Det er litt uklart for meg når man egentlig blir doktor. På disputasmiddagen min den 15. februar siterte for eksempel veilederen min fra komitéens vurdering av avhandlingen og forsvaret, og kalte meg Dr. Nordam. Så, et par uker sener, fikk jeg et brev i posten som fortalte av NT-fakultetet i et eller annet møte den 20. februar hadde vedtatt å tildele meg graden Ph.D. Og i dag, på NTNUs årlige doktorpromosjon, ble jeg først fortalt av ulike talere at jeg skulle både kreeres og promoveres til doktor, før jeg til slutt fikk utdelt et ark der det står at jeg fikk tildelt graden Philosophiae doctor den 20. februar. Konklusjonen er i alle fall at nå er alt i boks.

Som en annen kuriositet kan jeg nevne at alle som har disputert siden i fjor på denne tiden ikke bare ble offisielt utnevnt til doktorer i dag, men vi fikk også jus docendi, altså retten til å forelese ved NTNU. Og det er jo interessant, jeg har jo allerede forelest ved NTNU i flere semestere, uten å ha fått denne retten tildelt av en prorektor i festlig lag, og nå som jeg ikke lenger jobber ved NTNU får jeg altså denne retten. Jeg lurer på om jeg skal ta meg en tur til høsten og kreve min rett, men jeg tipper egentlig at dette er en tradisjon som har hengt igjen fra gamle dager, den gangen universitetene var en klubb ...

Nå som landsmøtesesongen er over (jeg tror FrPs landsmøte i helgen var det siste), og partiprogrammene dermed er endelig vedtatt, er det på tide å begynne å tenke på hva man skal stemme. Jeg tenkte derfor å gjenta suksessen fra fire år tilbake, og planlegger å skumme meg gjennom alle partiprogrammene (med alle mener jeg denne gangen de partiene som har noen på tinget, pluss Rødt og Miljøpartiet De Grønne). Sist hadde jeg med Demokratene også, men jeg tror jeg står over i år. Det føles nesten uredelig å le av dem, og egentlig burde de beskyttes mot seg selv. Jeg sakser fra et innlegg av Terje Haugom, Demokratenes fylkessekretær i Hordaland på demokratene.no:

«Demokratene i Norge krever at nåværende regjering, og de som fremdeles – enn så lenge – sitter på Stortinget, vedtar å gjeninnføre pass- og visumkontroll ved samtlige grenseoverganger, for vei, bane, skip og fly! Grensevaktene skal være bevæpnet, fordi respekten for dem er helt nødvendig. Og de skal – når ekstreme situasjoner krever det – ha lov til å skyte, etter samme retningslinjer som terrorpolitiet.

Skal vi få bukt med smugling, menneskehandel, og de fleste kategorier kriminelle lykkejegere, er dette tiltak som må iverksettes omgående. Det bør ikke være et problem å gjøre et hastevedtak i Stortinget, få på plass aktive grensevakter og tollere, få på beina en kort og grei instruks til de impliserte, og så la ordningen gjelde fra 1.mai 2013!

Virkelig? Melde oss ut av Schengen med et hastevedtak? Bevæpnede grensevakter fordi det er nødvendig med respekt? Hva skal man si til slikt? Jeg tror derfor det er best å holde seg til de ekte partiene. Forvent første innlegg sånn omtrent neste helg.

Akkurat som at jeg hadde en fast rute jeg pleide å jogge i lysløypa i Molde, har jeg funnet en rute jeg liker å jogge i Estenstadmarka. Fordelen med en fast rute er at man kan sammenligne tiden fra gang til gang, og føle at man gjør fremskritt om man forbedrer seg, eller irritere seg om man ikke forbedrer seg. Man bør aldri gå glipp av en god mulighet til å irritere seg litt. Ulempen med en fast rute er naturligvis at man ikke får sett så mye av marka. Med mindre man har en ekstremt lang fast rute, naturligvis, og det har ikke jeg.

Det hender derfor fra tid til annen at jeg går litt på oppdagelsesferd. Etter å ha bodd her ganske lenge uten å være noe særlig i marka føler jeg at jeg har mye å ta igjen, så jeg vil gjerne gjøre meg litt kjent. Det er forøvrig ganske utfordrende å gjøre seg kjent, i allefall i den forstand at man lett kan si hvor man er til enhver tid. Hele Trøndelag later nemlig til å være dekket av små, grankledde åser som alle ser omtrent like ut, noe som kan gjøre det litt vanskelig å orientere seg.

I går gikk jeg egentlig ut for å jogge en kort tur, men været var ganske fint, så jeg bestemte meg etterhvert for å prøve å finne Liaåsen. Jeg var en tur på Liaåsen i vinter, jeg fikk den anbefalt da jeg spurte etter et sted der man ...

