Ja, da har det seg altså slik at jeg har ferie. Og hva bruker jeg så den til? Jo, nå skal du høre. I går gikk jeg en tur på fjellet. Jeg hadde først og fremst tenkt å plukke blåbær, og i den anledning gikk jeg ca til dit vi felte treet forrige helg, for der hadde jeg sett en hel del. Jeg hadde forberedt meg med brødposer til å plukke i, i mangel av noe bedre.
På veien opp så jeg to pensjonister, som tydeligvis var noe mer seriøse bærplukkere enn meg. De hadde utstyrt seg med hver sin vaskebøtte, og så vidt jeg kunne bedømme var begge to halvfulle. Vaskebøttene altså. Slett ikke værst.
Etter å ha plukket en liter eller deromkring ble jeg lei, og bestemte meg for å gå en litt lengre tur enn planlagt. Jeg krysset demningen på
Bergsvatnet, og gikk meg straks på en saueflokk. Da jeg nærmet meg så leder-sauen, som lot til å være leder i kraft av sitt grønne halsbånd med bjelle, svært stygt på meg. Jeg trakk meg langsomt tilbake, og ga meg til å plukke bær. Tanken min var at hvis jeg bare hang rundt lenge nok, og ga inntrykk av å beite på lyngen, ville de akseptere meg som en del av flokken, akkurat som slike gorillaer på TV.
Først så det ut til å funke greit, og leder-sauen kom langsomt nærmere mens den beitet, men så plutselig så den ut til å miste interressen i meg fullstendig, og flokken begynte å gå sin vei, samtidig som en mindre gjeng med sort/hvite sauer forlot hovedgruppen. Jeg tenkte jeg kunne prøve å bli med i den mindre gjengen, men de løp sin vei hver gang jeg nærmet meg, så jeg ga opp, og gikk videre.
Jeg trasket oppover Skolmelia, for der har jeg tidligere funnet en og annen multe, og dessuten er det en fin tur. Og jamminsanten kom ikke tåka rullende innover også. Eller egentlig kom den vel en slags utover, for den kom fra nordøst. Kanskje vi kan si at den kom sør-utvoer, siden den gikk både sørover og utover?
Uansett merket jeg ikke noe særlig til den før jeg var kommet langt høyere opp. Jeg var kanskje halvveis til toppen da jeg bestemte meg for å gå direkte ned til Moldevannet. Nedstiginingen denne veien er nokså bratt og tett bevokst med buskas av mange slag, og kort tid etter at jeg hadde begynt å gå denne veien så jeg mer tåke komme innover eller whatever.
Etterhvert tett tåke og tettvokst, bratt fjellside var en spennende opplevelse. Slik var utsikten min:
Dette med å gå på fjellet en varm dag, og så plutselig bli innnyllet i tåke er virkelig en fornøyelig opplevelse. Absolutt noe man burde gjøre fra tid til annen. Det er naturligvis kjekt om man vet hvor man er og hvilken retning man går i, for da er jo alt mye tryggere, men selv om man har kontroll er det ganske funky å ikke se mer enn ti-femten meter. Går man i flatt terreng er det sikkert hendig med kompass. Selv hadde jeg god kontroll, ettersom jeg visste at jeg skulle nedover. Slik så det ut da jeg plutselig var nede:
Jeg hadde faktisk så mye kontroll/flaks at jeg gikk meg rett på demningen til
Moldevatnet, som var planen. Der var det imidlertid ikke mye å se, så jeg gikk hjem.
Gårsdagens moral: Når tåka kommer rullende over heiene, løp til fjells.
I dag har jeg gjort lite spennende i forhold til i går. Stort sett drukket kaffe og lest Lord of Chaos. I den anledning har jeg fundert litt på hvorfor Rand i de to siste bøkene later til å ikke ha 20
Far Dareis Mai rundt seg til enhver tid. Om noen forteller meg det blir jeg fornøyd.
-Tor Nordam
Comments