Da er jeg akkurat kommet hjem fra et foredrag om thoriumkraft, med etterfølgende middag, på ærverdige Lerchendal Gård. Jeg har jo, som alle andre, fått med meg at det foregår et eller annet med thorium, og at dette er en ny og lovende energikilde og alt mulig rart, samt at Norge sitter på svære forekomster av dette stoffet. Jeg bestemte meg derfor for at jeg burde vite litt mer om dette enn man kan få vite ved å lese nettavisene, så jeg tok turen til dette foredraget i kveld, og det angrer jeg slett ikke på.
Innledningen var ved en fyr fra NGU, Norges Geologiske Undersøkelse, som fortalte hva vi egentlig visste om norske thoriumforekomster. Og noe av det første han sa var at vi ikke har noen. Forekomst er nemlig et faguttrykk man bruker om noe man har undersøkt ganske grundig, og som man kjenner størrelsen av. Så mye vet man ikke om thorium i Norge, dermed kaller vi det foreløpig bare en ressurs. Men det er jo bare terminologi, og er ikke så viktig. Han sa at han slett ikke var sikker på hvor tallet man leser i nettavisene, 170.000 tonn, kommer fra, men han sa heller ikke at det virket som et galt estimat. Han var rett og slett ikke sikker. Det som imidlertid er sikkert er at både India og Australia har mye mer, og at de har thorium i en form som er mye lettere å utvinne. Men dette stoffet finnes i Norge, og antagelig i betydelige mengder.
Etter innledningen kom vi til hovedforedraget, som ble holdt av Egil Lillestøl, professor ved Universitetet i Bergen og forsker ved CERN. Han begynte med å snakke litt om verdens energibehov. Det han sa var i grove trekk at for å dekke energibehovet verden kommer til å ha om 100 år er det bare to ting som er realistisk, og det er atomkraft og solkraft. Hvis vi for eksempel dekker halve Sahara med solkraftverk vil man antagelig kunne dekke dette energibehovet. Han presenterte egentlig ikke noen argumenter for hvorfor thoriumkraft er bedre enn solkraft, men det er vel kanskje naturlig å basere seg litt på begge deler. Temaet var uansett thorium, så det var det han snakket mest om.
Han presenterte imidlertid ganske skumle tall om dette energibehovet, og hvor mange tonn kull man egentlig må brenne for å dekke dette behovet. Dette leste jeg faktisk litt om på wikipedia her en dag, og der stod det som et eksempel at for å ha en pc som står på i ett år og trekker 100 watt må man brenne ca 780 kilo kull. Det er ganske mye. En annen ting han sa var at for å produsere nok energi fra vanlig kjernekraft vil man lage en del tonn plutonium i året, og dette må da fraktes og lagres, på en måte man ikke har tenkt på ennå, uten at noe forsvinner. Med 60 kilo plutonium kan nemlig enhver idiot lage en dårlig atombombe.
Det første som er funky med thoriumkraft er at det baserer seg på en såkalt underkritisk reaktor, som må ha en ekstern nøytronkilde for å drive. Det betyr at om det skjer noe fuckup kan man bare slå av den kilden, og dermed vil man ikke kunne få en nedsmelting fordi reaksjonen løper løpsk. Og det er jo veldig betryggende.
Det andre som er funky med thoriumkraft er at man kan putte inn det som kommer ut av et vanlig kjernekraftverk, og stort sett brenne det opp og benytte energien. Og det er gigantisk fordel, ettersom man ikke aner hvordan man skal håndtere lagringsproblemet i fremtiden. Særlig kritiserte han USA for at de bare durer på her, og snakker om hvor mange kjernekraftverk de skal lage, uten at de gjør noe med lagringsproblemet. Ett thoriumkraftverk kan brenne opp avfallet fra fire vanlige kraftverk. Dermed har man egentlig grunn nok til å forske på dette allerede her.
Den tredje funky tingen med thoriumkraft har også med avfall å gjøre. Stort sett funker det visst slik at ettersom man har en ekstern nøytronkilde får man spaltet også ting som ikke vil spaltes av seg selv, sånn at man for det meste kommer ned på lette, stabile kjerner. Akkurat her sa han stadig vekk at han ikke skulle gå for dypt inn i detaljene, så han hoppet litt mye etter min smak, men konklusjonen hans var at avfallet fra et slikt kraftverk vil være fullstendig ufarlig etter kanskje 400 år, mens vanlig atomavfall er skummelt i titusenvis av år. I tillegg vil det være mindre radioaktivt avfall, da en stor del faktisk vil være stabile stoffer. Jeg skulle gjerne visst litt mer om dette, men antagelig er det sant det han sier. Han virket i allefall veldig tillitsvekkende.
Etter foredraget, som trakk fulle hus, var det middag, som man kunne være med på for 200 kroner. Torgar og jeg hadde meldt oss på den, og inkludert oss var det vel fire personer under 50 i rommet. Fire var også antallet kvinner i rommet. I tillegg var det sikkert noe slikt som 40 menn over 50. Så mange gamle mennesker med høreapparat som prøver å snakke til hverandre over bordet førte til et ganske høyt lydnivå, så det var bare så vidt jeg og Torgar greide å snakke sammen, men ellers har jeg ingen ting å utsette på arrangementet. Vi fikk et lite glass hetvin når vi kom, til middag var det noe skikkelig bra torskegreier med en lett italiensk valpolicella til, og til dessert var det en eller annen fromasj som så litt suspekt ut, men som smakte aldeles nydelig. Og vi fikk til og med «kaffe og avec».
Arrangementet var i regi av en eller annen forening for gamle menn*. De refererte til seg selv som «Akademiet», så de heter sikkert noe langt med vitenskap i navnet. Det var i allefall veldig koselig og interressant, så jeg tror jeg skal ha dette i tankene når jeg blir pensjonist.
-Tor Nordam
*De har nok ingen lov mot kvinner, men det lot til å være en overvekt av personer som begynte på NTH på 50-tallet, og da blir det nok naturlig flest menn.
Comments