Helt til jeg oppdaget Estenstadmarka for ett år og en dag siden, var jeg ganske slapp med å komme meg ut i marka her i Trondheim. Faktisk så slapp at på ti år var jeg to turer eller noe slikt. Nå har det tatt seg opp ganske bra det siste året, med hyppige turer både til fots og på ski, men jeg har likevel et stykke igjen til jeg blir som min nye kollega fra Bergen, som har bodd i Trondheim i under to år, men likevel ramser opp topper i Bymarka som perler på en snor. Der i gården er det bare Gråkallen, Storhaugen, Våttåkammen, Tikneppen, Geitnakken, Kvistingen og Lavollen og jeg vet ikke hva. Jeg antar i allefall det er steder i Bymarka, selv om det egentlig høres litt ut som om han dikter dem opp underveis.

Uansett. Min kollega skal gå Topp7 i år, og etter å ha tenkt meg litt om meldte jeg meg på jeg også. Konseptet er at man går innom 7 topper i Bymarka, eller egentlig Gråkallen og Storhaugen og fem mindre lokale maksima på veien. De fem mindre toppene er nok hektet på for å kopiere Bergen og 7fjellsturen, men i motsetning til Trondheim har faktisk Bergen sju separate fjell, og man må ned til havnivå flere ganger i løpet av turen, så det står litt mer respekt av den.

Turen er 30 km lang, og litt av grunnen til at jeg meldte meg på er at jeg synes 30 kilometer i ...

Aiaiai, for en langhelg. De siste dagene har det virkelig vært sommer i Trondheim, og den kom egentlig ganske brått på. For litt over en måned siden lå det fortsatt masse is og snø her og der, et par uker senere var alt borte, og de siste fire dagene har det egentlig vært litt i varmeste laget for min del. I går, for eksempel, var det perfekt temperatur for å sitte ute fra åtte om morgenen og helt til solen nådde verandaen min i tre-tiden, da ble det nesten uutholdelig frem til solen forsvant bak en sky i åttetiden, og etter det var det vært fint. I skrivende stund, rundt midnatt, sitter jeg altså ute i bare skjorte og bukse og nyter en cognac*. For ekstra dekadence har jeg til og med tatt ut en lenestol til Camilla. Når jeg får meg hus skal jeg helt klart ha en slik bred skyvedør ut mot verandaen, og et sett møbler som lett lar seg flytte ut. Gjerne både lenestoler, sofa og salongbord.

Det er nesten litt deprimerende at det bare er fem uker til sommeren er på hell, men det er egentlig greit også. Blir det noe særlig varmere nå tror jeg nesten jeg blir nødt til å flytte nordover til Svalbard eller noe.

Men jo, langhelg. Jeg hadde egentlig planer om ...

Jeg tror jeg endelig har blitt voksen. Ikke bare har jeg skaffet meg en ekte jobb, av den typen der man ikke går på jobb Kristi Himmelfartsdag, og andre pussige fridager i mai, men jeg irriterer meg også over at det er slik, for man får jo ikke gjort noe når det ikke er en eneste femdagers arbeidsuke i hele mai. Dét hadde jeg ikke trodd om meg selv, hvis man hadde spurt meg når jeg var 12 om hva jeg kom til å drive med når jeg ble 30.

Så hva driver jeg egentlig med, sånn for tiden? Siden 1. mars har jeg jobbet for SINTEF Materialer og kjemi, i avdelingen som heter Miljøteknologi. Vi holder til på Brattørkaia, som er et sted i Trondheim jeg ikke hadde hørt om før jeg var på jobbintervju der sent i fjor høst. Det er det området som ligger på baksiden av jernbanestasjonen hvis man kommer fra sentrum, altså langs Nordre avlastningsvei, sånn omtrent fra Pirbadet og bort til jernbanebrua. For et års tid siden tror jeg det var et ganske usentralt sted å jobbe, siden man måtte gå en ganske stor omvei for å komme rundt jernbanestasjonen, men nå har det blitt bygget en gangbro som går over stasjonen, og da er det plutselig bare noen få minutter spasertur fra attraksjoner som Dromedar i Søndre gate.

Det viser seg dessuten at noen har voldsomme planer for Brattørkaia. Akkurat nå ...

Jeg leste en gang en fysikkoppgave som gikk omtrent slik:

Du sitter i en bil, og du har en heliumballong som er festet i en tråd slik at den svever omtrent midt i bilen. Du gir gass og akselererer. Hva skjer med ballongen?

