Dette er den første søndagsspalten fra meg. Forhåpentligvis vil spalten bli et fast syn på søndager / mandager på Calcuttagutta. I dag forsøker jeg å gi et overblikk over konflikten i Darfur, som har vært inn og ut av mediesøkelyset det siste året og vel så det.
Jeg vil understreke at jeg har forenklet litt i et forsøk på å være konsis (et relativt begrep), men dere må for all del påpeke det hvis dere synes jeg har forbigått noe viktig, og selvfølgelig skrike ut hvis noe er direkte feil.
Dersom din entusiasme for konflikter i Afrika er sjaber, foreslår jeg at du spoler ned og leser konklusjonen (hvis du vil vite hva jeg synes) og avsnittet om dagens situasjon.
Sudan, med de tre delstatene som utgjør Darfur-området. Darfur er på størrelse med Frankrike og har omtrent seks millioner innbyggere. (Bilde fra Wikipedia) Kort historisk oversikt? – ca 1300: Daju-dynastiet styrer Darfur-regionen.
1300: Islam introduseres.
1300 – 1875: Selvstendig kongedømme (”Fur”) under ymse konger.
1875 – 1899: Egyptisk styre.
1899 – 1916: Styrt som semi-uavhengig sultanat under britisk Sudan.
1916: Sultanatet allierer seg med det ottomanske imperiet og erklærer krig mot britene. Opprøret blir slått ned og Darfur innlemmes i Sudan.
1956: Darfur blir formelt del av republikken Sudan når den blir uavhengig.
1994: Darfur deles inn tre føderale stater under Sudan.
2003: Den nåværende konflikten bryter ut.
BakgrunnSudan har vært et arabisk-dominert militærdiktatur siden 1958. Landet har hatt to borgerkriger mellom det muslimske nord og det kristne sør; den siste er nå forhåpentligvis avsluttet (med hjelp fra vår egen Frafjord Johnson).
De viktigste etniske gruppene i Darfur er fur og baggara. Fur er et etnisk afrikansk folkeslag som i hovedsak driver med jordbruk. Baggaraene er arabere og primært nomader. Det er verdt å påpeke at de forskjellige levemåtene er viktigere enn etnisiteten; konfliktlinjen går mellom fastboende og nomader, og man finner arabere og afrikanere på begge sider.
Konflikten mellom disse folkeslagene dreier seg om tilgang på vann og land; Darfur består i hovedsak av tørt sletteland, og tørkeperioder på 80- og 90-tallet har bidratt til knapphet på ressurser.
I Darfur er afrikansk misnøye med regjeringens påståtte favorisering av arabere (i forbindelse med disputter over skade på jordbruksmarker, for eksempel) og mangel på satsning på Darfur-regionen blitt hovedsakene for opprørsgruppene Justice and Equality Movement (JEM) og Sudanese Liberation Army (SLA).
Konflikten starterTidlig i 2003 gikk JEM og SLA overraskende til angrep på regjeringsstyrker i Darfur. Regjeringen var ikke forberedt, hadde lite styrker i området, og rekrutterte og væpnet milits fra arabiske stammer i området for å gå til motangrep.
Begge sider har begått overgrep, men takket være luftstøtte og overlegen væpning fikk denne militsen, kalt Janjaweed (hvilket betyr ”røver på hesterygg”, sånn omtrent), fort overtaket og har stått for de verste overgrepene. Konfliktens etniske aspekt har vært tydelig; en FN-rapport rapporterer om dusinvis nedbrente Fur-landsbyer, mens arabiske landsbyer ligger urørt ikke en kilometer unna. Siden omtrent april 2003 har man hatt borgerkrigvisa gående – massedrap, massevoldtekt, mennesker drevet på flukt i tusentall og plyndring i stor stil. Enkelte har sammenlignet med folkemordet i Rwanda (hvor minst 900.000 mistet livet), mens andre mener borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia er en riktigere sammenligning.
