Både én og to ganger før har jeg omtalt kaffekollektivet på jobb. Siden sist jeg nevnte dette har vi skaffet oss ytterligere to bryggeinstrumenter. Først, for sikkert et halvt år siden, skaffet vi oss en Chemex. En slik burde jeg gått til innkjøp av for lenge siden, da den er både lettvint å bruke, stilig og ikke minst lager god kaffe. Det er nesten pinlig at jeg ikke har skaffet meg en for hjemmebruk.

Etter Chemexen skaffet vi oss raskt en fancypants hellekanne, eller en Bueno fra Hario, som det egentlig heter. Her vil jeg skyte inn at jeg har et ganske avslappet og ironisk forhold til nødvendigheten av en slik sak, men den er litt morsom å bruke, og vannkokeren vi har mangler drypp-kant, så den er håpløs å helle langsomt av, og derfor gir det en slags mening å ha en fancypants hellekanne.

Uansett, til poenget. En tidligere ansatt i sektoren var visstnok veldig glad i kaffe, og gikk til anskaffelse av både kvern (Rancilio Rocky) og espressomaskin (Rancilio Silvia). Uvisst av hvilken grunn satte han igjen disse da han byttet jobb, og mens kaffekvernen har vært i bruk nesten daglig siden jeg begynte, har espressomaskinen stått ubrukt i lang tid. I høst møtte jeg imidlertid en kollega fra en del av SINTEF som kunne fortelle at han hadde espressolaging som hobby, og han tilbydde seg å ta en tur innom og kikke på maskinen. Han dukket opp her for et par uker siden, og han og jeg ...

Mandag klokken 7 blir et øyeblikk for refleksjon, vemod og denslags. Da slår de av HECToR for godt. HECToR, som tidligere omtalt, er en superdatamaskin som står i Edinburgh, og som jeg har gjort mye av arbeidet i doktorgraden min på (takket være EU, som villig delte ut flybilletter, leilighet, £20 om dagen til mat, og ikke minst regnetid). Men nå er det altså slutt. HECToRs arvtager, ARCHER, kom opp i høst, og nå er det kroken på rack-døra for HECToR.

Da jeg nevnte dette for Camilla spurte hun hva de gjør med den, jeg svarte at jeg tipper den sendes til resirkulering, hvorpå hun spurte om det ikke er mer fornuftig å gi den til noen som ikke har penger til å kjøpe sin egen superdatamaskin. Det er det nok ikke, og grunnen er at utviklingen på dette feltet går ganske fort. I november 2013 lå HECToR på 212.-plass på Green500, en liste over de 500 mest energieffektive superdatamaskinenen i verden. Den leverer 361.79 MFLOP/J, altså 361.79 millioner regneoperasjoner per Joule, mens ARCHER leverer 641.03 MFLOP/J. ARCHER får altså gjort nesten dobbelt så mye for den samme energien. Siden begge disse maskinene trekker omlag 2 MegaWatt følger det med en ganske betydelig strømregning. Hvis vi sier 1 krone pr kWh kommer jeg frem til 17.5 millioner kroner i året. Til sammenligning kostet ARCHER omlag 170 millioner kroner i innkjøp.

Jeg må innrømme at jeg hadde trodd ARCHER ville være mye mer enn ...

I skrivende stund befinner jeg meg i Edinburgh, på et møte i EU-finansiert initiativ for forskning på giftighet av nanomaterialer, eller nanotox som det gjerne kalles. Det som er spesielt med nanomaterialer, for eksempel nanopartikler, er at de ofte kan ha egenskaper som skiller seg ganske radikalt fra større partikler av det samme materialet, pluss at de gjerne blir spesialdesignet for å ha uvanlige egenskaper. Jeg kan ikke allverden om dette, men et eksempel jeg hørte er at man for eksempel kan designe nanopartikler som holder seg suspenderte i vann (altså at de ikke faller til bunns). Det kan være hendig underveis i en eller annen prosess, men det er kanskje ikke fullt så hendig hvis du er en fisk og dette ender opp i havet.

En av idéene bak dette initiativet er det som kalles Safety by Design, altså at man tenker på sikkerhet og giftihet og denslags underveis i prosessen, og prøver å lage et tryggest mulig produkt, heller enn at man lager et produkt som gjør det man vil, og så tester det for giftighet til slutt. For å få til dette, med de relativt store mengdene med nye nanomaterialer som lages, er det ønskelig å gjøre mer forskning på hvordan man kan bruke datamodeller til å forutsi giftighet og denslags, og det er altså her jeg kommer inn i bildet, som datamodellerer.

