Men først, la meg klargjøre hva jeg mener med kostymedrama. Jeg klipper inn fra wikipedia:

A costume drama is a period piece in which elaborate costumes, sets and properties are featured in order to capture the ambiance of a particular era.

There are two types of costume drama. The most common one is the historical costume drama, both on stage and in movies. This category includes Braveheart, Rob Roy, and Robin Hood. Plays that took place in the 1930s and 1940s, such as, Last Man Standing, may also be placed in this category as well. In a futuristic costume drama, especially one that takes place in the distant future, actors often wore strange, unsual, and sometimes hi-tech costumes to predict on what the clothes of the future might be like. This type of costume drama is mostly shown as a movie or a TV series. Examples of this category include Judge Dredd and The Fifth Element.

The term is usually used in the context of film. It is an informal, cross-over term that can apply to several genres but is most often heard in the context of historical dramas and romances, adventure films and swashbucklers.

Og bare for å fortsette litt i klargjøringens ånd klipper jeg inn bittelitt mer:

A swashbuckler will display a strong sense of justice, an aptitude for and enjoyment of fighting, and calmness, class, and wit even during combat. The stereotypical swashbuckler is a handsome young rapier-wielding European man from the 16th to the 18th century, though this is not always the case.

Sånn, da har vi bakgrunnsinformasjonen vi trenger, og vi ser straks at min bruk av ordet kostymedrama er langt snevrere, da jeg bruker ordet for å beskrive filmer satt i det tidlige 19, med damer i empire-kjoler og pent kledte menn. I farten kan jeg faktisk ikke komme på en eneste film jeg tenker på som et kostymedrama, og som ikke er basert på en roman av Jane Austen, men det er sikkert bare tilfeldig. Nuvel.

Mange har sikkert en oppfatning av at filmer som dette er for jenter, men det er altså helt feil. Man kan kanskje få det inntrykket på grunn av all romantikken, den forsiktige fremgangen, fnisingen over brev o.s.v., men her er det mye å hente for en ung mann som vil lære hvordan han bør te seg i verden. Se for eksempel på Pride and Predjudice, som jeg så i dag (jeg er syk, og kan gjøre uansvarlige tulleting). Jeg snakker naturligvis om den 5 timer lange BBC-varianten, ikke de der nymotens greiene. I denne filmen er det fire interessante karakterer (muligens litt flere i boken), og kun en av dem er en kvinne. Den tøffeste mannen er naturligvis Mr. Darcy. Han er gresselig rik, ulastelig i sin manér og leverer intelligente og krasse kommentarer i alle retninger. Han er innstilt på å mislike alt og alle, og kan være ekstremt frekk uten å ty til vulgære ord. En ekte helt. Han er også spilt av Colin Firth, som er bra, fordi han alltid er kul når han spiller Mr. Darcy. (Quiz: I hvilke andre filmer har han spilt en Mr. Darcy?) Den ugifte gentleman kan gjøre mye verre enn å etterstrebe denne mannens oppførsel.

Den andre interresante mannen er far i familien, Mr. Bennet. Han er av en eller annen grunn gift med et hysterisk hespetre (hun var formodentlig vakker i sin ungdom), og han har innfunnet seg med at han har en tåpelig kone og to, tildels tre, tullete døtre, og at den enste måten han kan overleve er å lire av seg sarkastiske bemerkninger (som preller av som vann på gåsa). Han er naturligvis den perfekte gentleman i alle andre henseender, og minner egentlig en hel del om Mr. Palmer i Sense and Sensibility. Denne foretrekker riktignok å lese avisen, og kun levere korte frekkheter til sin kone, mens Mr. Bennet foretrekker lange, utbroderte frekkheter, og dessuten spiller en stor rolle, men felles for dem begge er at de er gode og intelligente handlingens menn når noe må gjøres. Ender man opp med en fjasete kone som ikke skjønner når hun blir fornærmet er dette veien å gå.

Den tredje komplekse mannen i denne filmen er Mr. Wickham, men han er bare en lømmel, og slett ingen god rollemodell (med mindre man ønsker å bli en forførende lømmel). Praktisk talt alle andre karakterer i denne filmen er enkle, i betydningen at de kan spilles av roboter styrt av tre linjer kode, og jeg føler egentlig at det er et gjennomgangstema i slike filmer. Dette taler kanskje ikke til kostymedramaets fordel, så jeg håper egentlig på en smule motstand fra noen med litt bakgrunn i litteratur her. Uansett mener jeg at det finnes mange kostymedramaer med gode mannlige rollemodeller, og at menn verden over burde se flere slike filmer. Jeg ser dem i allefall med hevet hake, selv om pappa kaller meg en femi-dott.

-Tor Nordam