Being at heart a Holmesian, and by education a Victorianist, I was looking forward to the Sherlock special with trepidation and delight. Here be SPOILERS GALORE but in short: I am generally happy with "The Abominable Bride". It is not a purist's Holmes; for that Gatiss and Moffat are too fond of the plethora of other adaptations. But that is one of its strengths. I read on the internet that people are confused. I find this claim somewhat baffling, as to me it seemed perfectly straight-forward: It seemed to begin as a retelling of Gatiss/Moffat Sherlock set back in the Victorian period. Throughout the first part, however, there were numerous indications that that was not the case, increasing in frequency as the episode progresses. The first, and probably least immediately obvious, is the beautiful Chekov's gun of Holmes' conversation with Watson early on,

Holmes: "The stage is set. The curtain rises. We are ready to begin. Sometimes, to solve a new case, one must first solve another."
Watson: "We have a case then? A new one?"
Holmes: "An old case. Very old. I shall have to go deep."
Watson: "Into what?"
Holmes: "Myself.",

which neatly summarises the basic structure of the episode: Everything but the scenes on the plane take place in Sherlock's drug-fuelled imagination, which draws on elements from the universe constructed by Gatiss & Moffat in order to construct an imaginary Victorian setting in which he can try to work out how Moriarty might ...

GODT NYTT ÅR!

02.30 Camilla vant (mwahahah) og Tor er bitter fordi hans poengsum knapt kom opp i 2 siffer.

Vi har dessverre ingen pepperkakehus å knuse i år, men vi erklærer kvelden en stor suksess. Men nå går vi og legger oss! God natt.

01.45: Karoline varsler veldig, veldig, veldig, så innmari dårlig stemning rundt bordet. Man antar det har noe å gjøre med valget av kort.

Det hører med til historien at Karoline må REISE SEG hver gang hun skal trekke kort/sette tog.

Hun erklærer på at ingen må kaste seg på neon sverd for hennes skyld.
Marie legger umiddelbart tog i sentral-Europa.

Vi ler.

01.00: Silje har forlatt oss. Vi er triste og leie, selvsagt. Men trøster oss med brettspill og cocktails. Marie påpeker at det er et strategispill og lurer på om en del av strategien er det å skjenke nye deltagere. Hun får ingen svar.

00.50: Fyrverkeri er FORTSATT noe herk. Himmel og hav. Har ikke folk noe bedre å ta seg til.

Vi forbereder samtidig kveldens tredje brettspill: Ticket to Ride, mens Silje har begynt å mumle noe om å dra hjem. Av hensyn til sjåføren.

00.20: Vi har sendt Karoline og Marie for å lage mer white ladies. 1 del sitronsaft, 1 del gin og 1 del cointreau. Burde gå greit. Håper de ikke mister tellingen.


00.15: Silje løper bort fra smellene som en skvetten gaselle (delvis fordi Karoline i tillegg ropte "bø!" opptil flere ganger ...

Two years ago, I had a long, hard look at how, and who, I read. I was rather disappointed. Reading is at the heart of my identity, both in that I am, to my core, someone who reads, but also in that the books I have read have had a major impact on how I see the world. Alongside this, I have identified as a feminist since I was a kid. Finding out that I fairly consistently read only 20% women was therefore both surprising and dismaying. To make matters worse, the same percentages were present both in my library as a whole and in my list of books to read. Clearly something needed doing.

Last year, at this time, I had spent a year reading 50% women, an experiment which would have been a tremendous success, were it not for the fact that nearly all the women (and men, for that matter) on my list were distinctly of the white & Western persuasion. I resolved to do better.


I decided to keep reading 50% women while also reading 50% non-western authors. I limited "non-western" to the world outside of Europe & the Americas, and likewise excluded authors of Western descent (so no Coetzee, Camus or Kipling in this group).¹ The purpose was to break out of my rather insular way of reading. I believe in literature as a political agent, and the choice to have my world described and shaped almost exclusively by Western European voices is one ...

Som tidligere nevnt arrangerte vi en julekaffesmaking på jobb før jul. Totalt seks forskjellige julekaffeer (julekaffer?) ble smakt, Jacu, Lippe, Dromedar, Langøra og to fra Jacobsen og Svart, Julekaffe og A berry kind of Christmas. Først ble 30 gram av hver kaffe veid ut, i et sinnrikt system av kopper merket med to forskjellige nummer, som lot oss smake blindt men likevel vite hva som var hva etter fullført smaking. Deretter ble hver kaffe kvernet, og brygget i V60. Vi hadde tre V60er tilgjengelig, så vi valgte å smake i to omganger på tre, for å få mest mulig like forhold.

