I dag, mens Tor var opptatt med viktige manneting, satte jeg meg ned med et glass vin og bestemte meg for å se en film jeg kjøpte for en stund siden, men som jeg aldri har greid å overbevise Tor om at vi bør se:
The King and I.
Aldri har imperialisme vært så underholdende. Ja, de bryter plutselig ut i sang når ord ikke strekker til (hvis du nekter å gjøre noe og en dame begynner å synge opera på deg (at you er et veldig fint uttrykk som vi dessverre mangler på norsk), bør du gi deg med en gang.), men det er direkte underholdende.
En annen viktig lærepenge i denne filmen er at europeere er siviliserte og de andre ikke er det selv om de later som. Jeg begynner å forstå hvorfor thailenderne nektet å la "Anna and the King", en film som minner svært om denne, men uten syngingen, filmes i Thailand. De fremstilles som uraffinerte dumme og kongen er en tydelig tyrann som nekter å innrømme feil. Anna derimot er en smart og fornuftig engelsk dame som selvsagt alltid har rett. Men de er pent kledde alle sammen.
Historien er mye det samme som i den moderne versjonen. Begge er basert på en sann historie om Anna Leonowens, om enn noe løst. I begge kommer den unge britiske enken til Siam (Thailand) for å lære opp kongens barn i vitenskapelig tankegang. Begge fremstiller et heftig kultursjokk og selvsagt en umulig kjærlighetsaffære. Den store forskjellen (med unntak av syngingen, selvsagt) later til å være for det første en markert tendens til å la sympatien ligge hos europeiske skikker i den gamle og hos thailenderne i den nye. Der den nyere filmen dessuten har et skummelt komplott og til slutt seier, ender den gamle med at kongen blir syk og dør. Uten den minste forræder. Det gir imidlertid anledning til en scene med overføring av kongelig autoritet som psykoanalytikere nok ville gjort et stort nummer utav.
"The King and I" har imidlertid et særtrekk som den nyere filmen dessverre mangler, nemlig en fantastisk tolkning av
Uncle Tom's Cabin (aka "The little house of uncle Thomas") i en herlig form for thailandsk teater/dans. Jeg har aldri sett noe lignende, og det var sannsynligvis den eneste delen av forestillingen der jeg helt og holdent ga meg over til estetisk nytelse uten å smile av underlige særtrekk. Vel, jeg smilte kanskje litt innimellom, men det var veldig bra.
Noe de aller fleste kvinner vil være i stand til å sette pris på er imidlert Yul Brynner, min første store kjærlighet. Han var jo kjent som et sex-symbol, noe de tydelig spiller på i denne filmen. Det er tydelig at hver gang han skal være "decisive" har regissøren sagt til ham: "blott brystkassen når du sier det der". Og det gjør han. Av og til kaster han hele den åpne skjorten og går rundt halvnaken. Som på bildet over. Til høyre kan dere se et bilde der han ser "decisive" ut.
Et siste herlig trekk ved denne filmen som ganske enkelt må nevnes er ... vel, det er tre ting.
Det første var Overtyren. Den varte i minst ti minutter. Musikk og et tegnet rosa og blått bilde. Veldig hyggelig. Det er ikke vanskelig å komme inn i stemningen for en film når man har så lang tid til å forberede seg. Hvis man har glemt å gå på do, rekker man det fint.
Det andre er Intermessoet. Det har mye samme funksjon som Overtyren. Det er musikk i en lengre periode, de har benyttet seg av samme rosa og blå bilde, og man har god tid til å lage seg mat eller gå på do igjen, avhengig av hvor mye vin man har drukket.
Til slutt kommer også End Music, noe jeg alvorlig talt føler det er min plikt å hevde at alle moderne filmer kunne hatt godt av. Det er ikke snakk om noen rulletekst eller lignende forstyrrende elementer, men ganske enkelt en ti minutters tid der man kan meditere over filmen til lystig musical-musikk. Bedre kan det ikke bli
Filmen ble laget i 1958, og jeg er overbevist om at den er fargelagt (altså ikke filmet i farger direkte), men Tor nekter å tro meg. Jeg finner ikke noe om det på imdb, så dersom ingen andre har klare beviser for hånden får en av oss sveve i villfarelsen. Filmen vant i alle fall 6 Oscar i sin tid. Den gang Oscar fortsatt var et tegn på kvalitet...
Comments