I dag har vi vært høykulturelle igjen.
Vi bor jo ved siden av ikke bare en, men to store scener: Usher Hall og Lyceum. Til tross for dette har det altså tatt oss så lang tid å somle oss til et besøk. Det er skammelig, jeg medgir det.

Førsteinntrykket av Lyceum var imidlertid uovertruffent. Jeg har sett min andel teatersaler rundt om i verden, og jeg var ikke skuffet av omgivelsene. Vi hadde de beste billettene vi kunne kjøpe (egentlig kostet de £24, men siden vi er søte studenter, fikk vi dem til £12), og hadde dollet oss opp tilstrekkelig, følte vi. Jeg skal ikke plage dere med detaljer, men gå rett på beskrivelsen av stykket (selv om det kan interessere enkelte at jeg var vågalt kledt i lilla og grønt, mens Tor var mer ... konservativt kledt i ny blå lammullsgenser, ny grønn kordfløyelsbukse og nytt rødt slips og dermed gled rett inn i den generelle befolkningen av menn over 60).

Vi ankom til nest siste visning av Friedrich Schillers (skjønt det er visst David Harrowers versjon av Schillers stykke) Mary Stuart omtrent en halv time før teppet gikk opp, og rakk å drikke hvert vårt glass vin, samt bestille våre "refreshments" til pause. "Vi" i dette tilfelle er meg selv, Tor og vår tyske flatmate, Marie.

Scenen var minimalistisk, som dere kan se av bildene (klikkbare) i linken over, men det fremhevet kostymene og karakterene desto mer. Hverken karakterene eller kostymene var dessuten statiske. Fra begynnelsen av var sympatien lagt til Mary, mens Elizabeth var fremstilt som en teatralsk, hyklersk klovn. Disse sympatiene ble værende gjennom hele stykket, men ble likevel hele tiden moderert. Dette ga seg også utslag i kostymene.

Dette bildet er for eksempel fra første akt, hvor Elizabeth er på høyden av sin latterlighet. Sammenlign med dette, på begynnelsen av andre akt, hvor hun for første gang kommer ansikt til ansikt med Mary Stuart, som gjennom hele stykket er kledt i en enkel kjole jeg kunne drept for. Mennene, derimot, var svært moderne kledd, i dress og slips hver og en, men likevel klarte man å få frem hver enkelts individuelle karaktertrekk i klærne, noe jeg ikke hadde trodd var mulig i den kleskoden. De er imidlertid også ganske endimensjonale alle sammen, der Mary og Elizabeth begge er veldig spennende karakterer.

Sir Mortimer er kanskje den eneste interessante mannlige karakteren, og han appelerte veldig til meg i første akt. Når jeg sier at han var den eneste interessante, betyr det på ingen måte at de andre ikke var spilt av fantastiske skuespillere. Det var de. Særlig the Earl of Shrewsbury gjorde en god figur, og det samme gjorde Paulet. Det er kanskje lettere å spille de temmelig rettferdige enn de sleske og slemme? Jeg hadde alltid trodd at det var motsatt, men de slemme her skulle ikke være superslemme, og det ble sikkert derfor vanskeligere å spille dem.

Jeg vet ikke hvor mye den gjevne borger vet om Mary Stuart. Hun ble kronet til skotsk dronning allerede som barn, og som etterkommer av Margaret Tudor, Henry VIIIs storesøster, var hun den neste i rekkefølgen etter Henry VIIIs barn. Og her kommer problemene inn. Det er denne mannen som har skylden i nesten alt som går galt på denne øya... De eneste potensielle arvingene av tronen måtte selvsagt være hans legitime etterkommere, og det åpner for spørsmålet om hvilke av hans arvinger man anerkjente som legitime. (Bloody) Mary var tydelig født innenfor ekteskapet med Catherine of Aragorn, og som sådan hevet over enhver tvil. Med Elizabeth stilte imidlertid saken seg noe annerledes.

Hvorvidt man anså henne som legitim arving eller ikke, avhang selvsagt av hvorvidt man anerkjente skilsmisse og dermed det påfølgende ekteskapet mellom Henry VIII og Anne Boleyn. Frankrike, en katolsk nasjon og landet hvor Mary Stuart vokste opp og ble dronning i en kort periode (hun var enke i en alder av 19 år), anerkjente naturlig nok ikke nødvendigvis Elizabeth, og Spania sendte armadaen for å banke "bastarden" som svar på henrettelsen (eller drapet - avhengig av perspektivet) på Mary.

Hvis Elizabeth ikke var en legitim arving til den engelske tronen, ville den tilfalle den katolske Mary. Det var selvsagt en hel del dynastipolitikk involvert, men jeg skal ikke gå inn på det her.
Saken er nemlig den at etter en hel del uheldige utviklinger, fant Mary Stuart seg i Elizabeths makt etter å ha rømt fra protestantiske opprørere i Skottland. Dette var ingen heldig posisjon, for selv om Mary kunne ha slått seg til ro med å arve den eldre Elizabeth, fantes det ikke få katolikker, også i England, som anså henne som landets rettmessige dronning. Denne faren ble ikke mindre da Elizabeth ble ekskommunisert av paven.

Hun holdt Mary fanget i 19 år, og endte til slutt med å signere dødsdommen som ble utført kort tid etter, i 1587. Mary og Elizabeth møttes aldri i virkeligheten, og i den forbindelse (og helt sikkert i mange andre) har Schiller tatt seg en viss kunstnerisk frihet. Og det med hell. Møtet mellom Mary og Elizabeth lar førstnevnte fremføre et fantastisk angrep på Elizabeths manglende rett til å dømme og henrette henne.

De kunne ikke ha valgt bedre skuespillere til å spille disse to kvinnene. Elizabeth ser enklere (åndelig sett) og mer usikker ut, lavere enn Mary som ender talen med "if there were any justice in the world, you would be lying in the dust before me. I am your queen!"
Herlig.

Jeg anbefaler alle å få tak i stykket og lese det eller se det hvor enn dere måtte komme over det. Jeg vet ikke hva mer jeg kan si. Jeg er overveldet. Da stykket var over, følte jeg at jeg hadde vært gjennom en krig. Men en bra en.