Logistikken gikk overraskende greit. Vi var 9 deltagere, så vi hentet 27 identiske hvite kopper, som vanligvis brukes i festlige lag eller til lunsj ved større arrangement og denslags. Hver deltager fikk et A4-ark, der man tegnet seks ringer, nummerert fra 1 til 6, koppene ble plassert ut, og kaffe 1, 2 og 3 ble skjenket. Deretter fulgte smaking og mye moro, før kaffe 4, 5 og 6 ble brygget, og neste runde fulgte.

Hver kaffe ble gitt et terningkast, og i tillegg skrev mange ned kommentarer, og det ble også delt ut kart der man kunne forsøke å gjette på hvor kaffen kom fra. Med unntak av en kaffe som helt åpenbart var etiopisk viste deg seg å være noe vanskelig å gjette, og ikke alle forsøkte seg på dette, så datagrunnlaget her er noe tynt. Jeg presenterer likevel resultatene her, til allmenn ...

Da julebadet i fjor ble en ubetinget suksess bestemte vi, det vil si Jørgen og jeg, umiddelbart at dette måtte bli en tradisjon, og dermed skred vi til verket i år også. I fjor var det første juledag som var dagen, men i år var det storm og generelt begredelig vær den første, så vi utsatte det til den andre. Det viste seg å være en god avgjørelse, ikke bare fordi stormen hadde løyet, men temperaturen falt (angivelig fordi stormen dreide mot nordvest (altså fra nordvest), og dro med seg kald luft) og det kom litt snø, så det var generelt mye bedre vinterstemning i dag. Og som vi vet er det viktigste poenget med isbading å ta kule bilder. Skjønt å bade i sjøen når det er storm har vel også et visst fotografisk potensiale.

Når det gjelder bilder kom vi dessverre litt uheldig ut. Jeg hadde glemt å sjekke innstillingene på kameraet, så bildene ble tatt med høy ISO og en del undereksponering, som ikke gir den beste kvaliteten. I tillegg ble mange av bildene uskarpe, og de beste inneholdt litt i overkant mye nakenhet. Et par utvalgte bilder ser jeg meg likevel i stand til å presentere.

Årets kontigent bestod av Trond, Jørgen og meg selv. Vi bestemte oss for å gå til nordsiden av Øverlandsvannet, der elven kommer ned. En helhetlig vurdering lå bak dette valget, da denne lokasjonen kan skilte med grei bålplass, åpent vann, men likevel ...

Julen nærmer seg, og juleproduktene har vært i butikken en stund alt. Noen juleprodukter ser jeg alltid frem til, slik som juleøl og julesylte, mens andre er jeg mer lunken til. Julekaffe har jeg for eksempel aldri vært noen spesielt stor tilhenger av. Jeg pleier vanligvis å kjøpe med meg et par poser av Dromedar sin hjem til jul, men jeg kan egentlig ikke si at den pleier å være vesentlig bedre eller egentlig så veldig forskjellig fra den andre kaffen de har. Eller, sagt på en annen måte, de forskjellige kaffene de selger til vanlig er ganske vanlige, og det er ikke åpenbart for meg at julekaffen skiller seg mer ut, og ei heller at den er så mye mer julete.

I år har jeg imidlertid bestemt meg for å gi julekaffen en litt større sjanse. Jeg har hanket inn julekaffe fra Dromedar, Jacobsen & Svart, Lippe, Jacu og Langøra, og i morgen planlegger jeg å blindsmake dem med mine mest kaffeinteresserte kollegaer. Planen er å lage skjemaer for å ta smaksnotater for lukt og smak og bønner og alt slikt, og i tillegg har jeg tenkt å skrive av smaksbeskrivelsen fra posene, for å se om vi greier å matche riktig kaffe til riktig beskrivelse.

Jeg ser for meg at det kan bli en liten logistisk utfordring å brygge fem forskjellige kaffer til 8 personer, og ikke minst å skjenke opp 40 kopper mens man fortsatt holder styr på hva som er hvilken kaffe, i hemmelighet selvsagt (og ...

For første gang tror jeg faktisk jeg kan hevde å ha vært i Syden, etter at jeg har tilbragt de siste dagene på konferanse i Benahavis, utenfor Malaga i Spania. Jeg trodde en stund at dette også var så langt sør jeg har vært (på rundt 35 grader nord), men så kom jeg på at jeg har vært i Los Angeles (som viser seg å ligge på rundt 34 grader nord). Så da så. Hotellet konferansen var på virket ganske trivelig, men det virket også litt overdimensjonert, og jeg tror det fleste gjestene var der for konferansen. Jeg vil tro det er langt travlere der i sesongen, skjønt hvorfor November skulle være utenfor sesongen kan jeg ikke helt se, da været etter min mening var omtrent så bra som det blir, med sol og rundt 20 grader.

