Etter å ha brukt store deler av helgen på flytting og flytterelaterte aktiviteter som å kjøpe ny sofa, er jeg nå veldig fornøyd med å kunne slappe av foran peisen i vår nye leilighet. Den er riktignok i ferd med å slokne, fordi jeg ikke fant tilstrekkelig med opptenningsved blant det de forrige eierne hadde lagt igjen, men det så ganske bra ut en stund, og jeg merker at jeg kan venne meg til det å ha vedfyring. Det sies at Dirac fant på Diracligningen mens han satt og stirret inn i en peis på St. John's, og jeg føler på meg at jeg også kommer til å utrette store ting, bare jeg tilbringer nok tid foran peisen. Rapport følger.

Da var det valg igjen, gitt, og Camilla og jeg har gjort vårt for demokratiet ved å troppe opp i valglokalet, i gymsalen på Eberg skole, og avlegge stemmer. Gode greier. Sist jeg stemte, i Stortingsvalget i 2013, forhåndsstemte jeg på biblioteket i byen, men det er noe eget med det å stemme på valgdagen, i sitt lokale valglokale. Som, later det til, som regel er i en gymsal. I allefall var det i gymsalen på Nordbyen skole første gang jeg stemte, her er det som sagt i en gymsal, og tilogmed i The Vote var det i en gymsal.

Jeg har forøvrig reflektert litt over dette med politikk og engasjement og slikt i det siste. I forrige uke stod det på NRK at Jan Arild Snoen (fra tankesmien Minerva) sier folk som ikke gidder å sette seg inn i politikk bør la være å stemme, hvorpå Marte Gerhardsen (i tankesmien Agenda) mente at dette var arrogant og elitistisk. Jeg må innrømme at jeg heller mot å være enig med Snoen her, og jeg gjør derfor en innsats for å holde meg sånn passe oppdatert på politikk, i allefall nasjonalt. Når det kommer til lokalvalget, derimot, må jeg innrømme at jeg er litt mer blank.

Heldigvis er det jo slik at man ikke lenger trenger å vite hvilke partier som mener hva, man trenger bare å vite hva man selv mener, og så kan de ulike nettavisenes valgomater gjøre jobben for deg. Jeg testet Dagbladet, NRK og Adressa, og selv ...

I år har jeg for første gang vært ganske tungt involvert i det årlige ritualet som, i allefall der jeg jobber, kalles høstjakta. Jeg jobber jo i det som kalles Instituttsektoren, og felles for de fleste instituttene i denne sektoren er at de driver i mer eller mindre grad med oppdragsforskning, og dermed er avhengige av å skaffe seg oppdrag. Og en ganske vanlig måte å skaffe seg et forskningsprosjekt er å søke Forskningsrådet, som i fjor delte ut 7.2 milliarder til ulike forskningsformål. Tradisjonelt er det tre årlige søknadsrunder til forskningsrådet, og den mest omfattende av disse har frist tidlig i september. Og det er altså denne som utgjør «høstjakta».

I andre nyheter kan jeg nevne at jeg nå har forelest kvantemekanikk i fire uker, og jeg må si det er morsomt å forelese igjen. Sist var våren 2011, da jeg foreleste Brukerkurs i fysikk for tredje og siste gang. Det er på mange måter en mer takknemlig oppgave å forelese et kurs på lavere nivå, brukerkurset er essensielt fysikk fra videregående for de som ikke skal bli fysikere, og det er dermed lettere å finne gode eksempler med kobling til virkeligheten og slikt. De fleste har en ganske grei intuitiv forståelse av en ball som spretter eller en lyspære og slike ting, mens de fleste er litt mer uklare når det kommer til energinivåer, egenfunksjoner og fermigasser og denslags. På den annen side, kvantemekanikk er jo et litt barskere fysikkfag, og studentene virker hyggelige og motiverte, så ...

Yesterday, a sad man decided that the best way for him to look serious and important was to step on what looked like too much fun. But who cares about him. I thought I'd tell you #whyIloveTerry Pratchett.


The Discworld is balanced on the backs of four elephants, who in turn stand on the back of The Great A'Tuin, a giant turtle moving slowly through space: There may seem to be little room for realism on the Disc. If you are imaginatively impaired, you may think it therefore follows that there is little of worth there. But literature can be at its truest when it is most honest about lying, and the fantastic setting is used as a space for the meeting of incompatible narratives, a collision of contradictory ways of thinking, which serve to give our patterns of thought a good shake. All while being delightfully funny. As is often the case in these situations, the cure for not seeing the point of Pratchett might be to read some Pratchett.

