Nå har de aller fleste gale monarker vært menn. Sannsynligvis fordi de aller fleste monarker har vært menn, men la oss ikke hoppe til konklusjoner av den grunn. Kvinnene har ikke alltid vært vennlige (eller sinnsfriske) små pusekatter de heller.
Juana den gale var datter av "de katolske konger", Ferdinand og Isabella (som sendte Columbus til America). Hvorvidt de var spesielt hyggelige foreldre kan vel diskuteres, og behandlingen av datteren Juana (eller hennes søster Catarina, for den saks skyld), kan vel antyde et negativt svar. Jeg nevnte forøvrig Juana den gale i min artikkel om hennes sønn,
Karl V, som vel var den første jeg skrev her.
Det hele begynte med et politisk ekteskap. Datteren til det spanske kongeparet ble giftet bort til Filip den vakre, sønnen til keiser Maximilian I. Reisen fra Spania til Nederlendene tok en måned, tre skip sank og bruden selv var halvveis ødelagt av sjøsyke da hun kom frem. Der fant hun at hennes fremtidige mann ikke engang hadde tatt bryet med å møte opp.
Juana den gale av Spania
Da han endelig kom, ble ting imidlertid straks bedre, og det fortelles at de fikk første og beste prest til å vie dem før de hoppet til køys. Først dagen etterpå ble ekteskapet gyldig med en offentlig seremoni, slik kongelige ekteskap jo bør ha.
Juana antok selvsagt at det var snakk om gjensidig kjærlighet ved første blikk, og da Filip nektet å oppgi sine ungkarsvaner ble hun sykelig sjalu. Det er belegg for å hevde at Juanas galskap ikke strakk seg lengre enn nettopp den sjalusien, og at hennes galskap var en politisk fiksjon skapt av mennene som ville styre i hennes sted. Kanskje var hun bare fryktelig glad i en mann som ga blanke i henne.
Innen år 1500 hadde nemlig alle som sto mellom Juana og den spanske tronen (begge brødrene og den eldre søsteren) dødd, og Juana og Filip tok derfor turen til Spania. Filip hadde det imidlertid ikke spesielt gøy i Spania, da det viste seg at kvinner ikke gikk ut uten betydelig anstand. Etter en sykdomsperiode, stakk han derfor av og dro tilbake til Nederlandene. Uten sin gravide kone. Denne hadde realistiske forventninger om hva hennes mann kom til å foreta seg alene langt fra henne, og forsøkte derfor først å ri etter ham. Moren låste henne imidlertid inne for å holde henne der. Man håpte at de voldsomme raseriutbruddene skyldtes svangerskapet (hormoner, ikke en utro mann), men etter sønnens fødsel ble hun enda villere.
Hun var desperat etter å komme seg hjem til sin mann, men moren ville at hun som fremtidig dronning av Spania skulle bli der en stund for å forberede seg. Resultatet var at Juana forsøkte å flykte, bare halvt påkledt i november. Da man stengte porten foran henne, kastet hun seg hysterisk mot den, hylte, skrek og forbannet alle til krampa tok henne. Hun slo etter alle som forsøkte å kle på henne og truet med å torturere og drepe biskopen som på morens ordre låste henne inne (forståelig nok?). Da hun endelig fikk reise hjem til sin mann, fant hun ikke overraskende at han hadde tatt seg en elskerinne. Denne fikk gjennomgå til gangs, og Juana klippet håret av henne. Hun skal også ha forsøkt å forhekse sin mann med kjærlighetsdrikker og hekseri.
Isabella I døde i 1504, og Juana ble dronning av Castilla. Hennes far forsøkte straks å få henne erklært ustabil for selv å styre landet. Også Filip gjorde sitt beste for å overbevise sin kone om at hun burde overlate styret til ham. Paret reiste til Spania, og Filip og Ferdinand - uten å konsultere dronningen - ble enige om hvordan de skulle organisere styret av Spania. Juana reagerte selvsagt ikke med smil og kyss, og begge menn forsøkte da å få henne erklært ute av stand til å styre landet.