Chad forhandlet frem en våpenhvile som trådte i kraft 8. april 2004. Denne ble brutt i stor stil fra begge sider. Over sommeren fortsetter kampene i Darfur, mens amerikanerne truer med sanksjoner. 30. juli vedtok Sikkerhetsrådet med resolusjon 1556 at den sudanske regjeringen skal avvæpne Janjaweed-militsen innen 30 dager, ellers vil sanksjoner vurderes. Den sudanske regjering regner hendelsene i Darfur som et lokalt oppgjør omverdenen ikke har noe med. I august sender den Afrikanske Union 150 soldater for å passe på våpenhvileobservatørene. Når FNs 30-dagersfrist går ut konkluderer Kofi Annan med at situasjonen har bedret seg noe, men at overgrepene stadig fortsetter, og at man bør satse på en økt internasjonal tilstedeværelse i Darfur for å overvåke konflikten. Det trues ikke med sanksjoner.
USAs daværende utenriksminister Colin Powell karakteriserte situasjonen i Darfur som folkemord i september 2004, noe den Afrikanske Union, EU og FN ikke var enig i. Dersom det faktisk er et folkemord gir internasjonal lov mandat til å intervenere (men Powell presiserte at dette ikke var aktuelt på det tidspunktet). FN vedtar en ny resolusjon som anmoder Sudans regjering om å gripe inn snarest og varsler om mulige sanksjoner mot landets oljeindustri.
I oktober anslår WHO at 70,000 mennesker har omkommet i Darfur siden mars. Libya, Egypt, Chad, Sudan og Nigeria erklærer at problemet er en intern afrikansk sak, og at vestlig intervensjon er uønsket. AU skulle økt sin tilstedeværelse med 3000 mann i november, men skylder på logistiske vansker og pengemangel. FN og EU spytter inn pengene som trengs. I slutten av oktober starter nye fredsforhandlinger mellom opprørerne og regjeringen.
9. november undertegnes en avtale mellom regjeringen og opprørerne som innebærer at det opprettes en flyfri sone over opprørernes områder samt at nødhjelporganisasjoner skal få fri tilgang til hele Darfur. Fremgangen skyldtes antakelig at et møte i Sikkerhetsrådet var nært forestående, og Sudan lå an til å få sanksjoner ilagt. Volden i Darfur fortsatte imidlertid. Sanksjoner ilegges ikke, men nødhjelpsorganisasjoner er nå i stand til å hjelpe langt flere.
I januar konkluderer en FN-kommisjon med at brudd på menneskerettighetene og humanitær lov har skjedd i Darfur, men at den sudanske regjeringen ikke har forsøkt å begå folkemord. 51 personer blir anklaget for å være ansvarlig for brudd på menneskerettighetene. Kommisjonen anbefaler at disse blir stilt for den internasjonale straffedomstolen (ICC, International Criminal Court) i Haag.
FN anslår i mars at 180.000 har omkommet som følge av feilernæring og sykdom over de siste 18 månedene. Sikkerhetsrådet blir enig om å tiltale de 51 som regnes ansvarlige for overgrepene i Darfur ved den internasjonale straffedomstolen. I mellomtiden har overgrepene i Darfur fortsatt.
I april får den internasjonale straffedomstolen listen med 51 navn. Sudan erklærer at de aldri vil overlate noen sudaneser til noen utenlandsk domstol.
I mai sier SLA og JEM sier de vil gjenoppta fredssamtaler. I slutten av måneden besøker Kofi Annan regionen.
Situasjonen nåI dag er det omkring 2000 soldater fra den afrikanske union i Darfur. Dette er alt for lite til å sikre området for sivilbefolkningen og sørge for at den får den hjelpen den trenger. NATO og EU har akkurat blitt enige med den afrikanske union om å fly inn ekstra soldater, men foreløpig er det ikke planlagt å øke antallet til mer enn 7700, hvilket stadig vil være for få.
Den internasjonale straffedomstolen har formelt tatt ut tiltale mot de tidligere nevnte 51 individene. Sudan nekter å samarbeide med straffedomstolen, og Janjaweed-militsen har ikke blitt avvæpnet.
Fredssamtaler mellom opprørerne og regjeringen er i gang igjen, men trues av intern konflikt mellom opprørerne, som krysser fingrene for at ICCs tiltale vil svekke regjeringen.
