Det kan sies mye om bibliotekari, men det meste er ganske kjedelig for folk flest. Jeg skal derfor la være. Men det man ikke kommer unna, er gamle bøker. Og i dem står det gjerne artige ting. I gamle dager trodde man nemlig (i likhet med oss i vår tid) at man visste alt. Ja, man visste alt så godt at det var litt synd på de neste generasjonene, som ikke kom til å få bruk for forskere og vitenskapsmenn lenger, for snart var alt avklart og greit. Jobben var gjort, og det var bare å suse inn i fremtiden på en dampdrevet månerakett mens man, iført sjakett og skalk, pimper dyr konjakk og ber tjenerne hente en sigar. Beklager, folk fra gamle dager: Dere tok feil.
Det kan siteres mye om teknikk fra den tiden, jeg har adskillige bøker om vitenskapelige nyvinninger, så som for eksempel flyte-ski, en slags sykkel-tanks og noen helt håpløse flyvemaskiner. Og de stadige rapportene om at man ved hjelp av bildetelegraf kan overføre et foto fra New York til London på bare to dager, og så videre. Men det artigste av alt, er der disse gamle-dager-menneskene avslører ikke hva de bygger og gjør, men hvordan de tenker. Hovedsakelig om forskjellige ting man tenker ganske annerledes om i dag. Min favoritt er jo blant annet onani. Hva er så onani?, spør kanskje den bluferdige leser. Jeg sakser en fin definisjon fra professor V. Uchermanns
Illustrert Lægebok for Hjemmet (Oslo 1928):
(…) matthet, nervøsitet og nedtrykt sinnstilstand. Ikke sjelden ligger selvbesmittelse til grunn. Herved forståes en ved gnidning av kjønnsdelene med hendene eller andre redskaper fremkalt unaturlig tilfredsstillelse av kjønnsdriften. (…) I langvarige, sværere tilfeller ligger oftest en arvelig belastning til grunn. Særlig tilbøielige er åndssvake og idiotiske barn.
(Akkurat dette avsnittet var dessverre ikke illustrert.)
Jeg minner igjen om at dette stod på trykk i respekterte leksika, og var dermed jevngodt med helt sant i sin tid. I alle fall så vidt en leser vet. Og, som vi i våre dager er fullstendig klar over, datidens lesere visste ingenting.
Videre finnes det, ifølge Dr. med. Fr. M. Rossiters verk
Praktisk Veileder i Sundhed og Sygdom (Oslo 1925) flere gode kurer mot dette ødeleggende ondet:
1. Undgaa Aarsagen, hvis den kjendes, saasom urene Tanker, usædelige Bøger, (…) Kvaksalverlitteratur og alskens kjønslig Ophidselse.
2. Kosten bør være sund og nærende og bestaa af Frugt, Frugtsaft, Melmad, Nødder, Mælk, Ærter, Bønner, Linser og Grøntsager. (…) Maden bør tygges godt og spises langsomt. Kjød, Te, Kaffe, Alkohol, Tobak, Krydderier og endog Æg til Overmaal har en stimulerende Virkning paa Kjønsorganerne ved at irritere Nerveenderne gjennom Blodet og bør derfor ikke nydes. (…)
4. Moral. Patientens aandelige Forhold har meget at gjøre med hans Tilstand. Plei ægte Sandhedskjærlighed, Renhet og en fast Tro paa Gud. (…) Bibelen tilbyder de bekymrede og modløse Trøst, Hjerte- og Sjælefred. Dette alene ti ltilfredsstille den urolige Aand.
5. Anvendelse af Vand. (…) At indføre en ½ Liter Vand paa 20 Gr. C. i Endetarmen og beholde det der i 15 minutter, eller at sende en Strøm koldt Vand ind i Endetarmen og trække Vandet du med et andet Rør (…). Dette bør fortsættes i 15 eller 20 Minutter. Indgnidning med Salt to til tre Gange om Ugen er et andet ypperlig Styrkemiddel.
6. Søvn. (…) Det er godt at vænne sig til at sove paa en haard Madras og med saa sparsom Tildækning som mulig, (…). I saadanne Tilfælde, er det godt at binde Hænderne, saa de ikke kan røre Kønsdelerne, eller tage Handsker paa, som er forsynet med Braadder, saa de vækker den sovende, ifald han forsøger at gnide Kjønsdelene.
7. Lokal behandling. Man har fundet, at Elektricitet er et meget nyttig Middel ved Behandling af Onani. Den faradiske og den galvaniske Strøm anvendes, idet man først fører en Straalesonde ind i Urinrøret, medens den ene af Batteriets Poler sættes paa Enden af den og den anden Pol paa Underlivet, Lysken, Indsiden af Laarene, Rygraden eller Mellemkjødet. Dette bør anvendes 8-10 Minutter tre Gange om Ugen.
