Da har jeg altså kommet tilbake fra enda et opphold på Ona, og jeg må si at til tross for bitre tårer mot slutten, føler jeg meg bedre og gladere enn jeg har gjort på lenge.

Hva har jeg gjort på Ona som har gjort at jeg har kommet tilbake ikke bare gladere, men også visere og rede til å dele visdommen med dere vanlige dødelige?
Jeg har vært på AFS-leir.
Dere husker AFS? Jeg skrev en artikkel om organisasjonen for veldig lenge siden, og enda en nå nylig. AFS fikk også en mention i denne artikkelen fra i vinter.
Nå har det altså vært velkomstleir/språkleir for studentene som har kommet til Norge for å bo her et år. Det er fortsatt noen som ikke har permanent familie, så hvis dere kjenner noen som kunne tenke seg å bidra til verdensfred eller ganske enkelt er nysgjerrige på en ny og spennende opplevelse, er det ennå ikke for sent.

Det er vanskelig å beskrive livet på Ona den uken AFS-studentene er der. Det bor jo folk på øya hele året, men det er ikke mer enn 30 fastboende, og dette tallet dobles på språkleiren. Vi hadde 32 studenter fra 17 land, med kulturer så forskjellige som dem fra Thailand og Colombia.

Alle disse studentene har, idet de ankommer øya, en heftig jet-lag (selv italienerne, som ikke har reist gjennom tidssoner i det hele tatt), og alle uten unntak har vært på reisefot i mer enn 24 timer. De har ikke sovet nevneverdig på bussen fra Gardermoen til Aukra, og absolutt alt de ser rundt dem er helt nytt og ukjent. I tillegg kommer det at de ikke kan språket som folk snakker seg imellom, og de aller fleste må kommunisere på engelsk seg imellom. De store unntakene er selvsagt Thailand (en relativt stor gruppe på 6 personer), Latin-Amerika utenom Brasil (8 stykker) og Italia (5 stykker). Selv disse må imidlertid forholde seg til alle de andre kulturene omkring seg og fremmede språk.

Alle disse studentene vet dessuten at de ikke kommer til å se familien sin på et år, at de snart skal møte noen helt fremmede mennesker som de skal bo hos det året, og at de foran seg har den vanskelige oppgaven det er å lære et helt nytt språk samtidig som man skal få venner og integreres i kulturen.

Jeg, som kjenner Ona, snakker språket og vet hva som venter meg når jeg kommer hjem fra øya, så slik ut den første dagen:
Det merkelige er at studentene, i motsetning til det man kanskje skulle forvente, ikke bryter sammen i krampegråt, får panikk, eller besvimer av skrekk.
En del av dem sover forferdelig tungt og lenge, men det er i grunnen det eneste symptomet de viser på situasjonen de befinner seg i etter den første dagen.

Så vidt jeg kan se, er det to eller tre grunner til det:
-De er allerede svimeslått: De er så bedøvd av inntrykk at de ikke lenger føler seg i kontakt med virkeligheten. Påkjenninger som ellers ville brakt dem ut av balanse, har derfor nesten ingen effekt.
-Ona i seg selv er beroligende: Man føler ikke at man er en del av verden når man sitter på Ona. Det er ikke tv der, de kan ikke lese aviser på norsk, alt de er vant til å se i verden er fraværende og man er som i en eske der alt annet er uvesentlig.

og så endelig poenget med denne artikkelen:
-fysisk kontakt: Jeg er av den faste overbevisning at fysisk kontakt kan løse nesten alle problemer.
Og da snakker jeg ikke om slag mot kjeveområdet. Ikke først og fremst, i alle fall.