Kort tid etter ble Filip syk og døde. Det har vært hevdet at Ferdinand drepte ham fordi han var hans fremste konkurrent når det gjaldt å styre i Juanas navn. Andre historier forteller at Juana selv forgiftet ham i et anfall av sjalusi, og at hun endelig tippet over i galskapet da hun fant ut at han denne gangen hadde vært uskyldig. Faktum er i alle fall at hun da han var død nektet å gi slipp på liket og fortsatte å kjærtegne ham til hun ble dratt bort. Da hun etter fem uker fikk åpnet kisten for å avkrefte rykter om at liket var stjålet, kastet hun seg over ham og kysset føttene hans så snart man fjernet likkledet. Igjen måtte hun fjernes med makt. Deretter tok hun kisten med seg på reisen til Torquemada, da det var på veien til Grenada, der Filip skulle stedes til hvile. Underveis forbød hun kvinner å komme i nærheten av kisten og nektet å ta tilflukt i nonneklostre på veien.
Juana var gravid, og da fødselen satte igang og kisten ble plassert foran alteret i en kirke, nektet hun igjen kvinner å komme i nærheten av den. Fire måneder senere, fortsatt med kisten, satte de ut igjen. I mellomtiden hadde hun åpnet kisten og sett på sin stadig mer forråtnede ektemann tre ganger til. Kong Ferdinand fikk henne så sperret inne i et slott og tok over styret av Spania som regent for sin datter. Igjen.
Datteren Catalina, som hun hadde født på reisen, nektet Juana å gi fra seg. Hun mente at mannen snakket gjennom henne, og voktet nøye på henne. Da Karl V ti år senere tok over styret etter sin bestefar, fortsatte han å holde moren innesperret. Han uttalte at det beste for alle ville være om ingen hadde noen kontakt med dronningen. Men han lot søsteren være igjen hos henne.
Grevinne
Erzsébet Bathory var søsteren til Stephan Bathory som var konge av Polen og Prins av Transylvania midt på 1500-tallet. Hun tilhørte en av Ungarns bedre familier og var en gjennomført sadist. Med makt.
Erzsébet av Transylvania
Hun giftet seg med en greve ved navn Ferenc Nadasdy som veldig ofte var borte hjemmefra for å sloss mot tyrkerne, noe som medførte at hans hustru i stor grad fikk gjøre som hun ville. I forbindelse med kampen mot tyrkerne, hadde Ferenc fått i hende et torturinstrument som besto av sølvklør som man festet til en pisk med det resultat at man ved piskingen rev kjøttet til den piskede. Stakkars Ferenc (som ikke var like hard som Vlad Tepes), ble kvalm av det og etterlot det hjemme hos sin kone. Hehem. Denne grep muligheten og lot mange lange timer gli lystig forbi mens hun moret seg med den nye leken. Erzsébet foretrakk å piske fremsiden av ofrene sine, slik at hun kunne se ansiktsuttrykkene deres.
Ting tyder på at hun hentet ideer til torturmetodene sine fra sin manns kontakt med tyrkerne. Et eksempel er honning-torturen som innebar at offeret ble avkledt, smurt inn med honning, bundet til et tre og overlatt til biene. Der Ferenc visstnok ikke torturerte ofrene sine til døde, var det slett ingen sperre for hans kone. Hun benyttet seg av fryktelige straffer for tjenere som gjorde de minste feil, straffer som inkluderte pisking, brennmerking, kutting og brenning. Hun sydde angivelig sammen munnen på en jente som snakket for mye, og en tjenestepike hun mente stjal penger ble tvunget til å kle av seg før hun ble prent med varme mynter. Da vinteren var på det kaldeste, skal hun ha tvunget nakne jenter til å gå ut, hvor hun helte vann over dem til de frøs til is. Deretter fant hun stor glede i å vandre omkring mellom sine "vakre skulpturer".
