Inspirert av Anders' blikk på de virkelig gærne i gamle dager, føler jeg det som min plikt å peke på kongehusenes bidrag til all moroa. Det interessante med gale monarker er at - særlig i perioder der de har hatt tilnærmet enemakt - de har en egen evne til å leve ut galskapen. Opprinnelig hadde jeg tenkt å begrense det hele til de skandinaviske kongene, men etter å ha reflektert kort rundt emnet var det selvsagt ikke lenger tvil om at dette måtte inkludere romerske keisere.
Den første av de virkelig gærne romerske keiserne kom tidlig i rekken:
Caligula var den tredje romerske keiseren, etterfølgeren til Tiberius, som tok over etter Augustus. Intil da hadde romerne vennet seg til relativt fornuftige eneherskere (selv om Tiberius etterhvert ble en smule paranoid), og Caligulas galskap ble da heller ikke videre tolerert.
Caligula
Han ble henrettet av sin egen pretorianergarde (den keiserlige livvakten) i 41 e.Kr, bare fire år etter at han tok makten.
Mange har hevder at han egentlig var en hyggelig fyr som bare ble gal av en stygg feber han fikk et lite stykke uti sin periode som keiser. Han brøt med senatet og utnevnte og fjernet konsuler etter eget forgodtbefinnende (skrekkelige saker), men kanskje det mest talende tegnet på megalomani var hans bruk av kulten rundt den guddommelige keiseren. Han opptrådte som en levende guddom i templet. Hodene til statuer av guder (og gudinner) i hele riket ble erstattet av Caligulas, og han krevde at man skulle tilbe ham som inkarnasjon av disse. Planen om å plassere en statue av seg selv som Zevs i templet i Jerusalem ble hindret av byråkratisk forsinkelse takket være den syriske guvernøren
Caligula var trist fordi han var litt tynn i håret, og det ble innført dødsstraff for å se ned på ham fra et høyere sted idet han gikk forbi. Likeledes var han ellers veldig hårete og det var ikke helt trygt å nevne hårete dyr i nærheten av ham. Historiene forteller videre at han foretrakk å se henrettelser som trakk ut i det uendelige, og en gang da det ikke var nok dømte til å sloss med løver og tigere, fikk han sendt noen av tilskuerne ned på arenaen som supplement. Hans utagerende liv kostet selvfølgelig en del (perler som skulle oppløses og drikkes og slikt), noe han løste ved å gjøre det til en forbrytelse som kunne straffes med døden å ikke gi keiseren det han ville ha. Han fikk drept flere rike menn som nølte med å gi ham eiendommene sine (det fortelles at etter å ha funnet ut at en av dem ikke var rik likevel, uttalte han "Uffda, han døde forgjeves". Han solgte også romerske kvinner av gode familier, deres sønner og døtre i bordeller.
Det fortelles om hans incestuøse forhold til alle søstrene, men kanskje spesielt til Drusilla, som angivelig skal ha båret hans barn. Ifølge en versjon av historien hadde han ikke tålodighet til å vente på at barnet skulle fødes naturlig, og skar det derfor ut av morens mage og drepte begge, mens en annen versjon antyder at han gjorde det med vilje fordi barnet ville være guddommelig og derfor en trussel mot hans styre. Etter Drusillas død, fikk Caligula henne begravet med en Augustas (altså en keisers kones) ære, og hun ble deifisert som den første kvinne i romersk historie. Det er ikke umulig at forholdene til søstrene var et forsøk på å modellere seg selv etter de hellenistiske og egyptiske gudekongene som gjerne giftet seg med sine egne søstre for å holde blodslinjen ren.
Nero er kanskje den mest notorisk gale keiseren. Jeg husker at vi lærte om ham alt på barneskolen. Han var sønn av Caligulas søster Agrippina, og fulgte Claudius som keiser i 54. Det var sannsynligvis Agrippina som drepte keiseren, selv om det ikke er utelukket at Nero selv bidro eller i alle fall var med på konspirasjonen.
Ved Claudius' død ble i alle fall Nero tidenes yngste keiser (han var 17 år gammel), og det er betegnende at senatet senere gjorde et stort nummer av å unngå for unge keisere. Hans styre begynte relativt bra, men tok litt av da han forsto at han i praksis kunne gjøre hva han ville fordi ingen sto over ham i autoritet (det er vel sjelden sunt for en tenåring). Det fortelles at en av pretorianergardistene etter å ha blitt spurt hvorfor han brøt sin lojalitetsed og forsøkte å drepe keiseren, svarte:
"Fordi jeg hater deg. Ingen soldat var mer lojal enn jeg da du fortsatt fortjente det. Jeg begynte å hate deg da du myrdet din mor og din kone og ble en firspannkjørende skuespiller og brannstifter!"
