Har du hørt noe mer fra England?
Ja, se der har du et spørsmål jeg har rukket å bli relativt lei av. Ikke bare fordi jeg har hørt det ofte (oftest fra slektninger og Kristian), men også fordi England, og forsåvidt også Skottland, er både sporadiske og ikke særlig entydige i sin kommunikasjon, så det har alltid vært så mye å forklare, og så lenge mellom hver gang jeg har hørt noe nytt. Men la oss begynne med begynnelsen:
For å innvie de uinnvidde begynte hele eventyret ved at Camilla og jeg bestemte oss for å søke på 7 universiteter i Storbritannia. Det ble forholdsvis tidlig klart at
Oxford og
Cambridge ikke ville ha noe med meg å gjøre. De stiller nemlig krav om henholdsvis 5.0 og 4.5 på TOEFL Test of Written English, og jeg fikk bare 4.0. Litt skuffende egentlig, for jeg pleier jo å tenke at jeg kan å skrive engelsk, men jeg gjør det jo aldri, så det er kanskje ikke så rart. Ikke vet jeg. Jeg tror uansett ikke at jeg har så store huller i min engelskkunnskap at det ville vært et problem for fysikkstudiene, men når man er så arrogant at man kaller doktorgraden sin D.Phil i stedet for Ph.D bare for å være sær, da har man antagelig nok av søkere med 5.0 i engelsk.
Av en eller annen grunn putter jeg
Kent,
Sussex og
Warwick i samme bås i hodet mitt. Sussex svarte forholdsvis tidlig, og tilbydde meg en plass på et ett-årig masterprogram i teoretisk partikkelfysikk. De to andre har jeg til dags dato ikke hørt noe fra, hverken positivt eller negativt. Og på Kent kostet det til og med 20 pund å søke. Jævla svindlere.
I Skottland later de til å ha et problem med mastergrader. Jeg kunne i allefall ikke finnen noen mastergradsprogrammer av noe slag i fysikk, og da jeg sendte mail og spurte anbefalte de at jeg søkte på Ph.D-studier i stedet. Og som sagt, så gjort. Fra
Glasgow fikk jeg et brev postlagt i Tyskland, der de høflig forklarte at de ikke hadde noen plasser til overs.
Edinburgh, derimot, lurte på hvordan det stod til med søknaden min om skolepengestøtte. Så brukte jeg en del tid på å forklare dem at jeg ikke kunne søke penger fra Lånekassen før jeg hadde fått plass, men at jeg nesten garantert ville få penger, og så hørte jeg ikke noe mer fra dem, før de plutselig spurte etter vitnemålet mitt i slutten av juni.
Dette med vitnemål er jo nesten et kapittel for seg. Det fortjener i allefall et lite avsnitt eller to. Når man søker om vitnemål fra NTNU sender man søknaden til Eksamenskontoret. De skal formodentlig lage en liste over fagene i graden, med karakterer og greier, som sendes til instituttet. Der skal instituttet avgjøre om de vil sette navnet sitt på graden, og vil de det sender de den videre til fakultetet, som også må godkjenne graden. Dernest skal den underskrives av dekanus, og så postlegges.
På forhånd hadde jeg sjekket med en rådgiver hvor lang tid det skulle ta å få vitnemålet. Jeg nevnte at jeg hadde hørt at det kunne ta et halvt år, men han sa at det burde ta toppen tre uker, hvis jeg var uheldig. Jeg tenkte at det ikke ville være noen vits i å søke altfor tidlig, så jeg ventet til etter siste eksamen. De kunne jo ikke sende ut vitnemålet før sensuren var ferdig uansett, så jeg sendte søknaden et par dager etter siste eksamen, og 6-7 uker senere var jeg den stolte eier av et vitnemål. Og da måtte jeg ringe og mase for å bli flyttet fremover i bunken.
I allefall fikk jeg etterhvert faxet over vitnemålet mitt, og etter litt masing fikk jeg vite at søknaden min var godkjent på institutt-nivå, og oversendt til fakultetet, som er de som sender ut tilbudene. Og så, tre uker senere, lurte de på om de kanskje kunne få litt mer info om fagene jeg hadde tatt, for å vurdere kvalifikasjonene mine. Her begynte jeg naturligvis å bli nervøs, for i Norge er vi jo oppdratt til at man skal ta først Bachelor, så Master, så Doktor, og i dag fikk jeg jaggu beskjed om at etter nøye overveielse hadde de kommet frem til at de ikke ville tilby meg en plass.
Så nå blir det altså spennende. På det nuværende tidspunkt er det allerede for sent å takke ja til tilbudet fra Sussex, så hvis jeg skal til Storbritannia må jeg i såfall overtale Edinburgh til å la meg ta de fagene de mener jeg mangler der borte. Og nettopp det skal jeg prøve på i morgen. Jeg må innrømme at jeg blir litt stresset av ikke å vite hva som egentlig skjer, men jeg antar det går bra på sikt.
Når det gjelder Camilla har hun takket ja til en plass på et ett-årig masterprogram i noe litteratur-greier i Edinburgh, og vi drar dit begge to nå på lørdag uansett, men om jeg blir der eller ikke er litt åpent i øyeblikket. I morgen vet jeg forhåpentligvis mer. Og ikke minst, snart kommer jeg med artikkelen jeg
reklamerte for i november i fjor, om søknadsprosessen og det britiske utdanningssystemet. Til skrekk og advarsel.
-Tor Nordam
Comments