Da sitter jeg faktisk relativt godt installert i vår splitter nye leilighet, og her tror jeg nok at jeg skal trives veldig godt. Det eneste jeg egentlig har å utsette er at det ikke er blandebatteri på badet, ellers er alt bare lyst og fint og høyt under taket og velutstyrt kjøkken og velstand i alle retninger. Men veien hit var lang og hard. Eller egentlig var den ikke så veldig lang og hard, men jeg føler jeg må fremstille det slik for å få det til å virke mer interressant.
I går var jeg på kontoret til utleiefolka, og snakket med Paul, som var veldig hyggelig og grei. Egentlig hadde jeg snakket med en fyr der på mandag, og han sa at vi måtte få referansene faxet, og at vi måtte påregne at det tok en uke å få flytte inn. Jeg ble derfor litt stresset da jeg kom dit i går, og fikk vite at de ikke kunne finne søknadsskjemaet jeg hadde fylt ut, eller referansene vi hadde fått faxet. Det viste seg imidlertid at e-post var akseptabelt, og Paul sa også at han kunne fikse alle nødvendige papirer til i dag. I dag var han ledig klokken ett og klokken tre, og vi avtalte å møtes klokken ett.
Jeg troppet opp klokken ett presis, og fikk vite at det beklageligvis hadde blitt tatt en avgjørelse om å flytte kontoret til en bygning rundt hjørnet, så flyttemennene hadde pcen hans, og han hadde ikke fått ordnet papirene, og kunne jeg kanskje komme tilbake klokken tre. Det kunne jeg naturligvis, for jeg var jo rimelig innstilt på å ordne dette i dag. Jeg bestemte meg så for å bruke de to timene på å lokalisere stedet der Sara jobber. Sara er den svenske jenta som bor her fra før, og en av tingene som måtte ordnes før vi kunne flytte inn var at hun måtte skrive under på at det var greit. Det er jo fornuftig nok, da det er en måte å sikre at ingen får flytte inn uten å ha snakket med de andre som bor der.
Dette stedet viste seg å være enkelt å finne, så jeg hadde ytterligere en og en halv time å slå ihjel. Det gjorde jeg ved å gå på nasjonalgalleriet og glo på bilder av Rafael. Bra tiltak. Nasjonalgalleriet altså. Gratis inngang og greier. Dessuten hadde de pene toaletter, med blandebatteri. Jeg tenkte jeg skulle ta et bilde, men det var andre der hele tiden, så det føltes ikke riktig. Anbefales i allefall hvis man er i området.
Klokken tre var jeg tilbake på kontoret, og Paul gikk kjapt gjennom papirene med meg. Så gikk jeg og fikk en underskrift fra Sara, før jeg kastet meg på en buss til George Square, for å få underskrift fra Camilla, som fortsatt jobbet hardt med innleveringen sin. Hun fikk nemlig utsettelse til tea-time på mandag. På bussen dit satte jeg meg på en slikt toer-sete som går parallellt med kjøreretningen, og et par stopp etterpå kom det på en dame som sa "move over, son", og utdypet med "I'm bigger than you, so I'll hit you if you don't move". Hun så imidlertid veldig snill og litt gammel ut, så jeg smilte og sa naturligvis, men jeg anstrengte meg litt ekstra for å ta lite plass.
Litt senere spurte hun om jeg visste hvor bussen gikk, og jeg svarte at jeg håpte den gikk til George Square, og så kom vi i snakk, og hun fortalte at hun var engelsklærer, og sa at engelsken min var bra, men hun hørte på s-ene mine at jeg ikke var britisk. Jeg sa jeg var bekymret for at jeg snakket for amerikansk, men hun sa jeg hørtes bra ut. Så forklarte jeg hvorfor engelske lærebøker var billigere i Norge ved å si at de hadde større print run, og da sa hun "Print run. That's a good word. Now you are teaching me English." Så oppdaget jeg at vi var på George Square, og ønsket henne en fortsatt god dag i det jeg gikk av bussen.