Dødsraten blant Erzsébets tjenere skal ha økt drastisk ettersom tiden gikk (og da særlig etter at mannen hennes døde), med det resultat at lokale folk naturlig nok nølte litt med å sende sine unge håpefulle i tjeneste hos henne. Men for en liten sum var det fortsatt en del fattige foreldre som ville gi sine døtre det
Wikipedia kaller "a life of security in the service of the mighty House of Bathory". Torturen av tjenere foregikk på ingen måte bare i avsidesliggende slott i Transylvania. I sitt hus i Wien fikk hun installert en innordnig hvor man plasserte en jente i et sylindrisk jernbur som hang fra taket. Da det ble heist opp, trakk en taggete jernring seg sammen, og jenta ble spiddet. Likene ble selvsagt begravet i stillhet.
Erzsébet var angivelig en veldig vakker kvinne, og ettersom hun ble eldre skal hun ifølge historiene som fortelles om henne (og som kanskje er det de fleste assosierer navnet hennes med, selv om historiene slett ikke kan sies å ha basis i troverdige kilder) ha blitt besatt av tanken på å holde seg ung. I den forbindelse fortelles det at hun ved et tilfelle der hun skal ha slått en tjenestepike, fikk blod på kinnet og ble overbevist om at den delen av huden der blodet hadde landet føltes mykere og yngre. Derav ideen om å bade i jomfrublod (en naturlig følge). Når hun ønsket å ta et bad, hentet man en jente, som man så hang opp ned over badekaret før man skar over halsen på henne. Det har vært antydet at hun etter en stund kom frem til at bondejenter ikke hadde fint nok blod, og at det hun trengte var adelige unge piker.
Fra 1609 tok hun inn aristokratiske ungjenter for å lære dem å skikke seg i sosieteten, og det var da disse begynte å dø at autoritetene begynte å interessere seg for hva grevinnen drev med. Da rettssaken begynte to år senere, foregikk den i all hemmelighet og uten at hun selv deltok (selv om hun gjennom brevveksling skal ha gjort sitt ytterste for å påvirke retningen den tok). Hva hun foretok seg med sine egne livegne, var fra offentlighetens synspunkt hennes egen sak, men man så ikke med blide øyne på hva hun angivelig hadde gjort med adelige ungpiker. Man torturerte hennes fortrolige som hevdet at bare noe mellom 36 og 50 mennesker hadde dødd som følge av mishandling, mens andre hevdet at hun drepte så mye som 2000 mennesker. Det fortelles at hun skrev opp alle drapene i dagboken (som ikke ble offentliggjort) og at nedtegnelsen der gav i overkant av 600 navn.
På grunn av hennes relativt høye posisjon kunne man ikke ganske enkelt henrette henne for drapene. Istedet murte man henne inne i et lite rom i et tårn, der luft og mat kom inn gjennom små hull. Hun overlevde i tre og et halvt år.
Maria Eleonora av Brandenburg giftet seg etter sterk motstand fra sin egen familie med kong Gustav Adolf og ble dronning av Sverige. Det var altså på ingen måte snakk om et politisk ekteskap av den typen Juana den gale ble utsatt for. Men et kjærlighetsekteskap, selv når det måtte overkomme store hinder, er altså ikke noen garanti for lykke. Maria Eleonora hadde tre spontanaborter i en periode da hun var under stort press for å produsere en arving til tronen.
Maria Eleonora av Brandenburg
Hennes mann var nemlig stadig i krigen på kontinentet. Svenskekonger drev med slikt i gamle dager. Den fjerde gangen hun ble gravid, tok man ingen sjanser. Astrologene hevdet dessuten at det kom til å bli en gutt. Den gang ei. Etter en særdeles hard fødsel fødte dronningen et barn som ikke bare var en jente, men som til alt overmål var så dekket av dun at man først trodde det var en gutt (noe man først informerte kongen om).