Når man gjør datamodellering, eller på en eller annen måte simulerer et system på en datamaskin, kalles det gjerne å gjøre forsøket in silico ...

This time last year I was miffed. I had absolutely had it with people (generally men, but too often women) who claimed that feminism was no longer needed, that western feminists were whiny hysterics who simply refused to see that they had won, that we were wrong to waste our energy on searching for flaws in our own culture when women in other countries had actual problems.

Mostly, though, I was tired.

Because it is draining to have your experience of the world continuously dismissed; to keep noticing new things that make you angry, and then to have it called immaterial; to have gained the tools to describe what is going on, but to have to dispense with them in every discussion; to know that if you are going to change minds you are going to have to start at the absolute beginning and explain some things in very basic ways. And you are going to have to do it again and again. Because not only does communicating the experience mean that you have to demonstrate patterns in events, you also have to tie these patterns to similar patterns, explain how they relate to power, show the consequences of the patterns, the power and the events -- all of these somehow intangible and easily dismissed on their own -- and you have to do it over and over to different people in different contexts.

When I was 18, I revelled in this. I would seek out this sort of debate. Someone was ...

Denne uken har jeg vært i Cambridge, i anledning et årsmøte i et EU-prosjekt (ACCESS) jeg jobber på. EU-prosjekt er kanskje ikke et begrep alle bruker så ofte, men for forskere betyr det som regel forskningsprosjekter finansiert gjennom et av EUs rammeprogrammer for forskning. EUs åttende rammeprogram (kalt Horizon 2020, i motsetning til de sju første som bare het EUs første rammeprogram, EUs andre rammeprogram, osv) går fra 2014 til 2020, og deler ut småpene €80.000.000.000, så her er det med andre ord penger å hente. Vi betaler riktignok en ganske fet kontigent for å være med på denne festen, jeg mener tilogmed (uten at jeg kan finne en lettvint oversikt over tallene akkurat nå) at vi betaler inn litt mer enn vi henter ut, så man kan jo diskutere om dette er den beste bruken av forskningsmidler. Jeg mener det er helt grei bruk, blant annet fordi det fører med seg at norske forskere får knyttet mange kontakter rundtomkring i Europa, og da er vi tilbake ved poenget, som er at jeg var i Cambridge denne uken.

Cambridge viste seg å være en helt fantastisk sjarmerende by, og jeg må si jeg nesten føler for å bli student igjen. Det er på ingen måte sikkert jeg hadde kommet inn om jeg hadde søkt, men jeg føler likevel at noen burde informert oss, gjerne så tidlig som på ungdomsskolen, om at det finnes ganske spennende muligheter for å studere i utlandet, og at det kan være verdt ...

I SINTEF har vi en organisasjon som heter Ung i SINTEF, som er for folk som er unge i SINTEF (som i motsetning til unge folk i SINTEF), og som drar i gang sosiale ting for nyansatte (folk som har jobbet der i 10 år eller mindre, virker det som). En slik ting jeg i prinsippet synes er veldig bra, men som jeg i praksis ikke er så flink til å benytte meg av. Da det dukket opp et tilbud om å delta på curling følte jeg imidlertid ikke at jeg kunne si nei, så i dag har jeg curlet for første gang.

Curling var jo veldig i vinden frem til ca halv ni i dag morges, men ettersom Norge ble slått ut av OL av Skottland regner jeg med interessen taper seg litt. Han som forklarte oss hvordan man spiller virket i allefall veldig bitter, men det kan naturligvis være mer fordi han var genuint opptatt av sport enn fordi han var bekymret for kundegrunnlaget. Det viste seg uansett at det er ganske lav terskel for å ha det gøy med curling (hvis du ikke regner ishall og latterlig dyre steiner som en del av terskelen), så jeg anbefaler å slenge seg med om man får sjansen.

Noe av det mest interessante med curling er naturligvis selve curlingen, altså det at man får en stein til å svinge ved å gi ...

