De siste par ukene har Frankrike vært uvanlig ofte nevnt i norske overskrifter på grunn av uroligheter i flere større byer. Flere tusen kjøretøy (og et stort antall søppelbøtter) så vel som offentlige bygninger har blitt utsatt for hærverk eller er forsøkt påsatt, og til sammen et par tusen personer, i all hovedsak unge menn, har blitt pågrepet av politiet. I enkelte bydeler i Paris har det vært regelrette sammenstøt mellom politi og ungdommer; flere politifolk har blitt skadet, og for noen dager siden døde en eldre mann som ble overfalt da han forsøkte å slukke en brann i en søppelbøtte i nabolaget sitt. Tirsdag ble det innført portforbud i mange av de hardest rammete områdene (noe som ser ut til å ha bidratt til å roe gemyttene noe), og det snakkes om at unntakstilstand skal erklæres fra fredag.

Franskmenn er ikke ukjent med uro og hissige innbyggere, men denne gangen har omfanget av volden og hærverket vært større enn på veldig mange år. I løpet av den første uken etter at uroen startet, spredde urolighetene seg fra forstad til forstad i Paris, og etter hvert fra Paris og ut i større og litt mindre store byer i ”provinsen” (som er den franske betegnelsen på den ikke ubetydelige delen av Frankrike som ikke ligger i Paris-regionen). I takt med at volden og bilbrenningen eksalerte, gikk myndighetene over fra å snakke om ”uroligheter” og ”voldelige sammenstøt” til å betegne det som skjedde som ”opptøyer” – et ord jeg har inntrykk av at det skal litt til før man bruker i Frankrike. (Landet har jo hatt sin del av revolusjoner og opptøyer gjennom tidene.)Heldigvis ser det ut til at situasjonen er i ferd med å roe seg, men så lenge man ikke lykkes med å bekjempe årsakene til at disse opptøyene kom i stand, vil nok sinnet og frustrasjonen de fleste av de unge ”opprørerne” føler, bare boble under overflaten inntil noe skjer som på nytt får det til å renne over for dem.

Hendelsene i Clichy-sous-Bois
Den utløsende årsaken, hendelsen som først satte sinnene i kok blant både ungdom og eldre i forstedene, var dødsfallene til to unge gutter i en av Paris mange fattige og immigrantdominerte forsteder, Clichy-sous-Bois. Guttene ble grillet i en trafostasjon der de gjemte seg for politiet. Det nøyaktige hendelsesforløpet er fremdeles under etterforskning; politiet har ikke overraskende en litt annen versjon av begivenhetene enn de unge guttenes kamerater.
Det som imidlertid synes å være klart er at en gjeng tenåringsgutter på veg hjem etter å ha spilt fotball om ettermiddagen torsdag den 28. oktober, passerte en avstengt byggeplass like ved en trafostasjon. Hvorvidt de tok seg ulovlig inn på denne byggeplassen, passerte forbi den, eller kanskje forsøkte å bryte opp et skur inne på selve plassen er fremdeles uklart. Uansett ringte en nabo politiet, og da guttene hørte politisirener la i alle fall noen av dem på sprang, mens politiet tok opp jakten til fots. Seks gutter ble nokså snart anholdt ved byggeplassen, men raskt sluppet løs igjen.
Tre gutter; en på 15 og to på 17 år, klatret derimot over gjerdet til trafostasjonen for å gjemme seg der, men ingen vet hvorvidt de ble aktivt forfulgt av politiet eller ikke. Ifølge politiet ble guttene sett i det de løp i retning av trafostasjonen, men politifolkene trodde ikke at guttene faktisk hadde tatt seg inn på området, men antok at de skjulte seg et annet sted i nærheten. Men: To av guttene døde altså i en ulykke i trafostasjonen, og tredjemann ble alvorlig skadd og ligger på sykehus. Enten dette medfører riktighet eller ikke, oppfattet guttenes venner og familie det slik at politiet var ansvarlige for guttenes død fordi de var blitt jaget inn i trafostasjonen, og de første tegnene til uro og brannstifting ble utført i de avdødes umiddelbare nabolag i Clichy-sous-Bois. Etter hvert spredte uroen seg, og den gikk over til å handle vel så mye om frustrasjon og maktesløshet over levekårene disse forstadsungdommene tilbys i det franske samfunnet, som om to unge gutters tragiske død.
Samtidig hjalp det neppe til å roe gemyttene at den franske innenriksministeren, Nicolas Sarkozy, som lenge har kjørt en linje på å være hard mot de harde og like hard mot de mindre harde, og som er en ivrig forkynner av null-toleranse-prinsippet, bare et par dager før dette skjedde, hadde gått ut og kalt denne typen forstadsungdom ”avskum”. (I alle fall ble han oppfattet slik, selv om dette muligens er tatt noe ut av sin sammenheng).

