, it cannot possibly be of any interest; it must be trivial, limited, hopelessly gendered and unable to speak to any universal human experience outside of the limited, female; it cannot be serious literature. Unlike, say, a Dublin-obsessed man who plays around with language (lots of love to Joyce).


In fact, the best description of Jane Austen's writing is probably that which she herself supplied, in Northanger Abbey, as a description of the novel as a form (defending them against those who dismissed them wholesale as trivial and silly):

only some work in which the greatest powers of the mind are displayed, in which the most thorough knowledge of human nature, the happiest delineation of its varieties, the liveliest effusions of wit and humour, are conveyed to the world in the best-chosen language

I am not going to pretend love and marriage are not central to the plots of these novels: Austen was writing at a time when a woman's only way to avoid (well, comparative) poverty was finding ...

Blant folk jeg ikke kjenner som jeg følger på Twitter finner man hovedsaklig folk som sier ting om politikk og feminisme, eller folk som sier ting om data og programmering. Hilary Mason (@hmason), Chief Scientist hos bit.ly (jeg aner ikke hva stillingsbeskrivelsen er, men det høres ut som en fet jobb), faller i den siste kategorien. For ikke lenge siden spurte hun sin ikke ubetydelige horde av følgere etter en bokanbefaling, og jeg skummet gjennom svarene hun fikk. En som umiddelbart stakk seg ut var The Art of Doing Science and Engineering.

I hine hårde dager, det vil si i første halvdel av siste halvdel av 90-tallet, var det alltid et helvete å prøve å få tak i en litt obskur bok. Man måtte bestille den på bokhandelen, man måtte belage seg på å komme innom 6-8 uker senere så de kunne «purre på leverandøren», og det var generelt mye stress. I dag, derimot, har jeg vent meg til at man kan få tak i en nesten hvilkensomhelst bok, og hvis det er en av nyere dato er den ofte tilgjengelig til en latterlig billig penge fra abebooks.com. Det kom derfor som en stor overraskelse at The Art of Doing Science and Engineering kun er tilgjengelig fra tre selgere på Abebooks, og en enda større overraskelse at den billigste av de tre koster $700. For en bok som kom ut i 1997.

Jeg undersøkte litt nærmere, og oppdaget at forfatteren er Richard Hamming, kjent for Hamming-coding, Hamming-window og ...