Jeg nevnte tidligere at jeg sikkert bare burde ta meg sammen og ringe British Telecom for å få tak i internett, for til tross for at de forsikret meg om at de skulle ansette flere e-post-besvarere, ser det ikke ut til at jeg kan vente et svar med det første. Jeg skulle egentlig gjøre dette på mandag, men da glemte jeg av det. Så diskuterte jeg saken med den tyske jenta som bor her, og hun spurte om jeg ikke kunne ringe på tirsdag, eller eventuelt gi henne nummeret, så kunne hun ringe. Hun har nemlig ikke laptop, og er dermed begrenset til å kunne bruke internett på såkalte internett-kaféer, og er således mer desperat enn meg, som i det minste kan bruke min egen maskin rundtomkring på steder med trådløst tilbud.

Da jeg så kom meg på universitetet på tirsdag fikk jeg bladd frem et nummer man skulle ringe hvis man var usikker på om man noen gang hadde hatt en telefonlinje fra BT i huset, og så sendte jeg dette nummeret til Marie (den tyske jenta). Hun sa hun godt kunne ringe, men hun var ikke ledig før rundt fire, og hvorfor kunne ikke jeg ringe egentlig. Vel, jeg hadde jo egentlig ikke noen annen grunn enn at jeg er en lat slubbert, så jeg tok like godt og ringte selv.

Jeg burde antagelig forutsett at dette kunne ta litt tid, ettersom det har tatt dem to uker å ikke svare på en e-post, men jeg ble i allefall plassert i en kø. I motsetning til lånekassen hadde de ikke noen måte å fortelle hvor lang køen var, alt jeg fikk høre var at de beklagde at det tok så lang tid, og at de forsikret meg om at skulle svare så fort det var mulig. Dette hørte jeg to ganger i minuttet i 15 minutter, til den nette pris av 30p i minuttet, og da var kontantkortet mitt tomt. Jeg hater kontantkort.

Resultatet var i allefall at jeg aldri fikk kontakt med BT, og at jeg dessuten ikke hadde penger til å sende en melding og si at jeg i allefall hadde gjort et forsøk.

Jeg innså i ettertid at dette var en typisk slik ting jeg burde brukt Skype til, men da Camilla ringte lånekassen med Skype klagde de veldig over at det var vanskelig å høre hva hun sa fordi det var så mye bråk i bakgrunnen, og siden jeg fortsatt ikke har skaffet meg en mikrofon lot jeg det være.

Uansett, da jeg kom hjem senere på dagen viste det seg at den tyske jenta hadde ringt da hun ikke hørte fra meg, og hun hadde fått vite at det aldri har vært en telefonlinje i denne leiligheten, og at vi dermed må få installert en, og det kunne vi tidligst få den 2. november. Når først linjen er på plass regner jeg med at det tar forholdsvis kort tid å få internett, så det betyr at jeg er på nett om tre uker.

-Tor Nordam