Svaret er at det skjer det samme med ballongen som det som skjer med en luftboble i en flaske med vann når du beveger på flasken, nemlig at den beveger seg i akselerasjonens retning. Det ser litt antintuitivt ut, fordi vi er vant til at ting har treghet, men poenget er naturligvis at vannet har større treghet enn luftboblen, og dermed er det vannet som blir hengende igjen mens luftboblen beveger seg fremover. Hvis flasken er nesten full er det imidlertid luftboblen som ser ut som en ting, ikke vannet.

Det samme skjer med ballongen, bortsett fra at her er det luften i bilen som hør større treghet enn ballongen med helium. Det høres kanskje urimelig ut, men det må åpenbart være slik. Ballongen er lettere enn luft, hvis ikke ville den ikke sveve, og gravitasjonell masse og treg masse er det samme.

Jeg tenkte selvfølgelig, da jeg leste oppgaven, at dette burde prøves, men det har aldri passet slik, og jeg har dessuten tenkt at det neppe ville være en veldig dramatisk effekt. I dag fikk jeg imidlertid effekten demonstrert, og den viste seg egentlig å være ganske iøyenfallende. Jeg sitter i skrivende stund på toget fra Oslo til Trondheim, og foran meg frem til Oppdal ...

I confess I was worried. I had imagined having to talk Silje off some ledge or other (especially after this horrendous promo video), but this was on the whole a pleasant experience. And if you do not leave the theatre loving Spock and Scotty even more, there is something wrong with you. The film has at least one major problem, however. And I am not entirely sure that it achieves what it sets out to do. (But seriously: Spock? So cool. Scotty? Rocks my world.)







I have long been a little wary of J. J. Abrams and his cronies. Part of the reason for this is his tendency to think of the box office rather than the integrity of the canon (I'll get back to that). There is also the fact that he seems to think Star Trek lends itself well to the action movie genre. He may not be entirely wrong; and while there are entirely too many action sequences in this film for my taste, I am willing to forgive it because the film still manages to retain the emphasis on the characters, which I associate with Star Trek. It also helps that they are visually very appealing (the action sequences; not the characters -- or, actually, both).

I think this ...

Jeg er i Oslo i helgen, i anledning en uformell gjenforening for en liten gjeng som alle begynte på fysikk i Trondheim i 2002. Untatt meg, naturligvis, som begynte på kjemi. Men jeg ombestemte meg etter et år, og jeg hang alltid mest med de kule folkene fra 2002-kullet, heller enn alle tullingene fra 2003-kullet, så derfor inviterte de meg også. Vi har vært ute og spist og drukket godt, og det var en trivelig kveld, og det viser seg at folk jeg studerte med senere har studert med andre folk jeg nå jobber med, og fysikermiljøet i Norge er visst ikke så stort, og etc., så det var jo ganske morsomt.

Uansett. På det siste stedet vi var på hadde jeg akkurat reist meg for å gå, da en dame som satt på nabobordet vinket meg bort. Hun håndhilste, og sa et navn jeg ikke husker, før hun spurte

«Realist?»

«Ja», svarte jeg naturligvis. Hun fulgte opp

«Fysiker?»

Jeg svarte bekreftende på dette også, og straks utbrøt en av de andre på bordet

«Jeg vant!»

Jeg er usikker på hva, om noe, jeg skal tolke ut av dette.

Jeg er nettopp ferdig å lese The Suit -- A Machiavellian Approach to Men's Style, en svært underholdende bok om hvordan menn bør kle seg. Undertittelen antyder at den har hentet noe inspirasjon fra Machiavellis Fyrsten, eller jeg antar i allefall det, uten at jeg faktisk har lest sistnevnte. Den tar form som en serie nokså korte kapitler om forskjellige temaer innen herreklær, der poenget alltid er at hvis du gjør som beskrevet vil du bli respektert for din gode stil, og dermed bli forfremmet og godt gift, mens hvis du faller i fellene det advares mot vil du nokså kjapt gå til grunne. Eller i det minste ikke forfremmet. Den riktige balansen mellom «Formality» og «Dandification» tillellegges også stor vekt. Jeg siterer:

The first George Bush dressed formally, and -- he thought -- not at all dandified. Yet the people recognized in all those repp ties, Sack suits and linen hankies the quality known as preppyness. Because this reminded them of his patrician heritage, it fixed in their mind the impression that he did not understand or care about them, and so he was ruined.

Jeg vet ikke om jeg tror på at verden er fullt så brutal og enkel, eller at det var på grunn av klærne George H. W. Bush ikke ble gjenvalgt, men jeg tar meg likevel i å være delvis enig i bokens fundamentale poeng, nemlig at vi burde lengte tilbake til den tiden (på 30-tallet, sånn omtrent) da folk tenkte mer på hva som ser bra ...