Nero var nemlig lei av sin kone og ville heller gifte seg med en prostituert (et tema som ikke er helt ukjent også i andre kongerekker), og stakkars dumme Agrippina tok konens side. Big mistake:
Then depriving her of all her honors and of her guard of Roman and German soldiers, [Nero] even forbade her to live with him and drove her from the Palace. After that he passed all bounds in harrying her, bribing men to annoy her with lawsuits while she remained in the city, and after she had retired to the country, to pass her house by land and sea and break her rest with abuse and mockery. At last terrified by her violence and threats, he determined to have her life, and after thrice attempting it by poison and finding that she had made herself immune by antidotes, he tampered with the ceiling of her bedroom, contriving a mechanical device for loosening its panels and dropping them upon her while she slept.
Nero og Agrippina
When this leaked out through some of those connected with the plot, he devised a collapsible boat to destroy her by shipwreck or by the falling in of its cabin. Then he pretended a reconciliation and invited her in a most cordial letter to come to Baiae and celebrate the feast of Minerva with him. On her arrival, instructing his captains to wreck the galley in which she had come, by running into it as if by accident, he detained her at a banquet, and when she would return to Bauli, offered her his contrivance in place of the craft which had been damaged, escorting her to it in high spirits and even kissing her breasts as they parted. The rest of the night he passed sleepless in intense anxiety, awaiting the outcome of his design.
On learning that everything had gone wrong and that she had escaped by swimming, driven to desperation he secretly had a dagger thrown down beside her freedman Lucius Agelmus, when he joyfully brought word that she was safe and sound, and then ordered that the freedman be seized and bound, on the charge of being hired to kill the emperor; that his mother be put to death, and the pretense made that she had escaped the consequences of her detected guilt by suicide— Suetonius, De Vita Caesarum (jeg hentet det fra
Wikipedia)
Etter å ha kvittet seg med moren, forviste han sin kone og sørget for at noen kuttet håndleddene hennes for å få det til å se ut som selvmord (slik han også hadde gjort med moren og senere skulle gjøre med Seneca). Romerne var ikke så fornøyde med det. De likte heller ikke å bli innelåst i teatre hvor de måtte sitte og høre på en keiser av middelmådig talent som fremsa sine egenkomponerte diktsykluser. Nero krevde at alles oppmerksomhet skulle gå uavkortet til ham når han opptrådte:
While he was singing no one was allowed to leave the theater even for the most urgent reasons. And so it is said that some women gave birth to children there, while many who were worn out with listening and applauding, secretly leaped from the wall, since the gates at the entrance were closed, or feigned death and were carried out as if for burial.- Suetonius, De Vita Caesarum (igjen fra Wikipedia)
Og firspannskjøring så man på som en heller vulgær sport i de høyere romerske familier. Det var altså ikke noe en sinnsfrisk keiser burde hengi seg til. Han reiste blant annet til Hellas for å konkurrere i både de Olympiske og de Pythiske leker, hvor han bestakk dommerne og selvsagt vant i alle grener. Romerne anså det som en skam for en keiser å være så opptatt av Hellas, mens grekerne var mer positivt innstilte. Det er uklart hvorvidt de av dem som måtte sitte og se på Neros deltagelse uten å kunne reise seg fra setene sine under noe påskudd var like entusiastiske.
Da så Roma brant i år 64, dukket det opp rykter om at Nero hadde gjort det med vilje for å rydde plass til sitt nye kjempepalass. Det ble sagt at han ønsket å døpe om byen til Neropolis. Roma brant i en uke, og hele den tiden skal Nero angivelig ha sunget om plyndringen av Troja mens han akkompagnerte seg selv på lyre. For å unngå opprør ble det nødvendig for Nero å finne syndebukker for brannen, og det er vel i den forbindelse han er mest kjent for oss gjennom barneskolen: Han valgte jo å skylde på en liten østlig, jødisk sekt som ingen egentlig brydde seg om.
Også homoseksuelle forhold, som slett ikke var uhørte, tok Nero ett skritt videre. Han fikk elskeren, Sporus, kastrert og giftet seg med ham i en seremoni som ikke manglet noe, inkludert medgift og brudeslør. Det har også vært hevdet at han enten ønsket et incestuøst forhold til sin mor, eller at han hadde det (og at det kan ha vært en av grunnene til Agrippinas makt og hennes intriger mot hans elskerinne), og det er liten tvil om at han led av en eller annen form for et mors-kompleks (det fortelles blant annet at den prostituerte han giftet seg med lignet veldig på moren).
Nero tok selvmord da han ble avsatt av senatet i 68. Hans siste ord skal ha vært "Qualis artifex pere" - altså "Hvilken artist dør med meg". Tro på seg selv til det siste, altså. Neros død førte forøvrig til kaos i Roma, etterfulgt som han ble av fire keisere på et år.
Min absolutte favoritt når det gjelder gale keisere er uten tvil
Heliogabalus, en mann som får alt for lite oppmerksomhet i barneskolen.
Navnet hans kommer egentlig av El-Gabal, en semittisk guddom som ikke er ubeslektet med en versjon av den jødiske guden, nemlig El (som i jødedommen smeltet sammen med Yahwe, en mindre stormgud). I romertiden ble den en solgud på grunn av en forveksling av navnet med det greske Helios (solen).