Hendelsen i Clichy-sous-Bois var altså bare den utløsende faktoren som fikk det til å koke over for mange sinte ungdommer i forstedene, og selve omfanget av urolighetene denne gangen skyldes nettopp at gruppene av frustrerte og sinte ungdommer som står bak ikke har noen annen måte å uttrykke sin misnøye på, og at de nå ser en sjanse til å få oppmerksomhet fra samfunnet for øvrig. De dypereliggende årsakene til denne frustrasjonen ligger i en feilslått sosialpolitikk fra franske myndigheters side, spesielt i forhold til de underpriviligerte gruppene, hovedsakelig med innvandrerbakgrunn, i det franske samfunnet som lever under vanskelig forhold ( i alle fall i en europeisk målestokk) i nedslitte forsteder til de store byene, og først og fremst Paris. Med ett ord kan årsaken derfor trolig oppsummeres som fattigdom.

Bakgrunn: En feilslått sosial- og integreringspolitikk
Det som er viktig å forstå er at disse urolighetene har sin opprinnelse i fattige forsteder. Selvsagt finnes det fasjonable forsteder utenfor franske byer også, men ofte når man snakker om forstedene, i hvert fall i forbindelse med Paris, sikter man til de litt mindre trivelige. Vi snakker her om ghettoaktige bysentra med svære betongblokker, få fritidstilbud og nedtaggete metro/lokaltog-stasjoner. Den typen forsteder du får høre at det ikke er så lurt å bevege seg rundt i på egen hånd, i hvert fall ikke om kvelden, og i hvert fall ikke hvis du er jente. Disse forstedene er stygge, grå og nedslitte; et overveldende flertall (jeg er nesten fristet til å si alle) innbyggerne er ikke-europeiske innvandrere og deres etterkommere; utdannelsesnivået er lavt, arbeidsledigheten skyhøy; forstedene har høy kriminalitet, store sosiale problemer og innbyggerne har generelt liten grunn til å føle tillit ovenfor myndighetene. Hvorfor har det blitt slik?

Tradisjonelt har det vært stor innvandring til Frankrike (og liten utvandring; franskmenn måtte for eksempel mer eller mindre tvangsflyttes til koloniene i Nord-Amerika). Spesielt i kjølvannet av den franske revolusjonen ønsket landet å profilere seg som ”terre d’accueil”, det vil si noe i retning av et ”mottaksland”; et land som ønsket å være åpent for forfulgte og undertrykte fra land som enda ikke hadde sett Lyset (som i fransk forstand er Revolusjonen og Republikken). Samtidig utviklet franskmenn en særegen forståelse for hva det vil si å være fransk knyttet til ”franske idealer” om menneskerettighetene og kamp for republikken som den beste og mest demokratiske styreform. I motsetning til for eksempel Tyskland, som tradisjonelt har sett grunnlaget for tysk nasjonalitet og statsborgerskap i opprinnelse (eller ”droit du sang” (”blodsrett”)som franskmennene kaller det), altså at man er tysk hvis man har tyske røtter, noe som blant annet gjorde det lettere å få tysk statsborgerskap hvis man stammet fra tyske utvandrere og slik hadde en viss ”genetisk tilknytning” til Tyskland, har Frankrike inntil nylig praktisert en ”droit du sol” (”stedsrett”). Uavhengig av opprinnelse var du fransk hvis du trodde på de franske idealer, og var man født i Frankrike ble man automatisk tildelt fransk statsborgerskap.

