En av konsekvensene av å flytte inn i en leilighet med peis (eller strengt tatt er det vel en vedovn), er at man må skaffe ved. Ettersom jeg er oppvokst i et hjem med peis har jeg selvfølgelig allerede et forhold til mange av aspektene ved ved. Jeg er for eksempel ganske dreven når det kommer til å lempe ved, stable ved eller bære ved. Jeg har tilogmed saget ved, og hogget ved, skjønt det var for det meste pappa som tok seg av det. Og, en annen ting pappa tok seg av, var å skaffe ved. Men nå står vi altså her, Camilla og jeg, med vår egen vedovn, og må skaffe ved på egenhånd, noe som føles veldig voksent.
Som voksne mennesker gjør begynte vi med å spørre folk vi kjenner. Noen vi kjenner ga meg nummeret til sin vedmann (eller wood guy, som det heter på engelsk), men han viste seg dessverre å ikke være i bissnissen lengre. Camilla hadde mer hell. Hun nevnte problemet på pauserommet på jobben, og vi ble henvist til en fyr på Stjørdal. Jeg ringte, og avtalte pris og henting og greier, og plutselig er vi på vei til Stjørdal i en stasjonsvogn med tilhenger for å hente ved. Veldig voksent.
Å frakte veden hjem er litt under halve jobben, målt i tid, men ganske mye under halve jobben målt i manuelt arbeid. Jeg rygget og herjet og fikk plassert hengeren sånn passe strategisk utenfor et av kjellervinduene, og fikk deretter kastet all veden inn gjennom vinduet og ned i fellesarealet i kjelleren. Om du noen gang har lurt på hvor lang tid det tar å kaste litt i overkant av en kubikkmeter ved inn gjennom et ganske lite kjellervindu, er svaret «ca en halvtime». Ganske koselig arbeid, egentlig. Litt kjedelig, men også veldig håndfast og greit. Virker som en sånn ting voksne gjør.
Nå veden er inne i kjelleren er siste steg, i allefall i mitt tilfelle, at den må stables i vår bod, for ikke å være i veien for alle andre. Jeg er heldigvis en dreven vedstabler, som nevnt innledningsvis. Med «dreven vedstabler» menes her at jeg kan erindre at jeg stablet ved et par ganger som liten, men jeg husker i allefall at trikset er at man må legge kubbene vekselvis parallellt og ortogonalt når man kommer til enden, ellers vil stabelen rase. Man må også legge en viss innsats i å velge ut hvilke kubber som egner seg på enden, siden man bør ha tre og tre jevntykke kubber for å få en god og stabil avslutning. Jeg fikk hjelp av vår venn Danny (jeg fortalte ham at dette er en autentisk, norsk opplevelse), og stablingen gikk egentlig ganske radig. Det viser seg at det tar omtrent en times tid å stable noe i overkant av en kubikkmeter ved. Og jeg må si at det føles ikke så rent lite tilfredsstillende å kunne ta et skritt tilbake og beundre sin helt egen vedstabel. Det er mulig det hadde vært omtrent 100% mer tilfredsstillende om jeg også hadde saget og hogget veden selv, men enn så lenge er jeg villig til å slå meg til ro med kjøpt ved. Jeg kunne formelig føle voksenpoengene sige på.
Comments