Kongen var imidlertid ikke skuffet så veldig lenge, og han gav ordre om at fødselen skulle annonseres på en måte som vanligvis var forbeholdt mannlige arvinger. Barnet fikk navnet
Kristina, ble oppdratt nærmest som en gutt (inkludert klesdrakten) og ble dronning i en alder av sju år. Hun er blant annet kjent for å ha hentet Descartes til det kalde nord og dermed indirekte drept ham, noe vi alle takker henne for. Man turte ikke å fortelle moren at datteren ikke var en sønn før flere dager senere, og hun reagerte ikke med overveldende ømhet og morskjærlighet. Hun forsøkte ved flere anledninger å skade barnet. Gjennom hele barndommen var Kristina utsatt for "ulykker" som at en bjelke falt over vuggen eller hun falt ned trappen. Maria Eleonora hadde imidlertid sine grunner. Livet var ikke helt enkelt: Hun var en isolert fremmed som ikke kunne språket særlig godt og som i løpet av få år hadde mistet tre barn. Til alt overmål var hennes egen bror hennes manns fiende.
Da Gustav Adolf skulle ut og krige i Trettiårskrigen, var han svært usikker på hvem han skulle etterlate som regenter i tilfelle han skulle dø. Han innrømmet at dronningen var "en elendig kvinne", men fikk seg ikke til å utelate henne. Han skal ha sagt at "Moren mangler sunn fornuft, datteren er mindreårig - det er håpløst hvis de styrer og farlig hvis noen ender med å styre for dem". Gustav Adolf døde i krigen på kontinentet, og i 1633 kom dronningen (nå dronningmoren) tilbake til Sverige med hans balsamerte kropp. Hun sørget uten måtehold. I mer enn et år tvang hun den syv år gamle dronning Kristina til å stenge seg inne sammen med henne i svarte rom der alt sollys var utestengt og den eneste belysningen besto av vokslys. Barnet måtte også sove i en seng under en gyllen beholder som holdt farens hjerte. Maria Eleonora gråt i timevis hver dag, og utviklet et inderlig hat mot Sverige (gal?).
Maria I av Portugal kom fra en meget belastet familie. Flere av dem led av religiøs mania og melankoli. Jeg har allerede nevnt hennes morfar, Filip V, som løp fra skriftestolen til sin kones seng. Farfaren hennes løste kombinasjonsproblemet "besatt av religiøsitet" og "besatt av sex" på en annen måte: Han tok nonner som elskerinner.
Maria I av Portugal
Maria ble giftet med sin egen onkel da hun var 25 og han var 42. Overraskende nok var et et av de få lykkelige ekteskapene i denne serien. De konstruerte en rosa miniatyrversjon av Versaille som de levde lykkelige i. Strengt tatt: Hvordan kan man unngå å være lykkelig i en rosa Versailles-miniatyr?
Før han døde i 1777, fikk Marias far, som var konge av Portugal, fikk hennes sønn gift med hennes søster. Det var en familie med en forkjærlighet for merkelige ekteskap, med andre ord. Ved farens død tok Maria imidlertid over som regjerende dronning av Portugal. Og da hennes mann døde ca ti år senere, begynte hun å oppføre seg noe underlig. Hun ble besatt av religion og festligheter ble forbudt. Etter at resten av familien i tillegg til hennes skriftefar og statsminister deretter døde i rask rekkefølge, ble selvsagt denne besettelsen forsterket.
Dronningen gled lengre og lengre inn i melankolien. Hun var overbevist om at hun var dømt til evig fordømmelse, og at hun derfor uansett ikke kunne unnslippe ved tekkelig oppførsel. Hun så fryktelige bilder av sin avdøde far for seg. Man tilkalte den eminente Dr. Willis, som tidligere hadde "behandlet" den gale kong George III, men hans behandling hadde liten effekt på den gale dronningen. Hun ble faktisk dårligere og løp omkring i palasset og skrek og hylte "Ai, Jesus" i delirium i lang tid. Da Napoleon invaderte Portugal, flyktet kongefamilien til Brasil. Der, omgitt av innfødte, var Maria endelig overbevist om at hun var kommet til helvete, omgitt som hun var av djevler. Om det er en god beskrivelse av Brasil, vet jeg ikke.