Denne tankegangen har også fått konsekvenser for integreringspolitikken: Mens mange land har lagt vekt på mangfold, og på at immigranter skulle få beholde sin egen kultur og levemåte, har Frankrike alltid vektlagt assimilasjon: Å være fransk vil si å oppføre seg som en franskmann. For å lykkes i det franske samfunnet bør immigranter bli mest mulig franske. Så lenge det var snakk om europeiske innvandrere (i hovedsak italienere, russere og polakker fra slutten av 1800-tallet) gikk dette relativt knirkefritt. Faktisk har om lag 25 % av alle franskmenn utenlandsk opprinnelse; Sarkozys familie stammer for eksempel fra Ungarn. Imidlertid viste det seg vanskeligere å gjennomføre denne politikken da innvandrerne begynte å komme fra (de tidligere) koloniene og verden for øvrig utover på 1900-tallet. Jo større kulturforskjeller i utgangspunktet, jo større vanskeligheter med å skape likhet.

Likefullt har Frankrike i dag svært mange innvandrere fra land utenfor Europa, særlig nord- og vestafrikanere. Mer enn 5 millioner franskmenn har for eksempel arabisk/muslimsk bakgrunn. Disse innvandrerne kom hovedsakelig til Frankrike i årene etter andre verdenskrig, i løpet av de tredve gylne årene (”les trentes glorieuses”) fra 1946 til 1973. I denne perioden var fransk økonomi i kraftig oppgang, og behovet for arbeidskraft var stort. Ukvalifisert arbeidskraft fra arabiske og afrikanske land ble derfor invitert til Frankrike i stort omfang for å jobbe i industrien, og disse innvandrerne og deres familier bosatte seg gjerne i periferien av de store byene. Etter hvert utviklet det seg veritable ghettoer der, og på 1960-tallet bestemte franske politikere seg for å bedre levekårene for disse arbeiderne ved å sette i gang storstilte byggeprosjekter. Slik ble de moderne forstedene (”les banlieues”) som Clichy-sous-Bois skapt: Rad på rad med betongblokker, men relativt dårlig utbygde fritidstilbud, for eksempel. Disse forstedene var helt fra begynnelsen av opprettet med tanke på fremmedarbeiderne, og dermed ble alle innvandrerne samlet på et sted, der få ”etnisk franske” bodde. Boligene var billige, og myndighetene investerte faktisk en god del penger i å gjøre disse forstadsprosjektene anstendige. Alt gikk derfor nokså bra fram til 1973 og den internasjonale oljekrisen.

Oljekrisen markerte slutten på Frankrikes 30 strålende år, og landet har vel aldri helt kommet seg siden. Med dårligere økonomi fulgte økende arbeidsledighet og nedprioritering av vedlikehold i forstedene som så mange andre steder. Sosialt og boligmessig har derfor lite blitt gjort i forstedene de siste tretti årene, og disse områdene begynner naturlig nok å bli temmelig nedslitte. Samtidig ble forstedene ekstra hardt rammet av arbeidsledighet ettersom en stor del av arbeidsstyrken som holdt til der var ufaglært. (Trolig ble ikke situasjonen bedre av at de var innvandrere).
Fremdeles i dag ligger arbeidsledigheten i disse områdene på rundt det dobbelte av hva den er i Frankrike for øvrig, det vil si på om lag 20%.
Med arbeidsledighet fulgte også flere sosiale problemer, og etter hvert som forstedene ble stemplet som ”problemsoner” ble det enda mindre attraktivt å jobbe der, noe som også gikk ut over for eksempel utdanningstilbudet: Det eneste parisiske universitetet som ligger i en slik forstad, St.Denis-Paris XIII, sliter med underbemanning i pedagogiske poster, og universitetet er dessuten det eneste i Paris som ikke har en nærliggende metro/tog-stasjon. Med jevne mellomrom har vekslende regjeringer søkt å bedre situasjonen, men det har alltid vært noe halvhjertet over disse tiltakene, og de har ofte blitt oppgitt på halvveien på grunn av politiske omprioriteringer.
Ungdommene som vokser opp i disse områdene har altså ikke mye tro på at de vil kunne skape seg en fremtid. Mange dropper ut av skolen eller gjør det dårlig i det ekstremt konkurranse- og prestasjonsfokuserte franske utdanningssystemet, og de føler seg nok sviktet av myndighetene. Som en konsekvens sliter de også med å føle tilhørighet til det franske samfunnet, og mange unge slites mellom familieidentiteten som første, andre- eller tredjegenerasjons innvandrere til Frankrike og de implisitte franske forventningene til at de skal være vellykket assimilert til franske verdier og levesett. Høy kriminalitet i nabolaget gjør også at politiet ofte slår hardt ned på uro, og forholdet mellom disse ungdommene og politiet er derfor alltid spent. Ofte opplever de dessuten rasisme, blant annet fra nettopp politiet, og mange føler rett og slett at de ikke har noen fair sjanse til å komme seg ut av ”sumpen.”