Tørke og en mangel på aktive bønder i området medfører et stort behov for nødhjelp og fare for utbredt underernæring.
Håpet er at det blir enighet om en fredsavtale mellom opprørerne og regjeringen samtidig som man får flere fredsbevarende styrker inn i Darfur for å beskytte sivilbefolkningen.
KonklusjonKonflikten startet i april 2003. Ikke før august 2004 var det noen form for internasjonal tilstedeværelse i form av fredsskapende soldater på bakken, og i dag er det fremdeles alt for få nøytrale styrker i området til å opprettholde sikkerheten.
De viktigste afrikanske landene motsatte seg intervensjon fra ikke-afrikanske land, uten at det betydde at de forhastet seg med å gripe inn selv – noe de også bare i begrenset grad er i stand til. Antakelig spilte ikke det noen stor rolle, da det uansett ikke har vært politisk vilje fra det internasjonale samfunnet til å gripe inn. Sudans holdning til internasjonal innblanding kunne óg gjort en slik operasjon vanskelig. Når vi nå har EU/NATO-støtte til den afrikanske unions operasjoner i Sudan vektlegges det at EU/NATOs bidrag er utelukkende logistisk.
Selv de grusomme erfaringene fra folkemord og massedrap i Rwanda og det tidligere Jugoslavia på 90-tallet har ikke vært tilstrekkelig til å skape poltisk vilje til å hindre overgrep mot sivile i stor skala. En kan spørre seg når det internasjonale samfunnet skal tilegne seg den politiske vilje som trengs for å gripe inn i slike kriser. Minimum 180,000 mennesker har omkommet i Darfur – vil hendelsesforløpet være annerledes neste gang?
Det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest en god del om Darfur-konflikten er at den bunner i kamp om ressurser mellom de fastboende og nomadene i området, og at man på toppen av dette har flere faktorer som har spilt inn og gjort at konflikten har fått et tragisk utfall. De væpnede styrkene som har vært involvert har vært små – ingen kan sikkert si hvor mange Janjaweed det er, men de er neppe mer enn 5 – 10000, og opprørerne har et tilsvarende antall. Sammen med bombeangrep fra regjeringen har dette vært tilstrekkelig til å drive millioner av mennesker på flukt.
Hvem har skylden? Starten på krisen var opprørernes angrep på regjeringsstyrkene i Darfur. Regjeringens motangrep startet mot områder hvor opprørerne stod sterkt, men spredte seg så utover store deler av området, også deler som ikke hadde noe med opprøret å gjøre, og har stort sett rettet seg mot sivilbefolkningen. Selv om opprørerne begynte konflikten, er det ingen ting som kan unnskylde de påfølgende overgrepene mot sivile fra regjeringens side. Enkelte har påpekt at overgrepene mot sivile er i opprørernes interesse; det trekker oppmerksomhet til konflikten og bidrar til å stille regjeringen i et dårlig lys. Opprørerne har til dels også nektet å sette seg ved forhandlingsbordet.
Når man har lest media har man gjerne fått inntrykk av at regjeringen er slem og opprørerne snille – så enkelt er det ikke. Som de fleste konflikter er denne mer kompleks enn hva man kan få inntrykk av gjennom media. Personlig mener jeg likevel at krisen kunne fått et langt mer begrenset omfang hvis man hadde et tydelig internasjonalt regelverk som tillot intervensjon i slike tilfeller. Da kommer vi over på spørsmål om staters suverenitet og rett/plikt til intervensjon, hvilket kan være et passende tema for en artikkel en annen gang.
KilderWikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Darfur
BBC: http://news.bbc.co.uk/1/hi/in_depth/africa/2004/sudan/
Diverse CNN-artikler om Darfur
Sudan Tribue: http://www.sudantribune.com
Human Rights First: http://www.humanrightsfirst.org/international_justice/regions/sudan/sudan.htm
Scott Anderson for New York Times Magazone: http://hcs.harvard.edu/~amnesty/articles/darfur2.html (anbefales)
Comments