Et forholdsvis kort innlegg denne gangen. Kort om podkasting før jeg kommer med en lang tirade om hvorvidt «Nytt på nytt» er morsomt eller ei, hvori jeg finner ut at jeg har en tendens til å snakke før jeg tenker og dermed ofte blir nødt til å innse at jeg sier mye dumt (kanskje like ofte som jeg blir nødt til å innse at det jeg skriver er ganske tåpelig), og dermed returnerer til temaet podkasting og en vittig man fra UK.
Angående tittelen på innlegget; Nei, det er ikke snakk om den fysiske handlingen hvor man river iPoden ut av hendene på den irriterende fyren som sitter ved siden av deg på bussen og kaster den i gulvet. Du vet, han som spiller Nightwish så alt for høyt på øreproppene sine, faktisk så høyt at det overdøver høytaleranlegget hvor bussjåføren spiller «Kjøpt sæ ny traktor» og andre perler. Nei, jeg snakker om fenomenet med å ta opp lyd eller bilde eller begge deler, ikke nytt, for så å kringkaste det, heller ikke nytt. Det som derimot faktisk er nytt ved dette fenomenet er at nå kan hvem som helst kringkaste sitt eget materiale og lytteren kan laste det ned når hun måtte føle for det. Altså en form for «radio-ved-behov», som betyr at nå trenger man ikke frykte at man går glipp av program man har sett seg ut. Nå er vel heller ikke dette noe nytt, for folk tok jo opp radioprogram på ordinære musikk-kassetter lenge før jeg ble født. Så hva er egentlig alt ståheiet rundt podkasting? Sannelig om jeg vet. Jeg tror det kan ha noe å gjøre med det at nå kan hvem som helst lage radio eller dele musikken sin uten større vanskeligheter.
Her forleden dag oppdaget jeg noe av det eksellente ved podkasting. Jeg snublet nemlig over en serie program jeg hadde gått glipp av på ResonanceFM som er en radiokanal som sender på FM-nettet fra London. Det betyr at dersom jeg skal få med meg et spesifikt program, så er jeg avhengig av å ha tilgang til internett, noe som ikke alltid lar seg ordne. Samtidig må jeg også huske å rydde timeplanen slik at jeg har tid til å benke meg for å lytte til programmet. Det virker ikke som så mye stress, men tro meg, man glemmer ofte å lytte til program dersom man må gjøre mer enn å skru på en knapp. Det er her podkasting kommer inn i bildet. Takket være dette for meg uforståelige fenomenet som kalles PodCasting på godt dansk, har jeg nå muligheten til å finne igjen, om ikke alle, så i alle fall noen av de programmene jeg har gått glipp av. Slik var det også at jeg kom over eldre opptak i komedieseksjonen og jeg oppdaget den britiske komikeren Kevin Eldon, som skulle vise seg å være en særs morsom mann.
Digressjon:
Etter at «Nytt på nytt» begynte å flimre over fjernsynsapparater over det ganske land etter en noe lang sommerferie så synes jeg at programmet har stagnert en smule. Mulig det bare er meg som har blitt mer kynisk, men det tviler jeg på. Det er som om det beste ved programmet har blitt slutten, der hvor Jon H. Almås leser opp noen replikker som blir morsomme når de settes sammen med en kort filmsnutt. Er det kun meg, eller hadde vi hatt godt av et friskt pust inn i NRKs sendeplan for fredagene. Jeg er fullt klar over at læresetningen «If it ain't broken, don't fix it» har en viss appell, men for min del har jeg kommet til et stadie hvor jeg ser på «Nytt på nytt» mer fordi det har blitt et fredagsritual enn at jeg finner det like rasende festlig som for fire år siden.