Stereotypes and narrative patterns form our expectations: certain things appear natural in one context, but not in another. The lazy attitude to such patterns would be to reinforce them by conforming to them: For a story to seem believable, the storyteller needs to follow the rules governing what seems plausible in a given context (hello, Hollywood). Bringing two incompatible patterns together, however, puts them both in play, thereby not only creating something new but also providing a ...

Tredje etappe: Elmscott til Bude
Vi startet dagen på ungdomsherberget i Elmscott med å kjøpe egg, bacon, pølser og brød (altså brødskiver, ikke pølsebrød), som vi tilberedte til frokost. Etter å ha tatt oss relativt god tid med frokosten innså vi at det antagelig også ville være smart å smøre matpakke, siden man ikke generelt kan regne med å finne en bod som selger cream tea akkurat når man begynner å bli sulten. Vi kjøpte mer bacon, brød og egg, og lagde to solide baconsmørbrød, og i tillegg snakket vi litt med en familie på fire som også hadde overnattet på herberget. De snakket litt om ulike typer falk, og nevnte blant annet vandrefalken, som angivelig kan oppnå en fart på over 300 km/h når den stuper. De følte dessuten sympati med oss, som drakk pulverkaffe, og ga generøst bort hele den første porsjonen kaffe de lagde i mokkakannen sin. Jeg hadde et øyeblikk der jeg tenkte på dette med å møte tilfeldige mennesker på tur, og hvordan man har dype samtaler om vandrefalken, deler en mokkakanne, og så antagelig aldri treffes igjen. Dype greier.


Da vi begynte å gå igjen var det første vi gjorde å snakke om hvordan det ikke er spesielt imponerende å nå 300 km/h når man stuper. Å stupe er jo essensielt det samme som å falle, og jeg tør vedde på at en fallende elefant har langt høyere ...

The Almeida theatre, is currently fulfilling all my dreams. Spectacularly. Unfortunately, they are doing it at a remove of 1450 km. Inspired by the origins of theatre in the Great Dionysia, they are setting up a series of great Greek plays with some devastatingly great actors. The Oresteia, Medea, Bakkhai, and no less than three of Aristophanes' comedies! And a whole lot of related events, one of which caught my eye just as it was beginning: a live reading of The Iliad.

I had more or less resigned myself to the horror of missing out on all of this, what with the 1450 km and all, so when I found out technology could magick them away I seized the opportunity with both hands, and did not put it down for 16 hours. Tor was a little surprised to have to sit through a bloody battle at dinner, and I confess I was possibly not in the right frame of mind to appreciate the funeral games of Patroclus (my heart says Patroclos, but English is a weird language) at one in the morning, but otherwise it was quite wonderful.


I love The Iliad. Have done since I first read it, high on Greek mythology; and I got to love it even more when I revisited it at university, in a more scholarly setting and in the context of other ancient Greek literature. I will admit, however, that I love some bits of The Iliad more ...

[Edwin Drood] is, after all, not such a fragment as it looks. In itself it is really complete. If it pauses in mid-story, it is exactly at the point where the stop, if inevitable, could best occur. (“Literature: The Mystery of Edwin Drood,” The Athenaeum, 1870)

I suspect that anyone who knows the history of frantic speculation that accompanies Dickens' unfinished The Mystery of Edwin Drood would be surprised to hear it described as “not such a fragment as it looks” and “really complete”. However, the anonymous writer in The Athenaeum is not entirely alone: 120+ years later, in “Who Cares Who Killed Edwin Drood?, or on the Whole I’d Rather Be in Philadelphia” (1996) Gerhard Joseph writes that

there is not, nor need there be, any more. Whatever Dickens’s intention may have been had he lived to write further, the fact that the last extant chapter of Drood is the last thing in both his art and his life encourages us not merely to speculate about what might have come textually thereafter . . . but it also allows us to make meaning of both Dickens’s novel and life as if what we have up to the end of chapter 22 is all there imaginatively is; it allows us to read that chapter as an ending of a finished manuscript rather than as the exact middle it has been for most previous readers. (Joseph 170)

He ...

