I dag er det onsdag, slik det pleier å være på denne tiden av uken, og da er det Eksperter i Team. I dag var antagelig den mest spennende EiT-dagen dette semesteret, da vi reiste til Stjørdal med tog. Vi dro fra Lerkendal stasjon klokken 07.56, og kom frem til et eller annet hotell på Stjørdal rundt ni.
Det første som stod på programmet var en oppkvikker. Vi hadde spøkt om det på forhånd, og tenkt at det sikkert var kaffe eller en drink eller en stripe eller noe slikt, men det viste seg å være en lek. Vi stilte oss på en rekke, og så skulle alle se fremover. Så skulle den nest bakerste snu seg, og se på mens den bakerste gjorde en bevegelse. Så skulle denne bevegelsen kopieres fra person til person fremover, uten at de foran i køen så på, og så var poenget å observere hvordan bevegelsen endret seg. Og det var forsåvidt gøy å se hvordan min Spock-hilsen utviklet seg til frenetisk vinking.
Resten av programmet var litt som en dag på ungdomskolen, med trekvarters forelseninger av forskjellige embedts-menn og -kvinner fra Jernbaneverket, med kvarters pauser mellom. Det kuleste i denne perioden var egentlig at hotellet hadde en soft-ice-maskin til fri benyttelse, men det er ikke til å stikke under en stol av det var ganske interressant å høre om utfordringene man møter når man skal utvikle togsamarbeidet i Europa for eksempel. Tog som går i Frankrike, Sveits, Tyskland og kanskje Belgia og litt rundt der har faktisk fire strømforskyninger og sju singnalanlegg ombord, fordi alle landene av historiske årsaker har sitt eget system. Antagelig ikke billig.
Det var totalt sju foredrag eller noe slikt, og selv om det var varierende hvor interressant det var, og varierende hvor flinke foredragsholderne hadde vært i PowerPoint, så gikk det faktisk veldig radig. Det morsomste var kanskje at jeg vant en tur for to med Nabotåget til Åre fordi jeg husket at NSB Trøndelag hadde 93% punktlighet og 13700 avganger i fjor. Det var dessuten ganske morsomt på en sjokkerende måte når sikkerhetssjefen for Region Nord fortalte om alle de sprø folkene de er utsatt for.
Han sa blant annet at etter påske og frem mot sommeren pleide det alltid å være en oppsving i antall tilfeller av sykler, lecablokker og pukk på skinnegangen. Det virker som en litt merkelig hobby. Han kunne også fortelle at han hadde sett en familie som satt på perrongen og dinglet med beina utfor kanten mot sporet. Han gikk bort (som han på en måte er forpliktet til gjennom jobben sin), og sa at det ikke var lov, og ikke minst at det var veldig dumt og sitte slik på en stasjon der Dovrebanen ikke stopper. Da fikk han til svar at de skulle spise lunsjen sin, og at dette hadde han ikke noe med.
Han sa ikke hva som skjedde videre, men jeg tror nok at hvis jeg hadde vært en av de regionale sikkerhetssjefene i Jernbaneverket ville jeg tatt til motmæle når jeg ble fortalt at det ikke var min sak at foreldre lærer barna sine at det er greit å sitte på perrongkanten.
Etter foredragene var det middag. Jørgen kalte den en terningkast fire, og hvis jeg hadde betalt hadde jeg nok vært enig, men i lys av at hele kalaset var gratis er jeg mer positiv, selv om det ikke nådde opp til standarden på Lerchendal Gård. Etter middagen var det underholdning i regi av gruppene, og høydepunktet her var det ingen tvil om. Den ene gruppen hadde en konkurranse der vi skulle være i gruppene våre, som er fem personer i vårt tilfelle, og så skulle hele gruppen kun berøre bakken med maksimalt én fot, én hånd, én rumpe og et hode. Et par av de andre gruppene greide utfordringen med fancy innslag av hodeståing og slike ting, men ingen av dem var fem, og de benyttet alle fire kontaktpunktene. Vi derimot begynte med at jeg satte meg ned med rumpa og en fot i bakken, og så balanserte de andre fire oppå meg.
Neste onsdag skal vi legge frem tema og fremdriftsplan klokka ett, og erfaringsmessig går det mye tid til bullshit på onsdagene frem til ett, så vi tenkte det var best å bestemme oss for tema på toget på vei hjem. Vi hadde en brainstorming sist, etterfulgt av en elimieringsrunde, så vi hadde fem mulige temaer i dag morges. Under lunsjen jobbet vi oss ned til to, som var tog i vakumtunnell, eller kommunikasjon mellom toget og omverden, med fokus på bruk av satelitt til internettforbindelser og det nye europeiske Galileo-systemet.
Vi ble litt desillusjonerte, eller i alle fall ble jeg det, da vi hørte om de ekstremt omfattende EU-direktivene som beskriver hvordan mye av dette med tog-kommunikasjon skal foregå, og i tillegg viser det seg at internett på tog via satelitt er helt vanlig i Sverige. Jeg la derfor ikke noe skjul på at mitt hjertebarn var vakumtunnellene, og ved å være entusiastisk og positiv fikk jeg med de andre på dette før vi kjørte forbi Hummelvik. Resten av togturen har jeg så brukt til å skrive denne artikkelen, men jeg må nok vente med å poste den til jeg kommer hjem, ettersom vi ikke har skaffet oss nett på togene i Norge. Og akkurat nå kommer toget til Lerkendal, så her avslutter jeg.
-Tor Nordam
Comments