A week or so ago, Tor and I were buying a gift for a six-year-old girl. Morally opposed to buying anything pink or glittery, and having been told that age six is too young for a chemistry set, we decided on a book of experiments. Every six-year-old should have one. I know this because I did not have one growing up, and as a result I was 16 before I was introduced to the magic that is corn starch (or, since we are in Norway, potato starch) in water. And from what I have been told, Karoline has yet to encounter it. I will remedy this at the first opportunity and see if I can't furnish a video of the event.

But this is not the story of the lack of science in my childhood (it was a perfectly happy one, filled with musketeers and hobbits, so I am not really complaining). This is the story of how we discovered the magical properties of water.

I know, I know. It keeps the planet alive and makes us something other than heaps of dust and so on. But that is not the magic I am talking about. Nor am I planning to make some sort of insane claim about water having memory or somehow being able to furnish free energy forever. This is about the magic of cutting glass under water with your kitchen scissors.

It sounds like pure fiction. And I should know. Then again, much science does.

So ...

Two friends of mine are going to Edinburgh this spring, and always eager to have my opinions confirmed, I've decided to suggest some things to do and places to visit, so that they can agree with me that these were indeed interesting things and nice places. Starting with the most important, please find attached a list of cafés to visit, in prioritised order from very awsome indeed to quite awsome. I might have neglected to include some which should have had a place on the list, either from ignorance or forgetfulness, so please feel free to educate me. And watch out for future articles highlighting places to eat, places to have a drink and things to see.

Artisan Roast - Bruntsfield is the second branch of Artisan Roast, opened around 2011 I would guess. They sometimes have slightly too loud and annoying music, which is normally a dealbreaker for me, but they always have excellent coffee, good atmosphere and friendly baristas, so I'm willing to make an exception. Bring a book, ask them to make you some drip coffee and buy a croissant, and you're set for a simultaneously relaxing and cool time. They're located in 138 Bruntsfield place, and I recommend walking there if the weather permits. If not, buses 11, 15, 16, 23 and 45 will take you there. And while you're in the area, I recommend walking around a bit, especially further south along Bruntsfield Place and Morningside Road. Quite a nice area ...

I går viste seg, helt uventet, å bli en slags overgang for meg. For første gang mottok jeg en forespørsel om å vurdere en artikkel for publisering i et vitenskapelig tidsskrift. Det betyr tydeligvis at noen ser på meg som en fagfelle, siden de mener er kompetent til å utføre en fagfellevurdering.

Jeg kikket litt på hjemmesiden til tidsskriftet, og kom blant annet over en side som forklarer hvorfor man bør utføre slike vurderinger. Det er jo åpenbart slik at noen må gjøre alle disse fagfellevurderingen, om vi skal ha fagfellevurderte tidsskrifter, men jeg må innrømme at jeg ikke hadde tenkt over hvor mye arbeid som egentlig legges ned her. Det ble for eksempel påpekt at siden hver innsendte artikkel går til to personer for vurdering, må alle i snitt vurdere to artikler per artikkel de sender inn for at systemet skal gå i balanse. Jeg har litt å ta igjen, så jeg aksepterte å vurdere artikkelen.

Jeg var egentlig litt usikker, ettersom det er en ganske alvorlig oppgave å skulle si ja eller nei til å publisere en artikkel. Det er naturligvis ikke min avgjørelse alene, men redaktøren tar jo sin avgjørelse basert på de to vurderingene, så man har ganske mye å si. Jeg innså imidlertid raskt at jeg umulig kan gjøre en dårligere jobb enn enkelte av de som har vurdert artikler vi har sendt inn, og en gang må man jo begynne med slikt. Rapport følger muligens, avhengig av hva jeg føler jeg kan slippe unna med å si uten å bryte avtalen om anonymitet og konfidensialitet.

Har du sett Beasts of the Southern Wild? Likte du den?
I tilfelle er det en god sjans for at du vil like Whale Rider også. Ei lita jente i en verden full av mysterier, en gammel kultur som trues av det moderne; finnes det håp for fremtiden?
Keisha Castle-Hughes fikk en Oscar-nominasjon for sin rolle som Paikea, og det er vel derfor denne filmen har ligget på bør se-lista mi en god stund. Nå hadde den jammen dukket opp på Netflix, og tiden var moden. Jeg og Ingvild likte den godt. Nominasjonen var forøvrig fortjent. 5/6 fra oss, 7.7 på IMDb og 90% på RottenTomatoes.