I går dro jeg en tur til Molde. Jeg hadde i grunnen planlagt en tur en av de nærmeste ukene, så da Kristian sa han skulle dra denne helgen grep jeg anledningen til å ta buss med samtalepartner, som definitivt er å foretrekke. Bakgrunnen for reisen er stort sett at jeg innser at jeg glemte en hel del forskjellig da jeg flyttet oppover, samt at jeg tok med noen bøker fra Edinburgh da jeg var der, som jeg egentlig ikke har plass til i Trondheim. Pluss å besøke mine kjære foreldre, naturligvis.

Jeg reiste som sagt i går, men bortsett fra selve reisen foretok jeg meg ikke noe særlig den dagen. I dag derimot, har jeg vært voldsomt aktiv. Jeg har for eksempel gått årets første skitur. Det har jo snødd som pokker her de siste dagene, så det ligger sikkert over en halvmeter snø, og det er snø på trærne og riktig fin julestemning. Akkurat sånn det burde ha vært i desember. Jeg gikk i allefall en tur på en mil eller deromkring oppi løypene rett oppi bakken her, og det var fint. Så nå spørs det bare om snøen (denne snøen eller en annen snø) holder til påske. I såfall blir det forhåpentligvis skitur da også, med appelsin og kvikklunsj. Vi hadde jo en slik tur for to år siden, mens i fjor var det en skikkelig dårlig ski-påske. Det var dog en ok foto- og kafé-påske, så jeg skal ikke klage for mye.

[Sett inn obligatorisk syting og klaging om hvor fort tiden går, hvor mye bedre alt var før (særlig på videregående) og hvor gamle vi har blitt siden sist.]

Poenget, for å komme tilbake til saken, er imidlertid at vi må hoppe tilbake en måned og fire dager, til den 24. desember. Da feirer vi nemlig, av en eller annen grunn, jul her i huset, og i den anledning ga jeg min far et Crème brûlée-sett, bestående av en litt stor storm-lighter, og fire små ildfaste skåler. Jeg føler dette er slikt enhver som regner seg som litt over middels glad i å lage mat bør ha. Man kan jo bruke den til andre ting også, marengs for eksempel, eller for å lage sprø svor, eventuelt preparere ski. Det er i allefall sånn halvveis vanlig å bruke skibrenner til å lage Crème brûlée, så hvorfor ikke gå motsatt vei?

Det vil vel ikke overraske noen at det viser seg at utakk er verdens lønn. Her skjenker jeg min far fancy kjøkkenutstyr, og hva skjer? Jo, han kommanderer meg til å lage mat. Heldigvis liker jeg å lage mat, så jeg grep fatt i oppgaven med tiltakslyst og slikt. Det første jeg måtte gjøre var å finne en oppskrift. Settet kom forsåvidt med en beskrivelse av fremgangsmåten, men ikke en oversikt over hvor mye man skulle ha av hver ting. Jeg er såpass konservativ at jeg liker mengdeangivelser i en oppskrift, så jeg henvendte meg til min favoritt-matskribent, Andreas Viestad. Han har jo skrevet en matspalte hver lørdag siden Magasinet dukket opp i lørdagsdagbladet i 1996, så det begynner å bli en imponerende arkiv. Og det ligger jaggu tilgjengelig helt gratis på nett. Kudos til Dagbladet for det.

Jeg fant denne oppskriften. Jeg ble litt overrasket da jeg begynte å tenke meg litt om, for jeg har sett på noen andre oppskrifter, og de inkluderer alle bruk av ovn. Crème brûlée er jo som en slags pudding på en måte, så jeg synes det virker rimelig at man skal varme den i ovn for å få den til å stivne, akkurat som karamellpudding, men når Viestad bruker en annen måte tok det meg ikke lang tid å rasjonalisere det ovenfor meg selv ved å tenke at det sikkert er vanskeligere, og dermed finere, bedre og mer l337 å ikke bruke ovn.

Du trenger følgende:

6 egg
1 boks fløte
sukker
vanlijestang

Man skal kun bruke eggeplommen. Jeg pleier å skille dem ved å bruke de to halvdelen av skallet, men hviten var uvanlig standhaftig i dag, så jeg fant ut at det gikk like greit å bare knekke alle eggene forsiktig i en skål, og så fiske ut plommene med fingrene. Så vispet jeg plommene sammen med nesten hele fløteboksen (det vil si nesten all fløten, boksen skal ikke være med), og så helte jeg blandingen gjennom en sil over i en metallbolle. Silen fjerner eventuelle guggete dingser som kan være i egg.

Jeg hadde i en passe mengde sukker, antagelig litt i overkant. Oppskriften sier 50-75 gram, men jeg følte meg ikke motivert nok til å ta frem en vekt, så jeg tok det litt på slump. Videre delte jeg en vaniljestang, skrapte ut frøene, og slengte både frø og stang oppi blandingen.

Dette skal så vispes kontinuerlig over vannbad. Temperaturen skal nå 75 grader, og jeg gjorde som foreslått i oppskriften, og brukte steketermometer. Det kommer jeg imidlertid til å slutte med, både fordi det er ganske slitsomt å røre kontinuerlig samtidig som man prøver å holde steketermometere godt dekket, og fordi det roper n00b. Det skjedde dessuten en ganske tydelig forandring i blandingen når temperaturen var omtrent 75 grader. Den tyknet markant, og det er det som er hele poenget.

Når blandingen er varm nok gjelder det å ikke varme den noe særlig mer, vi ønsker ikke å lage eggerøre, og i følge oppskriften er det dessuten viktig å røre mens man heller eggekremen over i små porsjonsformer. Og du bør sikkert passe på at vaniljestangen ikke blir med over i formen.

Formene skal så avkjøles, først til romtemperatur, og deretter i kjøleskap. Om du ønsker å servere Crème brûlée rett etter middagen bør du dermed lage den ferdig før middagen, og la den stå i kjøleskapet. Dette er så langt som jeg har kommet akkurat nå. Neste skritt er å drysse et tynt lag sukker over hver form, og så grille dette sukkeret til en lekker brunfarge. Det er altså her brenneren kommer inn i bildet. Saken er visstnok den, at hvis selve eggekremen blir for varm, vil den skille seg og bli udelikat. Det er derfor viktig at sukkeret blir brunet raskt og brutalt, så varmen ikke rekker å spre seg nedover. Derfor bruker man brenner. Stekovnen går også an hvis du har grill-element. Angivelig. Jeg har jo aldri gjort dette før, så jeg vet egentlig ikke noe om det.

Dessverre var jeg ikke smart nok til å ta med kamera, men jeg skal se om jeg finner kompaktkameraet (grøss) til foreldrene mine, så det kommer forhåpentligvis noen bilder litt senere. I mellomtiden får dere bare ønske meg lykke til. Nå går jeg for å leke med ild.

-Tor Nordam