Jeg har blandede følelser i forhold til det å stå opp halv sju. Eller, egentlig ikke. Det er riktigere å si at jeg har forskjellige, men klart adskilte følelser omkring det å stå opp halv sju. Mer spesifikt synes jeg det virker som en god idé om kvelden, men når klokka faktisk er halv sju om morgenen synes jeg det virker skikkelig teit.
Nå er det da altså kveld, og det betyr at jeg ser med positive øyne på saken, og det er hovedsaklig to grunner til at jeg synes det virker som en bra plan å stå opp halv sju. For det første har jeg en forelesning klokken kvart over åtte i morgen, som i praksis betyr at jeg bør gå hjemmefra kvart på for å rekke å lage en kopp kaffe på skolen. Står jeg opp halv sju har jeg da litt over en time til frokost, nyheter og denslags. Og det liker jeg godt å ha litt god tid til om morgenen. Den andre grunnen er at jeg pleier å stå opp halv sju om sommeren når jeg jobber, og det pleier som regel å være en ganske tung overgang som varer hele sommeren, så det vil sånn sett ha visse fordeler å komme inn i vanen med det samme.
For å få et balansert bilde på saken tror jeg faktisk at jeg avslutter her, så jeg har et håp om å få nok søvn, og så skriver jeg resten i morgen tidlig når jeg har stått opp.
Forsettelse følger...
Sånn, da har jeg stått opp og laget frokost og kaffe, og mens jeg nå er ferd med å få tilbake et rasjonelt verdenssyn må jeg bare innrømme at jeg tenkte mange rare ting da vekkerklokka ringte. Stort sett forsøkte jeg å rasjonalisere overfor meg selv at jeg ikke trengte å gå på akkurat denne forelesningen, hovedsaklig fordi
a) Jeg er trøtt
og
b) Det er bikkjekaldt
Så kaldt faktisk, at da jeg nettopp åpnet vinduet mitt for å få bort litt kondens nederst oppnådde jeg ikke noe annet enn å fryse denne kondensen til is. Det er rett og slett -14°. Men jeg er i alle fall oppe, og selv om det udiskutabelt hadde vært behagelig å sove et par timer til, ser jeg nå at det er smart og voksent av meg å stå opp halv sju.
Jeg håper Kristian har noe å si til dette.
-Tor Nordam
Comments