Charlotte, datter av Leopold I av Belgia, hadde også en viss tilknytning til Sør-Amerika. Hun giftet seg som 17-åring med erkehertug Maximilian av Habsburg, som vant hjertet hennes ved å sitere Byron og vise henne tegningene til villa Miramare i Trieste (noe jeg kan forstå at virket). Heller ikke denne drømmemannen endret sine ungkarsvaner etterbryllupet, og Charlotte godtok det helt til han smittet henne med en kjønnssykdom. Fra da av var det adskilte soverom resten av ekteskapet.
Charlotte av Belgia
Da Napoleon III tilbød Maximilian å bli keiser av Mexico, presset Charlotte ham til å takke ja. Konservative, rike mexicanere overbeviste dem om at folket i Mexico virkelig ønsket dem dit og Napoleon III lovte å aldri svikte keiseren og imperiet i Sør-Amerika. Da de ankom viste det seg imidlertid at alle liberalt tenkende mennesker i landet støttet den folkevalgte presidenten. Og snart sluttet også Napoleons støtte å komme over Atlanteren. Charlotte tok det tungt. Hun ga imidlertid ikke opp og reiste til Europa for å ta det opp direkte med Napoleon III. Napoleon ignorerte henne så lenge han kunne og da han endelig slapp henne inn, nektet han henne noen innrømmelser. Det fikk sannsynlighet Charlotte til å bikke over. Hun skrev et brev til sin mann der hun kalte Napoleon III "Ondskapen på jorden" og hevdet at han var "besatt av djevelen".
Man kommenterte at hun oppførte seg underlig. På vei fra Paris til Trieste fortalte hun sin kammerpike at hun kunne se at en av bøndene de kjørte forbi var en leiemorder. På oppfordring fra Maximilian dro hun til Roma for å be paven om hjelp i Mexico, og der trengte hun seg en dag inn i hans leilighet hvor hun ropte at tjenerne hennes forsøkte å forgifte henne og at hun sultet. Deretter stakk hun fingeren i pavens kakao og slikket den. Hun insisterte på å overnatte i Vatikanet, og den sikkert noe forskremte paven fikk laget til en seng for henne i biblioteket (om det er snakk om Biblioteket, er jeg usikker på). Offisielt var det angivelig første gang en kvinne overnattet i Vatikanet. Deretter tok hun kjøtt direkte fra en stekepanne mens man viste henne rundt på området, med det resultat at hun brant seg på hendene og besvimte av smerten. Man sendte henne tilbake til hotellet, der hun hadde fått levende kyllinger bundet til bordbenene, slik at tjenerne kunne slakte og tilberede dem mens hun så på. Da hun var tørst, tok hun pavens glass og fylte det i en offentlig fontene.
Ikke lenge etter ble Maximilian henrettet av motstanderne i Mexico, og to år senere forverret Charlottes tilstand seg betydelig. Hun lo, gråt og snakket uforståelig med seg selv. Galskapen var avbrutt av våkne perioder, men de var alltid etterfulgt av tilbakefall. Senere, innesperret i et slott hvor hun skulle bli til hun døde, gikk det over i raserianfall hvor hun knuste møbler, ødela bøker og malerier. Raseriet gikk imidlertid ikke ut over ting som minnet henne om Maximilian.
Kilder:
Mad MonarchsWikipedia: Juana the MadWikipedia: Grevinne Erzsébet av TransylvaniaWikipedia: Maria Eleonora av BrandenburgWikipedia: Maria I av PortugalWikipedia: Charlotte av Belgia
Comments