Årets Moldejazz ble noe slappere enn de to foregående årene. For min del altså. Festivalen i seg selv har jeg ikke noe å utsette på, men min egen innsats for å utsette meg selv for nye kulturelle impulser var ikke noe å skrive hjem om. Likevel har jeg tenkt å skrive hjem om det, for fremtidig referanse. Jeg finner det ofte hendig å kunne få en påminnelse om hva jeg gjorde for lenge siden, og hvem vil vel skrive en dagbok når man kan skrive en blogg i stedet? Vi dukket opp ukarakteristist sent til årets jazzfestival, grunnet en konferanse i London som gikk fra mandag til onsdag i samme uke, så jeg satte ikke mine ben i Storgata før torsdag kveld. Jeg vil imidlertid si at jeg startet friskt og med gode intensjoner.

I hine, hårde dager var jeg ganske dårlig til å gå på konserter. Fra 1998 til 2009 var jeg for det meste på jobb på lageret når jeg var i Molde om sommeren, og ved mange anledninger prioriterte jeg å jobbe overtid fremfor å gå på konsert. I 2010 kan jeg ikke egentlig huske så mye av hva jeg gjorde, utenom at vi hadde launch-party for den nye Calcuttagutta-siden en av dagene i Jazzen, i 2011 giftet vi oss, og hadde besøk av venner fra Edinburgh, og i 2012 var vi i California, også da i anledning en konferanse. Men så braket altså jazzen løs for min del: I 2013 gikk jeg på sju konserter, og ...

Vi har et rom på jobb vi kaller kaffelaben. På de fleste andre steder hadde det sikkert hett te-kjøkkenet eller noe slikt, siden det egentlig bare er et lite rom med en vask, et kjøleskap og en vannkoker, men ikke hos oss. Da jeg begynte het det «Ben's Grill and Scrum bar», eller noe i den dur, men etterhvert ble det lite grilling og mye kaffe (skjønt det har periodevis vært en del scrum), og nå heter det altså kaffelaben. I tillegg til vask og vannkoker hadde vi ved siste opptelling seks forskjellige bryggemetoder for kaffe, en ganske respektabel kvern, og vekt med både én og to desimaler på grammet, så navnet kaffelaben har nok kommet for å bli.

I tillegg til å være et rom for å lage kaffe er det imidlertid også et utmerket rom for korte møter, så vi har et par slike høye kafé-bord, matchende høye stoler, og en 55" skjerm på den ene veggen. Og slik har det seg at jeg og tre av mine kollegaer lagde kaffe og kikket på YouTube-videoer etter lunsjen i dag. Jeg har ikke alltid det helt store konkurranseinstinktet, men en av tingene jeg synes det ligger litt ære i er å kunne finne frem morsomme ting på internett som andre ikke har sett. Jeg husker ikke akkurat hvordan det begynte, men jeg mener jeg fikk inn et par fine når jeg trakk frem «They're taking the hobbits to Isengard»:

Og jeg fulgte raskt opp med videoen av ...

Andre etappe: Clovelly til Elmscott
På spaserturens andre dag startet vi igjen i Clovelly, men mens vi dagen før startet med en busstur, la vi nå i vei til fots, langs klipper og over jorder. Dagen begynte med litt trasking i skogen, som egentlig var greit nok. Ikke langt fra landsbyen kom vi over en slags liten pagode, som noen hadde laget til minne om en avdød venn som likte å sitte på det stedet, eller noe i den dur. Den var egentlig ganske kunstferdig utført med treskjæringer og greier. Ga meg assosiasjoner til Meet the Fockers, der Owen Wilson sier at han har håndskjert et alter fra ett stykke tre, eller hva det var. Jeg har pleid å si at jeg kunne tenke meg at noen satte opp en slik britisk park-benk til minne om meg når jeg har vandret heden, men nå tror jeg kanskje jeg vil ha en utskjært pagode i stedet. Eller kanskje flere. Jeg skal lage en liste over alle stedene jeg liker å sitte.

Ellers måtte vi for første gang krysse jorder med dyr på, først noen små okser, så sauer, og senere en flokk nysgjerrige kyr. Det gikk ganske fint, oksene ignorerte oss, sauene løp sin vei, og kyrne var nysgjerrige, men også nervøse, så de kom ikke for nært, skjønt de holdt ganske kort avstand da de fulgte etter meg over jordet. Jeg tok en selfie, inspirert av noe en palestinsk rapper tveit tidligere i år:

A selfie while the ...