Liquid Metal Fast Breeder Reactor
Naturlig uran, slik man finner det i fjellet, er en blanding av isotoper. Isotoper er det man kaller forskjellige utgaver av samme grunnstoff, der den eneste forskjellen er antall nøytroner i kjernen. Men det er egentlig ikke så viktig å vite akkurat hva dette innebærer. Poenget er at naturlig uran består av ca 99% uran-238, rundt 0,7% uran-235, og litt annet grums.
Problemet her er at uran-238 kan egentlig ikke brukes til noen ting, mens uran-235 kan brukes til alt mulig rart. Det vil si bomber og kraftverk. For å øke andelen av uran-235 gjør man noe funky shit med sentrifuger og slikt, som er det IAEA ikke vil at Iran skal gjøre selv, men det er ikke poenget. Poenget er at når man anriker uran til for eksempel 3,5% uran-235, som er ganske vanlig i dagens kjernekraftverk, støter man på et lite problem.
For å øke konsentrasjonen av et stoff fem ganger må man i praksis fjerne 80% av løsemiddelet. Det vil med andre ord si at når man lager 1 kilo anriket uran (til 3,5%) lager man samtidig 4 kilo såkalt utarmet uran, som ikke akkurat er sunt, selv om det ikke er så sinnsykt farlig heller. Det kan ikke brukes til noe, men det bør heller ikke ligge å slenge. Dette er altså et problem.
Når man så har kjørt kjernekraftverket sitt en stund, har man etterhvert brukt opp det som var av uran-235. På dette tidspunktet er det fortsatt rundt 95% ubrukt uran-238 igjen i brenselet, men det kan man ikke gjøre noe med, så det må man bare ta ut og grave ned i skogen. Det ble kanskje litt mye tall her, men poenget, og nå nærmer vi oss det egentlig poenget, de tidligere poengene var bare sub-poeng, poenget er altså at med dagens kjernekraftverk utnytter man mindre enn 1% av den energien som finnes i naturlig uran.
Det betyr rett og slett at man lager jævlig mye søppel når man lager atomkraft, og det er grunnen til at jeg ikke er tilhenger av denslags. Antagelig skyldes det at jeg ikke har begrep om virkeligheten, for kullkraft er neppe noe bedre, men jeg liker å være litt idealistisk. Idealistisk er nemlig det motsatte av ond.
I dag var jeg på et fredagskollokvium om kjernekraft, med en ingeniør fra IFE på Kjeller. Han virket veldig oppegående, og snakket veldig klart og presist. Det var et ganske fint foredrag i grunnen. Men det som overrasket meg mest var tallene han presenterte om forskjellige reaktortyper. Jeg må bare innrømme at jeg egentlig aldri har satt meg så veldig nøye inn i dette, men jeg har hørt om noe som heter breeder-reaktorer. Jeg har hørt at denne reaktortypen lager sitt eget brensel, men dette har jeg vel egentlig mer eller mindre avvist som en teit forenkling fra medias side. Man kan jo ikke lage energi fra ingenting, det er bare tull. Dessverre har jeg ikke fulgt dette opp, så jeg har ikke sjekket opp hva som egentlig foregår, men det fortalte ingeniøren i dag, så nå vet jeg det.
Det som skjer i en breeder er at uran-238, som ellers ikke kan brukes til noe, omdannes til plutonium-239. Og plutonium-239 funker utmerket som brensel i en atomreaktor. Det betyr at om man bruker en breeder slipper man å kaste rundt 99% av uranet man begynte med, men man kan brenne det opp i stedet, og delvis kan man faktisk brenne det opp til mindre farlige stoffer. Det er fortsatt mye snusk igjen, og her kommer antagelig thorium og slikt inn i bildet, men det er ikke det poenget jeg har tenkt å trekke frem i dag.
Det virkelige poenget er, at med breeder-reaktorer kan man gå fra å utnytte under 1% av energien i uranet, til å utnytte opp mot 60%. Det betyr rett og slett at man kan lage samme mengde elektrisitet, men bare få en hundredel så mye avfall. Man får fortsatt snuskete avfall, og det er fortsatt et problem, men det er et ganske mye mindre problem, som man kanskje kan håndtere til man finner på noe bedre. Jeg synes i alle fall det var fryktelig interessant å få klarhet i dette, selv om jeg frykter at jeg kommer til å ligge mye dårligere an i kjernekraftdiskusjonene i fremtiden.
-Tor Nordam
Comments