Aftenposten skrev igjen nylig at Statskirken har ført opp flere tusen uskyldige (iflg Human-Etisk Forbunds
regnestykke, cirka 75 000) i sitt register. (Merkelig nok er artikkelen nå fjernet/borte fra nettsidene.) Kirken selv sier:
- Vi har en viss feilprosent i vårt register. Vi er ikke sikre på hvordan den har oppstått, men det kan være systematisk feil, sier Gisle Nødtvedt, seksjonssjef i Den norske kirke. Nødtvedt sier at personer som er medlemmer i andre menigheter vil bli slettet fra medlemslistene til statskirken hvis de tar kontakt.
Legg merke til at Nødtvedt sier
systematisk feil der han nok mener systemfeil. Det er kanskje fordi han er bundet av det åttende bud; Han snakker nemlig sant. Dette er ikke første gang Statskirken blir tatt på fersken i å tukle med registrene. Det er heller ikke første gang de lover å utbedre feilen, og sannsynligvis ikke siste gang de gjør ingenting uten at det får konsekvenser.
Da arbeidet med å opprette et statskirkeregister ble påbegynt i 1996, tok de utgangspunkt i folkeregisteret. Vi er jo et kristent land, enten vi vil eller ikke. Planen var så å ”vaske” listene for medlemmer av andre trossamfunn, så som de fleste innvandrere av alle generasjoner, både ikke-vestlige (som er hovedsaklig muslimer, men også alt mulig annet tull) og andre vestlige (som ofte er katolikker, jesuitter, mormonere, presbyterianere eller annet tull), og en god del utmeldte og konverterte etnisk norske, samt metodister, baptister, evangelikere, pinsevenner, Maran Ata og alt annet tull. Human-Etisk Forbund tilbød seg å sende Kirken sine medlemslister, men Kirken sa, ikke overraskende, nei takk. Alle som ville melde seg ut, måtte selv møte opp i ”sin” kirke og si fra. (Etter hvert ble det mulig å sende inn et skjema, som de til å begynne med ofte overså eller kverulerte på, eller begge deler.) Heretter var det meningen å bare registrere nye medborgere etter hvert som de døpes i Den norske kirke.
Det Kirken derimot plutselig og uten forvarsel gjorde, var å ”tilbakestille” listene til folkeregisteret, noe som ikke ble oppdaget før pakistanske bestemødre, borgerlige konfirmanter og fire år gamle barn av ateister begynte å reagere på standardbrev fra Kirken. Selv fikk jeg brev om ett eller annet medlemsgreier selv om jeg aldri har vært døpt og er borgerlig konfirmert. Det viste seg at jeg var registrert som medlem allikevel. Hvorfor? Det kunne de ikke svare på. Voksne innvandrere uten norsk statsborgerskap har også blitt ført opp i medlemslistene, uten å få vite det selv, og sannsynligvis uten noen sinne å finne det ut. Kirken har hver gang lovet å rydde opp, hver gang med ljugekors bak ryggen. Med jevne mellomrom har folk i alle samfunnslag funnet ut at de er ”tilbakestilt” eller bare ”innstilt”, og enkelte har måttet melde seg ut flere ganger. I juli i år skrev Aftenposten:
I nær framtid vil alle dobbeltmedlemmer få brev fra kirken der de blir spurt om de ønsker å fortsette å være medlemmer av statskirken. Dersom de ikke svarer innen en gitt frist, blir de strøket som medlemmer.
Dette har tydeligvis ikke skjedd. Det er nå en velkjent sak at Statskirken går AUF en høy gang hva medlemsjuks angår, og at de gjør det på fast basis og med uoffisiell godkjennelse, siden det aldri får konsekvenser.
Min oppfatning er at de vet meget godt hva de driver med, og ikke har tenkt verken å rydde opp eller be om forlatelse for sine løgner, men derimot fortsette med dette til såkalt evig tid.
Hvorfor gjør de så dette? Som så mye annet når det kommer til religiøse mennesker, må de svare selv. Og de gjør de selvsagt ikke. Jeg har kommet fram til tre alternativer, hvorav to er tåpelige og ett er smålig:
1. Et høyt medlemstall er alltid et godt politisk argument, noe som dessverre er aktuelt ettersom vi har et slags teokrati med statlig kirke. At 85 % av befolkningen er ”kristne”, altså statskirkemedlemmer, er (av mange ansett som) et argument for forkynnelse i skole og barnehage. Men 75 000 innsvindlede medlemmer utgjør bare 1,6 % av befolkningen.
2. Det er også mulig at de oppriktig tror de frelser sjeler for Jesus, og at ofrene, stakkars hedninger, vil bli takknemlige allikevel den dagen de helt uventet kommer til himmels og får spise kjeks med Sjefen.
3. Eller de prøver å få mer støtte? Nei, det er ikke slik det fungerer. Kirken får nemlig ikke penger per medlem, men et fastsatt beløp over statsbudsjettet. Det som derimot er tilfelle, er at
andre trossamfunn får statsstøtte på grunnlag av Kirkens medlemstall. Man regner ut ”verdien” av ett statskirkemedlem, og dette utgjør satsen pr hode for andre tros- og livssynssamfunn. I statsbudsjettet for 2006 vil Kjerka få 1,2 milliarder skattekroner til sølvpuss og salmebøker. (Rentekompensasjonsordningen får også utvidet investeringsrammene med ytterligere en halv milliard, men jeg aner ikke hva det betyr.) Pr 1. januar 2005 er ”medlemstallet” 3 930 946, altså 308 kroner per hode. Trekker man fra de ca 75 000 som er registrert ulovlig, økes satsen til hele 314 kroner. For den største minoritetsreligionen, islam, med 92 forskjellige menigheter i Norge, utgjør dette 480 000 kroner i året (muligens mer, siden medlemstallene er fra i fjor, budsjettallene er fra neste år, og ISLAM VOKSER MEST!), mens den minste (det evangelisk-lutherske kyrkjesamfunn) går glipp av knapt 23 000 sikkert sårt trengte kroner.
Den norske kirke, som får godt over en milliard i året for å spise vafler, lyve for barn og hate homofile, og som fra før besitter eiendommer og verdipapirer verdt mellom fire og fem milliarder pluss en ikke ubetydelig formue for øvrig, tar seg bryet med å bryte loven for å holde 2,3 millioner kroner unna små menigheter av annerledestroende (for øvrig er elleve av de fjorten største støtteberettigede tros- og livssynssamfunnene også kristne). Det er ikke en gang penger de får selv, det virker som om de bare er ute etter å påføre sine fiender økonomisk skade. Det er for dumt til å være sant.
Jeg lurer fremdeles på hvorfor de egentlig gjør dette. Med religiøse mennesker kan man aldri vite noe sikkert. Men uansett er det utrolig smålig, utrolig barnslig, utrolig uærlig og utrolig frekt (spesielt siden man skulle tro religiøse hadde litt respekt for andre religiøse, og ikke var ute etter å hindre dem i utøve sin tro). Men slike folk er jo, som kjent, troende til hva som helst.
Den norske kirkes medlemstallAndre støtteberettigede tros- og livssynsretninger Budsjettbevilgninger
Comments