Potensialet for å innlemme nye element i programmet er sikkert forholdsvis minimalt, men det er da lov å gjøre et ærlig forsøk. Av og til føles det nesten som om jeg ser på en veldig faktisk og veldig seriøs paneldebatt hvor deltakerne har misforstått og prøver iherdig å være så morsomme de bare kan, uten helt å få det til. Selv liker jeg å skylde på gjestene de gangene det skjer, eller produsentene som bestemmer hva som skal komme med på fjernsyn og hva som skal kuttes, men det er nok ikke fullt så enkelt. Da skulle en jo tro at etter et bestemt antall program hvor man har hatt kjipe gjester eller valgt ut feil materiale, så ville man unngå samme feil i fremtidige program og se nærmere på hva som ikke fungerte og hvorfor ikke. Men nei, for all del, bare kjør på med «gullrekka» (ikke la meg begynne å ta for meg Fredrik Skavlan, da blir jeg aldri ferdig). Én million mennesker kan ikke ta feil, statistikk viser at statistikken over seertallene for fredagskveldene viser at folk ser på fjernsyn, og av de som gjør det, ser 100% av de på fjernsyn, som igjen betyr at siden de aller fleste på ett eller annet tidspunkt ser eller har sett på TV, så kan man like gjerne si at alle ser på «Nytt på nytt» never change a winning team og så videre
Nå vil jeg ikke at dere skal tro jeg ikke liker «Nytt på nytt», jeg er glad programmet fortsatt sendes og jeg ler stadig av de ferdigskrevne vittighetene til Jon Almås, Anne Kats lett sarkastiske tone får meg fremdeles til å trekke på smilebåndet og Knut Nærum er fortsatt min helt i «Nytt på nytt». Det er bare at jeg kunne tenke meg at de gjorde noe nytt til en forandring (og da mener jeg ikke at man skal ta et eldgammelt radiokonsept, filme det, redigere det og så sende det som sommererstatning for «Nytt på nytt»). De kan selvsagt ikke ta «Nytt på nytt» av lufta, det er det for populært til at de kan gjøre, men hva med å gi Skavlan fyken, så kan vi få inn et annet humorprogram etter Almås og hans kumpaner. Så kan de reklamere (men siden NRK er en ikke-kommersiell kanal må de kalle det promotering eller teasing) med at fredagskvelden nå både inneholder «klassikeren» og «den nye og helsprø dogmevarianten» hvor deltakerne sitter inne i en våt pappeske i sitt eget hjem, helt naken og kun innbiller seg at de er i et studio hvor de er med på et vittig og løssluppent underholdningsprogram som går ut på at de må løse en rekke whacky oppgaver relatert til ukens nyheter (som i utgangspunktet betyr «nyhetene» i VG og Dagbladet) og hvor ett av de to lagene vinner etter det som tilsynelatende er en slags lotto-metod for utdeling av poeng. Det som egentlig skjer er at det sitter en nyutdannet sivilingeniør som har laget et poengfordelingsprogram som ser omtrent slik ut: en sekssidet terning. Han later som om han bruker oppfinnelsen til å bestemme hvor mange poeng hvert lag skal ha. Så det er faktisk ikke tilfeldig, det er matematisk. Videre skal både programmets faste fjes og gjestene innbille seg at alt dette blir filmet, alt unntatt sivilingeniøren, mens alt som vises på fjernsynsapparatene rundt om i landet er et tomt studio med noen oppmalte streker på gulvet hvor det står ting som «Programleder» og «Ufattelig morsom gjest #1» og et publikum som har fått beskjed om at de skal innbille seg at de klapper når de selv innbiller seg at det passer med det deltakerne innbiller seg at de sier, slik at vi som ser på programmet må innbille oss hva i huleste vi egentlig ser på. Det skulle jeg likt å se, Bernander!
Det var en sykt lang digressjon. La oss hoppe tilbake til der jeg sporet av. Altså, jeg var på jakt etter noe nytt, og noe nytt fikk jeg da jeg satte meg for å høre Kevin Eldon fremføre sine humoristiske åtte monologer på ResonanceFMs podcast. Hvor lenge siden det er jeg har ledd så godt som nettopp da, er jeg ikke sikker på, men det som er sikkert er at de to timene jeg satte av til å slappe av og høre gjennom Eldons serie med monologer, som for øvrig har fått tittelen «Speakers», er kanskje de best brukte timene på veldig lenge.
Hadde det ikke vært for fenomenet podcasting hadde jeg mest sannsynlig aldri fått høre «Speakers». Så jeg har lært ei lekse. For noen måneder siden sa jeg sikkert noe sånt som at «iPod e ganske teit, egentlig, faktisk, asså!» eller «Podkast?! Særlig teit, da!» eller en kombinasjon, og det er sikkert flere som kan vitne på noe sånt. De ordene blir jeg vel pent nødt til å ta tilbake, eventuelt spise de om det er mulig, for iPod er fett og podkasting er en bra måte å spre musikk, komedie og andre former for audiounderholdning på.
Ord for dagen: I didn't come here to buy. I came here to beer.
Comments