I dag har jeg vært med og bygd Norge. Olje-Norge. Eller, rettere sagt, kontorene til Norsk Hydro i Drammensveien. I stedet for å gå på skole bestemte jeg meg, pga pengemangel, for å møte opp på et slikt sted som narkomane og russere kan møte opp for å få dagjobber og krøllete kontanter i neven på kvelden. Etter å ha sittet på en pinnestol i et eggegult/rosa rom (med en klokke som gikk baklengs!) sammen med narkomane og russere i en times tid (sannsynligvis malt slik for å frike ut de mest arbeidsudyktige narkomane, selv om det ikke lot til å hjelpe), fikk jeg vite at jeg hadde fått jobb med å bygge kontorer for Norsk Hydro. Sammen med meg fikk jeg en russer, Tomasz. Han var en hyggelig fyr, såkalt purung, kjederøykte fortere enn jeg greide å holode tritt med, og hadde med seg øl på en termos til lunsjpausen. Jeg småpratet/jattet med ham om hvor fint det hadde vært å reise til Amerika hvor kvinnene har store bryster, for jeg turte ikke å knuse hans barndomsdrøm ved å fortelle at alt annet på amerikanske kvinner også er digert. Da jeg sa jeg var fra Molde, sa han "They have good wine in Moldova". Han sa også "I like to watch, you know, TV. After the drinking". Kort sagt; en flott fyr.
Jobben var grei: Flytt ting fra A til B. Hovedsakling listverk, gipsplater og dører. Det er nøyaktig det jeg har drevet med i ett år allerede, og det passet meg utmerket ettersom jeg har savnet sårt en ærlig dags arbeid etter at jeg begynte å studere. Og lønna var meget god, spesielt for russeren, som såklart tjente det samme på en måned som bankier (i en alder av 20?) et sted langt inne i Moder Russland. Så folkens, dagens motto er: Pengelens, lyst på divergens? Få narkomanvikarjobb, ikke abstinens!
Neste gang jeg har tid, skal jeg fortelle gebiss-historien som på en måte også har litt med Tomasz å gjøre.
Comments