Jeg har i det siste forstått at ganske mange ikke liker varetelling. Vår alles kjære Are for eksempel, klagde sin nød på onsdag, fordi han skulle på varetelling dagen etter, og de skulle begynne klokken 8, og regnet med å holde på langt utover dagen, og samme leksa dagen etter.
Selv har jeg alltid hatt et fint forhold til dette med varetelling. Kara på jobben er ikke akkurat begeistret for å henge rundt på lageret i romjulen, så vi jobber 10 til 14, og siden det som regel er bikkjekaldt er det aksept for at hyppig kaffe er greit. Vi pleier dessuten å ha stengt når det er varetelling, så dermed har vi lageret for oss selv, og da trenger vi ikke åpne porten, så inne i kjelleren er det faktisk plussgrader og ganske koselig.
Jeg tror vi har noe slikt som 6000 forskjellige artikler på lageret, og de fleste av disse har til felles at de er passe store, og dermed lette å telle. Det finnes naturligvis unntak fra denne regelen, blant annet tynne blikkbeslag og armeringsstoler, men ellers er det stort sett greit. Er det noe som er lite, skruer for eksempel, skal det som regel telles i antall hele pakker. Veldig greit.
De som har vært i butikken der Are jobber vet at situasjonen er litt annerledes der. Det er fordømt digert, og mye av det de har er små, løse dingser. Bolter og denslags som selges i løsvekt.
Digresjon:
Da Tore og jeg bygde festsofa var vi på butikken der Are jobber for å få tak i bolter som skulle holde setet fast til beina. Vi så for oss 20mm bolter, som burde være minst 200mm lange. Vi forklarte hva vi ville ha til mannen i butikken, som viste oss sakene, og spurte hva vi skulle bruke det til. Han ble sjokkert, sa han trodde vi skulle bruke det til å feste en kran eller noe slikt, og nektet praktisk talt å selge oss boltene. Jeg husker ikke hvor aktivt han nektet, men vi endte i allefall opp med ikke å kjøpe dem.
Uansett, så ser jeg for meg at størrelsen på butikken og antallet forskjellige dingser, og størrelsen på de forskjellige dingsene kan føre til at varetelling oppleves helt annerledes for Are enn for meg, selv om jeg tidligere varetelling var universelt akseptert som koselig og lite slitsomt. Selv i de tilfellene der jeg har blitt satt til å telle ting som oppbevares utendørs på paller under en halvmeter snø har jeg følt at det har vært en spøkefull og avslappet stemning.
Apropos spøkefull og avslappet stemning, på jobben i dag knuste jeg en dings. Vi har en palle med bitumenklister, som er noe svarte greier man kan smelte i en slags gryte for å bruke som lim i forbindelse med legging av takpapp og denslags. Det er ikke akkurat noe for privatfolk, da det kommer i en uhåndterlig pakke på 20 kg, som sikkert rekker til dusinvis vanlige bolighus, og det krever dessuten en gryte til å varme det opp i, som du aldri kommer til å få ren, pluss egnet varmekilde. Det er vel ikke akkurat noe for entrepenører heller, med dagens moderne takpapper, så sannheten er at jeg ikke tror vi har solgt en eneste slik dings i løpet av mine 7 sommere på lageret. I dag tenkte jeg imidlertid at jeg skulle ta ned en slik og kikke på den, da jeg allikevel var oppe i reolen for å telle disse dingsene, så jeg slapp ned en for å kikke nærmere på den.
Her må jeg bare innrømme at jeg ble en smule overrasket. Det vi snakker om her er altså en slags asfaltstoff, omtrent som et slags kitt, bare litt hardere, som jeg så for meg ville lande med samme spenst som en klump tyggegummi. Men der tok jeg jammen feil. 20 kg bitumenklister sjokkerte meg kraftig ved å knuse i bittesmå biter da det traff gulvet. Makan til knusing har jeg aldri sett. Siden vi snakker om lim som skal smeltes her ble den naturligvis ikke ødelagt av å bli knust, men jeg tviler på at noen ville ønske å kjøpe 20 kg lim med økt entropi, spesielt siden ingen vil kjøpe den lav-entropiske formen, så det var bare å sope den opp og putte den i en sekk på en palle og sette den en lur plass. Men jeg ble altså sjokkert.
En annen ting som sjokkerte meg er at lange frakker ikke later til å være på moten lengre. Jeg kjøpte meg nemlig frakk i går, og jeg måtte jammen lete rundt for å finne noe passende. På Roseby var det ikke en eneste butikk som hadde noe som gikk meg til knærne. Jeg endte opp med en sak fra Wagner som går meg til ca midtveis ned på leggen. Egentlig kunne jeg tenke meg noe litt lengre, men det er vel noe med hva som er praktisk å gå med og slikt. Når jeg blir rik skal jeg begynne å bruke samme skredder som Neo gjorde i Matrix Reloaded.
Dagens integral.-Tor Nordam
Comments