I går, rett før jeg skulle dra tilbake til Trondheim etter endt juleferie, snakket jeg med min venn Trond på telefonen. Han lurte på om vi skulle bade. Været var helt nydelig, for første gang siden før midten av desember. Blå himmel, sol, 20 cm nysnø, vindstille, og rundt -10 grader. Perfekte forhold for et bad, med andre ord. Jeg tenkte likevel at jeg hadde litt dårlig tid, at jeg gjerne skulle kommet meg avgårde for å kjøre mens det var lyst, så jeg takket nei. Veldig kjedelig, og jeg følte på at jeg ikke hadde badet hele julen, og faktisk ikke på flere uker, men jeg tenkte det kommer alltids flere anledninger. Blant oss badere er det vanlig å si at man angrer aldri på et bad, og det har hittil holdt stikk for meg. Derimot angrer jeg ofte på at jeg har takket nei til et bad.

Men så sa Trond at hadde tenkt å gjøre det til en greie å bade hver dag i 2025. Da ble det hele straks mer interessant. En av mine svakheter er at jeg sammenligner meg selv med andre på områder jeg interesserer meg for, og i det siste har det dukket opp mange nye fjes på fredagsbadingen på jobb, og noen av de nye fjesene plasker rundt i vannet i flere minutter, mens jeg, som har drevet med vinterbading siden 2014, haster opp trappa etter få sekunder. Jeg tar tenkt at jeg burde gjøre noe med dette, og det eneste løsningen er herding. Derfor resonnerte idéen om å bade hver dag et helt år veldig, og jeg takket ja til tilbudet.

En liten halvtime senere tasset jeg ut i nokså kaldt vann på Retiro, og holdt meg uti lenge nok til å bli tatt bilde av. De aller beste vinterbadene er på dager da det er nokså kaldt, men vindstille og sol. Når man kommer opp igjen av vannet holder det å tørke seg litt, og så er det egentlig ganske kurant å stå og få litt sol på kroppen. Så lenge man har noe å stå på føles det slett ikke så ille, selv om man står ute i bare badebukse i mange minusgrader. Etter å ha psyket meg opp litt hoppet jeg uti for en kort dukkert til, og så gikk jeg opp, tørket meg og skiftet. Timingen var helt perfekt, sola var begynte såvidt å berøre fjelltoppene omtrent når vi var ferdige med badingen.

Og vips var vi i gang med et helt år med bading hver dag. Vi ble enige om en viss pragmatisme. Bare utendørs bading teller, og det må åpenbart ikke være oppvarmet vann, men elv, innsjø eller havet går for det samme. Hvis være er såpass dårlig at det føles utrygt er det greit å stå over, og hvis man er på reise til et sted der det er veldig upraktisk å bade er det også greit å stå over. Jeg som bor i Trondheim og er medlem av Sjøbadet har mulighet til å bade med badstu omtrent hver dag, men det blir for enkelt. Badstu innimellom er grei (det finnes også opptil flere badstuer man kan booke i Molde), men hovedregelen er bading uten badstu.

Jeg nevnte initiativet for noen venner i Trondheim, og opptil flere var interesserte i å bli med, selv om jeg sa fra for sent til at de fikk med seg første januar. I dag tok jeg derfor badet på Ranheim, med en jeg kjenner som har leilighet nær sjøen. Det ble litt sent før jeg kom meg avgårde, rundt halv fem, og været var overskyet, -5 eller så, litt vind, og snøbyger (oppholds akkurat mens vi badet). Den absolutt kaldeste delen av opplevelsen var at vi måtte vasse gjennom ganske mye snø for å komme til brygga. Jeg burde kanskje ta det som en del av herdingen, men jeg tror nok jeg satser på badesko fremover.

Inspirert av Al Alvarez' Pondlife tenkte jeg å skrive en slags dagbok fra badingen. Kanskje ikke hver dag, men nokså hyppig. Mest for min egen del, for å dokumentere hvordan jeg opplever denne øvelsen, men også litt fordi det tydeligvis finnes interesse for å lese slikt.