Det er lørdagskveld, og ute vitner himmelen om at Aftenpostens meldte regn ser ut til å la vente på seg, i hvert fall til i morgen, og kveldslyset gir verden det anstrøket av rødt som gjør seg så inderlig godt til en utepils.
En ikke altfor lys utepils, et sted med runde bord, der de frosne fingrene – som skyldes at vårluften ikke er stort varmere enn ølen – varmes av den gode stemningen rundt bordet. Man ler hjertelig av vitser som er så fantastisk dårlige at man ikke kan la være, og den vakre unge piken ved bordet ved siden av har sett på deg og smilt, og det er vår, og alle er røde i kinnene, og du tenker at i kveld så skal du kanskje våge å gå bort og snakke med henne, og du brister ut i latter av noe som har blitt sagt, noe om verden, og hvordan man ikke kan la være å være litt lykkelig innimellom.
I stedet sitter du og leser, og bøkene forklarer hvorfor elektroner gjør det de gjør, eller i hvert fall hvordan de gjør det. De forteller at en pluss en kan være null, bare man begynner å telle på nytt når man kommer til slutten. Bøkene forteller til og med hvorfor himmelen er blå, og hvorfor kveldssolen bestryker verden med en anelse rødt.
Jeg regner litt, og prøver å finne ut hvorfor akkurat denne fargetonen gjør utepilsen så uvanlig fristende. Svarene gir ingen mening, sannsynligvis for at uttrykket var feil i utgangspunktet. Hva er Hamiltonfunksjonen for øl? Jeg får spørre noen i morgen. Kanskje man kan få bruk for det på eksamen.
Det er ikke lørdag – det er eksamensperiode…
Comments