Jeg har vel fortalt tidligere om hvordan det er stor forskjell på universitetsbiblioteket her og i Trondheim. I Trondheim kan hvem det skulle være gå inn på biblioteket, sette seg ned ved en pc, og surfe og skrive ut av hjertens lyst, fullstendig gratis. Jeg vet ikke hvordan det funker å låne bøker om man ikke er student, men jeg regner med det går an.
På universitetsbilioteket i Edinburgh slipper man ikke inn sånn uten videre. Enten må man være student, eller så må man fylle ut og skrive under skjemaer og greier. Internett er kun for studenter, så den eneste grunnen til at jeg er på nettet er at jeg sniker meg til å bruke Camillas login på det trådløse nettet. Og selv om man er student er det ikke gratis å skrive ut ting, det koster 5p for en ensidig utskrift, 8p for en dobbelsidig.
Nå kan jeg forsåvidt forstå at internett er begrenset til studenter, ettersom det faktisk koster en bøtte penger å studere her, mens i Norge er alle med å betale for universitetene gjennom skatten, så det er jo greit nok. Men det er litt grovt at det koster penger å skrive ut ting, føler jeg.
Uansett, i dag skulle jeg altså inn på biblioteket. Jeg fant frem mitt reference card, som er en grønn papirlapp hvor det står at jeg har lov til å komme inn, men ikke låne ting. Den må jeg vise til vakten (han som kaller meg «son» overraskende ofte) hver gang jeg går inn. Foran meg i køen var det en jente som ikke hadde ytter-klær på seg, og som kun hadde meg seg en mobiltelefon og en pakke sigaretter. Hun hadde åpenbart være ute en kort tur for å ringe og/eller røyke, og hun forklarte vakten at hun hadde glemt kortet sitt inne.
Jeg regnet med at hun kanskje ville slippe rett inn, eventuelt måtte si navnet sitt eller noe, men nei. Vakten forlangte faktisk å få mobilen hennes i pant mens hun løp inn og hentet kortet sitt. Det var jo forsåvidt en veldig praktisk løsning, men jeg er allikevel sjokkert, og føler at dette nesten minner om en slags mafia-virksomhet hvor man ikke stoler på hverandre.
Det stod forresten en morsom artikkel om det å få seg lånekort i The Guardian (papirutgaven) på lørdag, så det er åpenbart at dette er en greie over hele Storbritannia. Damen i artikkelen hevdet at biblioteket forlangte tre forskjellige legitimasjonsdokumenter, og dessuten DNA-prøve og fullmakt til å selge huset hennes for å dekke inn eventuelle bortkomne bøker. Ganske vittig.
-Tor Nordam
Comments