En av de tingene jeg har blitt fortalt om og om igjen i løpet av mitt liv som aktiv i AFS, er at nordmenn er kalde vesener. Vi snakker ikke uoppfordret til fremmede, og hvis noen snakker uoppfordret til oss, antar vi at de enten er fulle eller gale. Det er jo et kjent fenomen at nordmenn på buss eller i heis isolerer seg i sin egen verden og gjør sitt ytterste for å ikke merke at det er andre mennesker i området.
Dette er et fenomen de aller fleste studentene har fått med seg allerede før de forlater hjemlandet. En av studentene drev og stålsatte seg mot ensomheten fordi han trodde vi var slik mot alle, inkludert innad i familiene. Men det er en digresjon.

Det jeg skulle frem til, var at nordmenn generelt ikke tar på hverandre. Vi er slett ikke den eneste kulturen dette gjelder for: Kanskje særlig asiatene har enda strengere tabuer på slikt enn vi har, men la meg nå ta for meg den norske kulturen siden det er den vi kjenner best til.

Nå vi hilser på hverandre, holder vi avstanden av respekt for den andres intimsfære. Det regnes som uhøflig å komme for nært innpå noen. En samtaleavstand på mindre enn 30 cm er sjokkerende. De aller fleste nordmenn hilser kun med fysisk kontakt første gang de hilser på noen (håndtrykk), eller hvis det er første gang på lenge de ser en god venn (til nød en klem, eventuelt ghetto-style slag på ryggen hvis man er gutt). Jeg lar igjen måsene fra Ona illustrere:
Det er ikke i seg selv noe galt med denne hilsemåten, eller denne formen å forholde seg til andres intimsfære på. Dersom man ikke er vant til det, kan det imidlertid være en påkjenning.

Da jeg kom til Peru, husker jeg hvor merkelig det var å skulle kysse alle på kinnet hver dag. Jeg brukte imidlertid bare et par uker på å venne meg til det, i motsetning til da jeg kom hjem til Norge og skulle venne meg til den norske hilsemåten igjen. Jeg fikk klemmer av alle som kom og møtte meg på flyplassen, men det var da også alt.

Plutselig var det som om ingen var glad i meg. Det høres merkelig ut, jeg vet det, men det var litt som å gå inn i en mild depresjon. Rent kognitivt visste jeg jo at mangelen på klemmer og kontakt ikke hadde noe med det å gjøre, og jeg visste jo godt at klemmer og kyss ikke hadde noen dypere betydning i Peru, men den avstanden våre kulturelle koder krevde at jeg opprettholdt til alle andre, føltes plutselig som en vegg. Jeg merker fortsatt at jeg føler at alt stemmer mye bedre når jeg får lov til å klemme eller kysse når jeg hilser. Jeg blir gladere, og jeg blir automatisk mindre stresset.

Dette gjelder ikke bare hilsemåter. Fysisk kontakt i det hele tatt har den effekten. Jeg har en teori om at det er derfor aikido er så avhengighetsskapende, og at det er derfor aikido-utøvere generelt virker så avslappede og rolige. Se på dette bildet av Mathias som gjør iriminage på Andrea.

Det er jo en kampsportteknikk, men det ligner til forveksling på en klem. Når du så gjør en slik tenknikk om igjen og omigjen og omigjen, for så å gå over til en annen teknikk der du for eksempel griper rundt hånden til noen, sier det seg selv at det fyller opp en del av klemmebehovet.

Man har en unnskyldning til å ta på folk.
Det er det viktigste. Problemet, om jeg skal bruke et så lite diplomatisk ord, med vår intimitetskultur, er at fysisk kontakt i så stor grad er knyttet til kjærlighet eller sex. Det er derfor det blir uakseptabelt å gå inn i intimitetssfæren med mindre man tilhører en helt spesiell gruppe mennesker som stort sett består av nær familie, kjæreste og kanskje et par utvalgte venner. Vi trenger derfor en unnskyldning for at det skal være akseptabelt å ta på hverandre. Aikido fungerer som en slik en. Leker av forskjellig slag fungerer også på samme måte. Jeg er av den oppfatning at leker generelt har som formål å sosialisere, og ikke bare barn. AFS og andre organisasjoner bruker en myriade forskjellige leker for å øke trygghet og samhold i grupper. Det er ikke noe nytt i det. Jeg lover at jeg skal skrive en artikkel med forskjellige leker en gang.