Etter at jeg hadde fått en underskrift fra Camilla dro jeg tilbake til kontoret, og også denne gangen var den action-fylt busstur. Bussen holdt nemlig på å mose en fyr som bare gikk ut i veien. Jeg kjente meg imidlertid veldig igjen i situasjonen, så jeg fikk litt å tenke på. Det var rett og slett en fyr som gikk langs fortauet, som tok et skritt ut i veien for å omgå en søppeldunk. Og akkurat det samme kunne faktisk jeg ha gjort, for når man går langs venstre side av veien er man jo vant med at bilene kommer mot en, men her borte kommer de jo snikende bakfra, og de kjører temmelig fort. Men la meg nevne, i tilfelle mamma leser dette, at jeg alltid ser meg til begge sider før jeg går ut i veien.
Bussen måtte i allefall bråbremse, og sjåføren hev seg på hornet. Så snudde han seg bakover og spurte om det gikk bra med alle sammen, før han sa noe jeg ikke skjønte, men som jeg regner med betydde noe slikt som "der moste vi jo nesten en fyr". Så kjørte han litt videre, og når vi kom opp på siden av synderen (som lot som om han ikke hadde merket noe) åpnet han døren og ropte noe annet jeg ikke skjønte, men vi kan late som om han ropte "Ye daft prick! I coulda squashed ye like a bug!". Så kjørte vi videre, og ti på halv fem ankom jeg kontoret til utleiefolka.
Poenget nå, og grunnen til at det ble stress i dag, er at disse folka opererer fra to kontorer, og det kontoret der jeg måtte levere kontrakten er ikke det samme kontoret som leverer ut nøklene. Jeg ønsket derfor å være tidligst mulig ferdig med å levere kontrakten, så jeg skulle ha tid til å komme meg til det andre stedet, som ligger på andre enden av sentrum, for å hente nøklene før de stengte halv seks.
Da jeg kom inn ble jeg bedt om å vente litt, for Paul var akkurat i ferd med å avslutte en kontrakt med fem franske studenter, og de hadde jo avtale, mens jeg bare skulle snikes innimellom for å levere kontrakten. De satt der med hver sitt bankkort, for alle skulle tydeligvis betale sin del av depositumet. Jeg tenkte at det må være kjipt å være den hvis bankkort tryner, og akkurat da trynet bankkortet til en av dem. Så måtte de ringe mamma i Frankrike, og løpe i minibank, og betale halvparten med dette kortet, og andre halvparten med dette ogsåvidere ogsåvider, og klokken ble fem over fem, og jeg satt fortsatt og ventet.
På dette tidspunktet arrangerte jeg det slik at Camilla gikk til det andre kontoret, og da en av de andre konsulentene på kontoret ble ledige kastet jeg meg frem, og sa at jeg hadde alle papirene, og at jeg bare ville betale forsikringen, og at jeg helst ville gjøre det snarest, så jeg kunne få nøkkelen i dag. Jeg måtte nemlig ha innboforsikring for å kunne få nøkkelen. Så ble det enda litt mer venting på at franskmennene skulle bli ferdige med kortterminalen, og ved neste anledning overtalte jeg damen til å ringe det andre kontoret og få dem til å gi nøkkelen til Camilla. Camilla stod da allerede på det andre kontoret, og hadde allerede bedt om nøkkelen, men fått beskjed om at den befant seg der jeg var. Det ble imidlertid klart at det bare var bull, og da damen fra min ende av byen ringte fikk Camilla nøklene. Så måtte jeg vente enda litt mer, men jeg var naturligvis ikke stresset lengre, og så fikk jeg betale, og så dro jeg for å møte Camilla.
Bagasjen vår lå fortsatt på Mingalar Guest House, men de var så snille og greie at de gav oss en nøkkel, så vi bare stakk dit og hentet den, tok en drosje til vårt nye hjem, og her sitter jeg altså nå. Jeg har tilogmed laget middag selv for første gang siden jeg kom hit, om man ser bort fra rett-i-koppen og ferdiglasagne. Dessuten har jeg blitt spurt om leg enda en gang, og innsett at dette kan bli et problem. På bankkortet mitt står det jo bare personnummeret mitt, og man må nesten være norsk for å vite at de seks første sifrene er fødselsdatoen. Ikke kan jeg dra rundt på passet mitt til enhver tid heller, føler jeg. Løsningen er antagelig bare å slutte å gå med den helvetes hettegenseren, som jeg naturligvis hadde på meg i dag også.
I morgen eller noe kommer jeg tilbake med mer om leligheten, med bilder og gode greier, men akkurat nå vil jeg bare spise litt mer pasta og chille med en bok.
-Tor Nordam
Camilla likes this
Comments