Return of "The attack of the motherfuckin' killer WASPS!!!"
Endelig er den her, den etterlengtede oppfølgeren til posten hvor jeg fortalte om vepser på rommet mitt og lovte bilder fra herligheten. Dere kan nå trekke pusten dypt igjen, etter å ha holdt den i ikke mindre enn 115 dager, noe som tilsvarer sånn cirka 165600 minutt. Det er, ikke overraskende, faktisk verdensrekord. Kom igjen! Gi deg selv et godt klapp på din favorittskulder.
Alt i orden? Da kan vi fortsette. Det hele startet altså i august, eller mest sannsynlig så startet det allerede i juni, rett etter at jeg hadde dratt hjem for sommeren. Da var det sikkert en eller annen dritlur veps som fant ut at høyt oppe på en av de hundre blokkene oppe på Moholt så var det et åpent vindu. Han samlet gjengen og viste frem det nye lokalet. Perfekt! skrek sikkert den helvetes vepsedronninga mens huns mesket seg på hva nå enn vepsedronninger spiser. Det er helt sikkert noe vanvittig gyselig. Best å ikke tenke mer på dét.
Seasons change, time passes by. As the weeks become the months become the yearsJeg kom, som dere kan lese
her, hjem til et rom fylt med veps. Det var "not cool". Her skal dere for første gang se bilder av hvordan det så ut.
Den forbanna vepsen hadde altså laget bol på rommet mitt. Gonna have a bad time. Det var det jeg tenkte.
Her er et nærbilde. I alle fall nærere enn det første.
Nei, det der er ikke vepsedronninga. Det er meg, og jeg tenker noe sånt som; "Hva faen?! Hva faen gjør jeg nå?"
Så hvordan løste jeg dette problemet. Det var jo lørdags ettermiddag og alt det der. Ingen sjanse for å få fikset noe før tidligst på mandag. Det ble noen riktig grufulle timer på lørdag og søndag. Jeg satt og ventet, og de som var til stedet kan bekrefte at jeg med jevne mellomrom helt uoppfordret utbrøt;
"DEN HELVETES VEPSEN!! MORRAPULERE!" og andre lignende gloser. Hadde dette vært for 40 år siden hadde jeg fortsatt hatt såpesmak i munnen. Makan.
Uansett; på mandag var vaktmesterkontoret til SiT åpent, og Tore og jeg tok turen innom. Der ble vi møtt av en hyggelig eldre dame som var svært så forståelsesfull. Hun innrømte til og med at hun selv hadde fått veps i huset sitt en gang. Noe hun hadde vært svært misfornøyd med, og det sa jeg at jeg kunne forstå. Først foreslo hun å spørre noen av vaktmesterne. Jeg så ikke for meg at noen av de kom til å ta på seg en slik jobb, men hun ville likevel spørre. Selvsagt var det ingen av de som var demente nok til å påta seg et slikt selvmordsoppdrag. Dermed sa hun;
"Nei, da blir det BOSS, da." og jeg nikket anerkjennende mens jeg spurte når jeg kunne forvente at bolet ble fjernet. Hun sa at hun skulle ringe og sjekke med de, og
"vi får håpe at de kan få tatt det en av de nærmeste dagene. He he he...". Jeg så rart på henne og lurte på hva i alle dager som var i veien med henne. Hun forsikret meg om at BOSS kom til å ordne biffen og dermed var hun klar til å gå, etter at hun hadde fått adressen til hybelen min. Jeg stusset i to sekunder før jeg sa;
"Øh... Du vil ikke ha telefonnummeret mitt, da? Slik at du kan ringe meg når du vet mer om når BOSS kommer for å fjerne vepsen.". Hun returnerte mitt spørrende blikk fra noen minutter tidligere og tenkte seg om.
"Hmmm.. tja. Kanskje... jo, det kan jeg jo skrive ned her på en lapp. Så kan jeg ringe deg tilbake, om du vil det.". Jeg sa at det ville jeg gjerne, og med det sa vi farvell.
Litt senere på dagen ringte en dame fra SiT og fortalte at BOSS skulle fjerne bolet senere på dagen, en gang før 1500. Jippi! Ikke mer venting. Jeg dro hjem en gang i firetida og da var bolet, og den fordømte vepsen, borte. Jeg vasket opp restene etter massakeren og smilte fra øre til øre. SiT tok regninga og jeg har ikke sett veps siden den dagen.
Dere som er "på alerten" og leser dette før 13/12/2005 vil legge merke til at denne posten er en post fra fremtiden. For første gang i Calcuttaguttas historie poster jeg en post fra fremtiden. Dæven!
Comments