Dette har, som det sies et annet sted, «kurert mang en hårdnakket onanist som [ellers] syntes å skulle bli uhelbredelig.» Det er jo ikke vanskelig, og garantert vansirende nok til å være effektivt. Hvem vil klusse og fikle med et underliv som ser ut som et blødende krater? Iblant er det rart å tenke på at vi lever, ettersom folk for bare åtti år siden lot til å gjøre alt de kunne for å kveste sine egne kjønnsdeler. (Jeg ser for meg et gatebilde med karjoler og kullvogner og en masse folk med flosshatt som i vill frykt kaster seg inn i gjerder og under trikken for å maltraktere seg selv i skrittet.)
Samtidig som onani ble litt mer greit (hovedsakelig med utgivelsen av den moderne tenkende dr Karl Evangs
Seksuell Oplysning fra 1932 og utover) gikk stump vold og frihetsberøvelse over i mer humane men like fullt idiotiske kurmetoder som solbad, luftbad, dampbad, kullsyrebad, strålebad, og så videre. Kun kvakksalverfantasien setter grenser.
I tillegg til tykke familieverker om kropp og helse, skrevet av anerkjente medisinprofessorer, ble det også gitt ut en rekke anonyme bøker med «Oplysninger og praktiske vink for å verne og hjelpe mot onani uten å vekke sinnslidelser», som er ett av kapitlene i boken
Seksuallivet: Råd og veiledning (Oslo, 1926) av «en pedagog», og med innledende orientering, altså forord, av Dr. med. Ragnar Vogt, professor i psykiatri. Denne navnløse men tidstypiske pedagogen har blant annet følgende eksersis på tapetet:
Alt fra tidlig spedbarnsalder må barnet passes, da det snart ved de naturlige bevegelser av armer og hender også gjerne vil fingre ved kjønnsorganet. Eftertrykkelig klask over fingrene bør da straks anvendes. Det kan ellers lett bli en fast vane. Dessuten kan allerede på dette trin virkelig onani være til stede.
Ikke bare begynner denne pedagogikken så snart barna er på trygg avstand fra mors smussige liv, men også i alle aspekter av deres videre liv. Forfatteren fyller flere titalls sider kun med formaninger om alt man bør passe på, fra onani-oppmuntrende klesdrakt til konstant oppsyn helst hele døgnet (faktisk av både barn, tjenestefolk og alle lekeplasser i landet!). Her raver han i vei om lek og sittestilling:
Voksne folk kan i uvidenhet leke med barn på den uheldige måte at de når barnet sitter på fanget, slår dets ben sammen, idet de leker kjøretur. Det kan føre til en slags lårgnidning. (…) Kjepphest er naturligvis uskikket leketøi. (…) Likeså bør man være opmerksom på at piken ikke setter sig på kanten av stoler, benker, o. s. v., da onani lettere kan utføres. Da hun sitter på en del av de ytre kjønnsorganer, kan onani ytre seg i forskjellige stillinger ved urolige, ruggende bevegelser. (…) [Barns klær] bør ikke ha åpning foran.
Han langer også ut mot en uorganisert liga av onani-smittere, som i ondskapens tjeneste lærer bort onani til barn og ungdom, ene og alene for å spre ondet og tære på samfunnet. Etter side på side med heller tynne beviser, konkluderer han at dette særlig gjelder folk fra bygda og medlemmer av de lavere sosiale lag, og da i særdeleshet tjenestefolk fra landet (som jo er begge deler). De er nesten uten unntak ute etter å smitte gode, kultiverte hjem med onani:
Klaveness kjenner et eksempel på at en barnepike hadde lært op 10 barn til onani (…), det var i en pen familie. (…) [J]eg vet også eksempel på at barnepiken har lært op hele barneflokken.
Vi tør heller ikke med taushet forbigå den fare som ligger deri, at barnepikene så ofte aldeles uten opsikt får omgåes med barnet i denne alder da foreldrene i regelen ingen fare aner. Det er visselig ikke uten grunn at vi her kommer med en advarsel. Mangt et barn har allerede i denne uskyldige alder fått lagt spiren til et misbruk som senere blev skjebnesvangert for det. Faren blir ikke mindre derved at man overlater til rent unge piker den viktige tjeneste å passe barna. De kommer ofte like inn fra landet, og deres ensformige og innestengte liv kan lett friste dem til å foreta sig et eller andet med de små av det som hører kjønnslivet til… (…)
[Det] hevdes at tjenestepiker fra socialt lav klasse er mer tilbøielig til å forgripe seg på barn, mens de bedre sociale lag er mer kultiverte ved god smak eller god følelse, innflydelse av tradisjon eller opdragelse, og derfor burde barna bare betroes til dem.
Riktignok glimter professor Vogt til med moderne tankegods innimellom. Blant annet er det på det rene at onani ikke er dødelig:
Man trodde at [onanien] kunde medføre invaliditet, sløvsinn, ryggmargstæring, lammelse og elendig død, mens vi nu vet at den vesentlig kun kommer i betraktning som en følge av sinnssykdommer og ikke som årsak til disse.
Så, selv om man ikke tenker på det hver dag, har samfunnet gått et stort skritt fremover da man sluttet å piske spedbarn i skrittet, og begynte å bruke statlige midler på å vise fram skrukken til Harald Eia på fjernsyn, i stedet. Jeg er takknemlig.
Neste uke: Hjælp, vi ere mongoloide!
Comments