Konferansen handlet om numerisk nanotoksikologi, som er et felt jeg har jobbet litt med i det siste. Nano er litt i vinden for tiden, og det utvikles stadig nye materialer, og kanskje spesielt nanopartikler. Idéen er at det er ganske dyrt å gjøre grundig toksikologisk testing av nanopartikler, så hvis man kan lage modeller som kan si noe om giftighet (eller andre egenskaper, for den saks skyld) kan man på forhånd si noe om hvilke partikler som har de egenskapene man ønsker, og som samtidig er minst mulig farlige, hvorpå man tester de mest lovende kandidatene for å bekrefte. Dette kalles Safety by Design, og er veldig moderne for tiden, og med veldig ...

En av konsekvensene av å flytte inn i en leilighet med peis (eller strengt tatt er det vel en vedovn), er at man må skaffe ved. Ettersom jeg er oppvokst i et hjem med peis har jeg selvfølgelig allerede et forhold til mange av aspektene ved ved. Jeg er for eksempel ganske dreven når det kommer til å lempe ved, stable ved eller bære ved. Jeg har tilogmed saget ved, og hogget ved, skjønt det var for det meste pappa som tok seg av det. Og, en annen ting pappa tok seg av, var å skaffe ved. Men nå står vi altså her, Camilla og jeg, med vår egen vedovn, og må skaffe ved på egenhånd, noe som føles veldig voksent.

Som voksne mennesker gjør begynte vi med å spørre folk vi kjenner. Noen vi kjenner ga meg nummeret til sin vedmann (eller wood guy, som det heter på engelsk), men han viste seg dessverre å ikke være i bissnissen lengre. Camilla hadde mer hell. Hun nevnte problemet på pauserommet på jobben, og vi ble henvist til en fyr på Stjørdal. Jeg ringte, og avtalte pris og henting og greier, og plutselig er vi på vei til Stjørdal i en stasjonsvogn med tilhenger for å hente ved. Veldig voksent.

Å frakte veden hjem er litt under halve jobben, målt i tid, men ganske mye under halve jobben målt i manuelt arbeid. Jeg rygget og herjet og fikk plassert hengeren sånn passe strategisk utenfor et av kjellervinduene, og fikk deretter kastet ...

Jeg tok en frekk kombo av avspasering og hjemme-i-Molde-kontor denne fredagen, og dro til Molde torsdag kveld. Fredag morgen stod jeg så opp semi-tidlig, tok en kjapp cappucino på Fole godt, og tok deretter 9.15-fergen til Sunnmøre for å besøke bestefar, og på veien dit tok jeg en liten omvei på en drøy halvtime for å besøke Jacu kaffebrenneri i Ålesund. Trofaste lesere vil sikkert huske at jeg var der sist i februar, ikke på en fredag, og at jeg da oppdaget at de kun har åpent fredager fra 10 til 13, men, at de likevel slapp meg inn og ga meg kaffe siden det sluddet ute og jeg så ut som om jeg trengte det. Meget sympatisk. Jeg bestemte meg i allefall for å komme tilbake på en fredag i åpningstiden, og nå, åtte måneder senere, hadde jeg altså en ypperlig anledning.

Jeg fikk plass på et lite bord med en stol, og ble sittende der og jobbe er par timer, så strengt tatt ble det på-kaffebar-i-Ålesund-kontor i stedet for hjemme-i-Molde-kontor, men det går vel på ett ut. Jeg fikk nippet to perfekte cappucinoer, spist et utmkert rundstykke, skrevet noen linjer med ikke altfor hårreisende fortran, og dessuten konstatert at Ålesunderne faktisk går mann, kvinne og muligens andre kjønnsidentiter av huse for å besøke Jacu i åpningstiden. Jeg er dessuten veldig fornøyd med at de kjente meg igjen fra sist jeg var der, så nå føler jeg ganske sterkt at jeg må sørge for at det ikke blir ...

Jeg er i Molde i helgen, og benyttet anledningen til et lite nattbad på Retiro. Trond og jeg dro nedvover til det nye stupetårnet, for selv om jeg ikke er tøff nok til å hoppe fra tårnet når det er for mørkt til å se, er det ganske praktisk å bade der siden det finnes en trapp og man slipper å få sand i sokkene når man kler på seg igjen. Mens vi stod der og psyket oss opp la plutselig Trond merke til at det blinket et svakt blått lys her og der i vannet, og vi konkluderte med at det måtte være morild. Det dreier seg altså om små alger som avgir litt lys når de blir forstyrret, uvisst av hvilken grunn.

Jeg svømte en liten runde, og det var egentlig ganske kult når havet lyste opp foran meg for hvert svømmetak. Litt som på dette bildet, bare omtrent 10 ganger mindre imponerende. Beklageligvis har jeg ikke lengre for vane å drasse med meg speilrefleks og kamerastativ når jeg stikker ut, men det burde jeg definitivt gjort i dag. Mobilen var i allefall fullstendig inadekvat for oppgaven. Men, uansett en bra opplevelse, vil jeg si. Totalt sett fortjener dagens nattbad definitivt terningkast fem.