Words: Camilla og Silje
Pics: Tor
Musikk-klassen ved Molde videregående skole fremførte som viden kjent musikalen Hair i løpet av den siste uken. Calcuttagutta hadde selvsagt observatører i salen. For dem som ikke har sett Hair en gang i året de siste… ti årene, bringer vi først et kort handlingsreferat:
Bondegutten Claude Bukowski, ungt og naivt prakteksempel på American Youth, kommer til New York for å melde seg til militærtjeneste midt under Vietnamkrigen. I Central Park treffer han en hippie-gjeng anført av George Berger, og forelsker seg i sosietets-prinsessen Sheila Wright. Derpå følger man hans opplevelser blant blomsterbarn i byen frem til militærtreningen begynner. Handlingen er ikke over ved det, men vi ønsker ikke å ødelegge film- eventuelt teateropplevelsen for dem av dere som ennå ikke har klart å få den med seg.
Vi må si vi var imponerte over hva musikk-klassen har fått til: Både med hensyn til vokal-prestasjoner, skuespill, dans, orkester. Hele forestillingen var dessuten en farge-orgie uten like med spennende sceneløsninger vi sjelden har sett maken til. Vi tenker for eksempel på åpningen med tre parallelle scener i én: Militæret, sosieteten og hippiene. Dette ga på en spennende måte innblikk i de tre verdenene stykket fletter sammen. Først marsjerte et militærorkester inn på scenen, fulgt av en tropp soldater. Deretter frøs denne scenen for å gi plass til en sosietetsfest med kammermusikk og champagne. Til slutt løste dette seg opp da hippier dukket opp fra alle kriker og kroker i salen, og avsluttet med en praktfremførelse av ”Aquarius”. Dette satte en standard som man skulle tro det ville bli vanskelig å følge opp, men musikk-klassen klarte det fint.
Enkelte av sangerne var kanskje en smule slitne i stemmen etter seks forestillinger på tre dager (noe vi personlig synes er litt nazi, tatt i betraktning at det her er snakk om 16/17-åringer), men man kunne høre at de er virkelig gode sangere.
Vi vil særlig trekke frem de seks hovedrolleinnehaverne: Knut Marius Djupvik (Berger), Gisle Viken Sunde (Claude), Marit Bugge Andersen (Jeannie), Kristine Thomassen (Sheila), Øystein Nerland Flemmen (Woof) og Geir Marius Nes Skrede (Hud). Disse var på scenen stort sett non-stop de to timene forestillingen varte. Spesielt Knut Marius Djupvik hadde flere krevende solo-nummer som han utførte med bravur. Vi vil også fremheve Sophía Mendoza i rollen som Sophie, hvor hun spesielt i sangen ”Lett å være hard” (Easy to be Hard) gav publikum gåsehud.
Alle sang og snakket for øvrig på sin egen dialekt, noe som ga en spennende autentisitet, selv om det for de av oss som har et litt for nært forhold til filmen virket underlig til tider å høre velkjente sanger på norsk.
Et artig innslag var biroller fylt av lærere på musikklinja. Slik fikk vi blant annet se Marit Mordal Iversen danse på bordet, noe som kanskje er de færreste forunt til vanlig.
Flere av scenene var tydelig inspirert av filmversjonen, selv om det var en rekke poengterte brudd med denne. Dette gjelder blant annet kreativ bruk av metanivå i dialogen til tider: Geir Marius Nes Skredes beklagelse over at han ikke kunne delta i den allmene avkledning på scenen fordi det ikke var nok brunkrem (for de uinnvidde: Hud er en såkalt afro-amerikaner) merker seg spesielt ut.
Stykket var bearbeidet og iscenesatt av Rolf Magnus Orø, som også har hatt ansvaret for musikklinjas oppsetninger av Grease og Jesus Christ Superstar og for øvrig deltok selv med en liten rolle. Orø og koreograf Einar Didriksen har skapt en forestilling som bugner av bevissthetsoverskridende impulser.
Vi ville ha anbefalt den hvis det ikke var for sent å gå å se den nå. For dere som ikke var blant de 3000 som fikk se den: Nå kan dere bare angre.
-Silje og Camilla
Flere bilder:
Comments