Heliogabalus tilhørte den senere epoken med romerske keisere og styrte fra 218-222. Han var bare 14 år da han tok makten, og det er liten tvil om at hans mor og bestemor sto bak (de ble forøvrig de første kvinnene som fikk adgang til senatet og begge fikk senator-titler) Som alle gale keisere viste imidlertid Heliogabalus seg vanskelig å kontrollere i lengden. Alderen var bare en av problemene som ble fremholdt av politikerene i Roma, men på 200-tallet tok ikke keisere senatets godkjenning så tungt. Heliogabalus' familie hadde arverett på å være prester for El-Gabal, og han var yppersteprest i sin by i Syria før han ble keiser. Romerne fant det en smule ubehagelig å ha det de anså som en orientalsk prest som keiser, og det viste seg å ikke være helt ubegrunnet. Som keiser insatte Heliogabalus Deus sol invictus (den ubeseirede sol) som øverste guddom i det romerske panteon istedet for Jupiter. Dette innebar å installere en kjempestor svart fallos i et nytt tempel på Palantiner-høyden.
Heliogabalus voldtok også en vestalinne som han istedet for å begrave levende så giftet seg med og uttrykte ønsker om å få guddommelige barn med. Det høres ikke spesielt uhørt ut, men vestalinner var hellige jomfruer av den høyeste orden. De ble hentet fra de beste romerske familier og måtte leve et liv i fullkommen kyskhet. Hvis en vestalinne brøt kyskhetsløftet ble hun begravet levende og mannen ble slått ihjel. Vestalinner var faktisk så hellige at dersom en dødsdømt møtte en vestalinne på vei til retterstedet, ble han satt fri.
Det var som nevnt ikke noe nytt i at keisere hadde unge gutter som substitutter til sine heteroseksuelle ekteskap, men igjen tok den gale keiseren det lengre enn vanlig. Han var transseksuell, brukte silkeklær og mye sminke, og selv om han hadde fem koner på forskjellige tidspunk i livet, var hans mest langvarige "ekteskap" med en mannlig slave som han refererte til som sin "ektemann". Det fortelles også at han kledte seg som kvinnelig prostituert og tvang hoffet til å benytte seg av hans... tjenester.
[Heliogabalus pleide å]... stand nude at the door of his room in the palace, as harlots do, and shake the curtain which hung from gold rings, while in a soft melting voice he solicited passers by.
-Cassius Dio (men jeg har det igjen fra Wikipedia
Det fortelles også, om enn i heller usikre kilder, at han en gang drepte middagsgjestene sine ved å kvele dem med roseblader (er det underlig at denne mannen ble den o store inspirator for dekadanse-bevegelsen på 1800-tallet?), og at han skal ha stengt slaver inne i en messingokse for så å fyre opp under den og more seg over slavens døds- og smerteskrik sammen med sine middagsgjester (formodentlig andre gjester enn dem han kvalte med roseblader).
Det hele endte med at bestemoren fikk nok og så seg om etter en annen ung keiserkandidat. Da Heliogabalus forsøkte å få denne drept, gikk hun mot ham og både han og hans mor ble henrettet og dratt gjennom gatene før de ble kastet i Tiberen. Etter hans død gikk senatet inn for damnatio memoriae, som innebar at minnet om ham skulle utslettes. Kanskje det er derfor det er så lite om ham i barneskolebøkene. Man fikk også en beslutning om at kvinner aldri mer skulle ha adgang til senatet.
Jeg har jo bare valgt ut kremen av kremen i denne artikkelen. De tre store, så å si. Jeg burde kanskje nevnt Domitian, hvis sadistiske trekk var noe utenom det vanlige og inkluderte stor glede ved å fange fluer, spidde dem med en penn og rive av vingene. Eller også Vespians vane med å si "jeg tror jeg er i ferd med å bli en gud" hver gang han følte seg litt uggen. Eller gått mer inn på Tiberius' paranoia som jo førte til at han utryddet store deler av sin egen familie. Kanskje burde jeg også gått utenfor romerriket og fortalt mer om kong Nabonidus av Babylon som trodde han var en geit og spiste gress.Men man kan ikke ta med alt.
Caveat:
Antikkens historieforfattere, som er kilden til alle disse historiene, likte veldig godt å organisere verden i snille og slemme keisere. De snille var fantastiske guddommelige lys, mens de slemme var så slemme at det ikke var måte på. Det interessante er at de ofte kommer etter hverandre i mønsteret snill, slem, snill, slem, snill, slem og snill. Det er også påfallende at det er de "kvinnestyrte" keiserne som virkelig fremstår som gale monstre. Man skal altså kanskje ta noen av historiene med en klype salt. Men det er jo ikke på langt nær så morsomt.
Kilder:
Mad Monarchs
Wikipedia: Caligula
Wikipedia: Nero
Wikipedia: Heliogabalus
Comments