Men hvorfor tyr de til vold? Kunne de ikke heller å ha formidlet frustrasjonen sin på en annen måte? Forklaringen er delvis at andre virkemidler allerede har vært forsøkt – og har feilet: Eksempelvis ble det på begynnelsen av 1980-tallet arrangert flere demonstrasjoner og protester mot det de unge i forstedene oppfattet som rasisme og diskriminering blant annet i forhold til fremtidsmuligheter. (SOS Rasismes klassiske slagord ”Ikke mobb kameraten min” oppstod for eksempel i franske kampanjer på denne tiden.) Myndighetene lovte å gjennomføre tiltak og reformer, men etter en stund ble løftene glemt. Senere har det vært uro i forsteder over hele Frankrike (det vil si voldsepisoder, brenning av biler og så videre) med ujevne mellomrom, ofte utløst av konkrete saker som påstander om at politiet har mishandlet unge innvandrere eller rasistiske overfall. Forskjellen på disse episodene og det som har skjedd de siste to ukene er bare omfanget av uroen.

(Interessant nok har det vist seg at i kjølvannet av at de fredelige forsøkene på å oppnå bedre levekår på 1980-tallet strandet, har flere av de unge immigrantbarna som gikk i bresjen for dette arbeidet vendt seg mot religionen for å fortsette kampen: Resultatet av den mislykkede sosial- og integreringspolitikken var dermed en islamisering av deler av ungdomsgruppen. Denne islamiseringen utgjør noe av bakgrunnen for de heftige debattene som oppstod i Frankrike tidlig på 1990-tallet, og som senere har blusset opp igjen, om retten til å bære slør på skolen blant annet. Den kan også være med på å skape grobunn for en politisk radikalisering som for eksempel fundamentalistiske terroristgrupperinger vil vite å utnytte.)

Imidlertid er det viktig å understreke at det store flertallet av ungdommer i forstedene, til tross for at de nok sympatiserer med urostifterne (som neppe er organisert på noen som helst måte), ikke deltar verken i hærverk, brannstifting eller voldsepisoder for øvrig. Ifølge et intervju jeg leste med en fransk forsker, anslås det at de unge guttene og mennene som primært er ansvarlig for uroen, utgjør mellom 15 og 20 % av ungdommene i de aktuelle områdene.

Uroen skyldes altså fattigdom, sosiale problemer og stor frustrasjon. Tirsdag la derfor den franske regjeringen fram en tiltaksplan (nok en gang) som den håper vil bidra til å løse noen av problemene disse ungdommene må slite med. Blant annet lover myndighetene økte bevilgninger til organisasjoner som jobber med sosiale prosjekter i de rammede forstedene, tiltak for å bedre sysselsettingen og flere stipender for å motivere unge til å søke høyere utdannelse. Så vil tiden vise om dette siste fremstøtet fra myndighetens side vil bidra til å løse de bakenforliggende problemene. Foreløpig ser det ut altså ut til at situasjonen i forstedene har roet seg, men hvorvidt dette skyldes tiltaksplanen eller om det har andre årsaker er vanskelig å si. Jeg er ikke optimist på lengre sikt, ettersom lignende episoder som nevnt har inntruffet tidligere uten at stadig nye regjeringer og lokale myndigheter har lykkes i å bedre situasjonen. I så fall kan vi nok forvente nye utbrudd av uroligheter neste gang frustrasjonen har bygget seg tilstrekkelig opp.

Kilder: Le Monde: www.lemonde.fr
Libération: www.liberation.fr