Her skal jeg bare nevne to, som begge har som funksjon å tillate fysisk kontakt og dermed alle de positive effektene det medfører i form av trygghet, energi, avstressing og samhold.

-Blitz-leken: En gjenganger i Natur og ungdom, og dermed kjent for alle dem som har vært aktive der. Der fungerer den også som en slags sniktrening for sivil ulydighetsaksjoner: Enkelte tidligere medlemmer av Molde NU husker kanskje den gangen vi lekte på taket og det ekte politiet dukket opp...
Det er ikke fullt så dramatisk i AFS, men leken har en helt utrolig effekt på alle som deltar.
Det er ikke bare tillatt å ta på hverandre, man må klamre seg til de andre med alt man har hvis man skal ha noe håp om å bli værende i leken. I tillegg må nevnes at det er snakk om ganske heftig fysisk aktivitet, noe man også våkner av. Resultatet var at studenter som fem minutter tidligere hadde sittet og småsovet ved frokostbordet plutselig var lys våkne og strålte som små supernovaer. Selv folk fra kulturer hvor man ikke tar på hverandre i det hele tatt, og hvor det at en jente skulle ta på en gutt hun ikke var i slekt med eller forlovet med er en sjokkerende tanke, aksepterer det hvis det er i lekeform.
En annen god klemmelek er en spesiell versjon av stiv heks, hvor man istedet for å krype under bena på den stivnede personen, gir dem en klem. Den som blir tatt stiller seg med armene i en sirkel foran seg, og de som fortsatt er fri må løpe rundt å klemme. Jeg elsker denne leken.Jeg vet jeg sa to, men en annen veldig fin lek som jeg må nevne, og det delvis fordi bildet jeg har av den er så fint fordi alle ser så lykkelige ut og det illustrerer poenget mitt, er tråkkeleken. Jeg kaller den tråkkeleken, fordi jeg ikke vet hva den egentlig heter. Den innebærer egentlig en ganske mild form for fysisk kontakt: Alle holder hverandre i hendene. Hva mer man gjør ut av det er opp til den enkelte. Det består ganske enkelt i at man setter foten inntil den ene foten til den som står ved siden av, og den må så flytte den foten bort til en av nestemanns føtter osv. Resultatet kan bli full tante knute (oooh, enda en fin lek), eller bare tripping i ring.
Igjen er det imidlertid ikke bare leker og hilsemåter det er snakk om. Jeg merker at når jeg er på Ona, og dermed i en situasjon hvor jeg skal hjelpe forvirrede nyankomne forholde seg rolige, glade og konsentrerte, gir jeg generelt mange flere klemmer, jeg holder rundt folk når jeg snakker med dem, eller holder ganske enkelt i hendene deres når jeg vil at de skal høre etter. Det har jo vært bemerket at enkelte politikere (var det Kristin Halvorsen?), tar på armen til andre i paneldebatter, og at dette gjør det mindre sannsynlig at de blir steile og vrange.

I aikido betones det jo veldig at man under utøvelsen av teknikker ikke skal tenke på de to som trener som to adskilte personer, men som en enhet, og det er gjerne sånn at når man tar på noen blir det automatisk mindre avstand også mentalt. Det forutsetter selvsagt at man ikke har noe imot det. Denne artikkelen må på ingen måte leses som en oppfordring til å gå rundt og ta på folk ukritisk. Vi har personlige grenser og intimsfærer og det er viktig å respektere dem.

Men jeg er ganske overbevist om at klemmingen, lekene og den generelle fysiske kontakten på Ona er en av hovedgrunnene til at studentene, som tross alt er i en situasjon som gjør at de burde paralyseres fullstendig av stress, tar livet så pass med ro og løper rundt som smilende små engler. Noen av dem, i alle fall.