Planen min for årets Moldejazz var sånn omtrent å chille, gå på et par-tre konserter, bade litt, gå en tur eller to i marka og drikke litt kaffe. Stort sett gikk det også slik, bare at jeg i tillegg lot meg overtale til å være frivillig på festivalen. Da vi kom til byen på søndag hadde jeg egentlig ikke kikket noe særlig på festivalprogrammet, men Camilla og jeg dro i allefall til byen på mandag for å treffe Silje, og overvære åpningen i Alexandraparken. Som vanlig var det taler av festivalsjefen (Hans-Olav Solli (tidligere kommunestyrerepresentant for Høyre)), ordføreren (Torgeir Dahl (H)) og en minister (i år kommunalminister Jan Tore Sanner (H)), og som vanlig snakket ordføreren om hvordan han tror det er bra for Molde at vi lar oss provosere litt en gang i året. Jeg har egentlig aldri helt synes det gir mening, men så hørte jeg fra Ulf at det for eksempel har hendt at folk har forlatt kirkekonsertene i harnisk, og kommentert til vaktene på vei ut at man kan da ikke holde på slik (formodentlig lage lyd som ikke har melodi, og likevel kalle det musikk), og spesielt ikke i kirken, og da tenkte jeg at det kanskje er greit at disse menneskene blir utsatt for en provokasjon i ny og ne.

Blant de som spilte på åpningen var årets Artist in Residence Ola Kvernberg og Jushua Redman. De spilte en ganske kul sak som jeg gjerne kunne hørt mer av, men dessverre viste det seg at den konserten var en av de 12 (eller var det 16?) som var utsolgt allerede før festivalen startet. Etter åpningsseremonien tok vi turen bort til Plassen og slo av en prat med Ulf, som nevnte at de kanskje kunne hatt behov for en ekstra vakt på et par konserter. Han fulgte senere opp med et tilbud jeg ikke kunne si nei til, nemlig å stå vakt på to konserter, inkludert nevnte konsert med Kvernberg og Redman. Jeg registrerte meg på moldejazz.no, og i år som i forfjor stusset jeg litt på hva man egentlig skriver under «Kvalifikasjoner», så jeg endte opp med

• Doktorgrad i fysikk
• Truckførerbevis
• Flink til å lage hipsterkaffe

Doktorgraden og hipsterkaffen ble behørig kommentert av de tre ungdommene som satt og kjedet seg i akkrediteringsdisken, men ingenting ble sagt om truckførerbeviset.

Før det ble klart at jeg skulle være frivillig hadde Camilla og jeg allerede kjøpt billetter til Anna Högberg Attack, på Storyville klokken 22.00 på tirsdag. Det var en ganske kul sak, med tre saksofoner, piano, kontrabass og trommer. Tidvis med melodi, tidvis uten, og jeg har nok aldri før hørt så merkelige lyder fra en saksofon. Anna Högberg gjorde blant annet en mystisk greie som jeg tror innebar å gurgle med vann fra drikkeflasken, samtidig som hun blåste både stemt og ustemt (altså både med og uten å sette flisen i vibrasjon, det er i allefall min teori) i saksofonen. Veldig sært og ganske kult, så jeg er glad vi gikk på denne, som forøvrig var tirsdagens konsert i Budstikkas svarte løype.

Onsdag brakte min første økt som vakt, på den tidligere nevnte utsolgte konserten med Kvernberg og Redman. Jeg stod først i døra og scannet billetter, noe som stort sett funket ypperlig. Det eneste problemet jeg støtte på var en dame som hadde et noe uskarpt foto av billetten på mobilen, og som ble overasket over at scanneren ikke leste det, fordi «det fungerte i går». Jeg lot høflig være å spørre om hun hadde brukt et uskarpt bilde i går også, og billetten ble manuelt sjekket og alt gikk fint. Etter at alle var inne ble jeg omplassert fra dørtjeneste til stå-inne-på-balkongen-og-åpne-døra-hvis-det-blir-brann-tjeneste, som innebar at jeg fikk med meg omtrent 90% av konserten. Der var det mye kult, hvorav min favoritt var ekstranummeret (som de forøvrig spilte hele eller deler av på åpningen i Alexandraparken). Hvis jeg husker riktig dreier det seg om en versjon av en låt komponert av et fiktivt orkester i den kanadiske kultfilmen It's All Gone Pete Tong. Jeg husker ikke hva den heter, men jeg antar låten også er komponert av noen på ordentlig, så jeg tenkte å høre gjennom soundtracket til filmen ved en passende anledning.

Torsdag ble en dag med lite jazz for min del, kun en kort tur i Alexandraparken. Fredag ble det forsåvidt også lite jazz, men da slenge jeg meg med på lunsj på Hjertøya, et fast tilbud til frivillige på festivalen. Været var bare sånn middels tidlig på dagen, men det tok seg oppover, og etter at vi hadde spist litt spekemat og nippet litt øl og akevitt var solen kommet frem, og det var aldeles ypperlig badevær. Av en eller annen grunn har jeg ikke tenkt over at det å dra til Hjertøya kan være en fin ting på en sommerdag i Molde, men jeg tror sannelig jeg skal legge det til på listen over ting å vurdere om man har en ledig dag med pent vær.

Lørdagen startet jeg dagen med en kaffe på Fole godt, etterfulgt av å stå vakt på en konsert for barn, med Meg og kammeraten min. I følge programmet er «Meg og kammeraten [...] noe av det ypperste man kan høre fra en scene uansett alder», og det var egentlig ganske kult. Jeg likte spesielt moderne innslag som en sang som handlet om kjæresten til bestefar, som ikke er bestemor, og som videre ble beskrevet med «hun er en fin fyr». Jobben min som vakt var igjen å åpne nødutgangen i tilfelle brann, og siden det ikke ble brann denne gangen heller var det relativt grei skuring. Etter at denne konserten var ferdig hjalp jeg til med billetteringen på Morten Qvenild i teatersalen, og gikk deretter inn og satte meg. En ganske spesiell sak, og som vanlig føler jeg at jeg mangler vokabularet til å si så mye fornuftig. Det var i allefall én fyr, ett piano og en masse elektronikk både i og rundt pianoet.

Etter middag hjemme var planen å gå på en konsert klokken ti, men jeg dro nedover til byen noe tidligere, og ble overtalt av Ulf til å stikke innom Eyolf Dale's Wolf Valley. Jeg kom litt sent, men fikk med meg omtrent halve konserten. Tidvis ganske funky, tidvis litt rolig og slapt, men alt i alt en positiv opplevelse. Deretter tok jeg turen til Kaja Draksler og Susana Santos Silva, på Storyville klokken ti. Jeg kom ganske tidlig, men jeg slapp rett inn på funksjonærbånd, og jeg innså kjapt at det antagelig kom til å bli god plass. De første ti minuttene var det bare meg og et par vakter, før det etterhvert begynte å dukke opp noen flere. I stedet for vanlige stolrekker hadde de satt ut stoler og bord, som bidro til at det så sånn passe fullt ut når konserten begynte.

Denne ble definitivt ukens særeste konsert for min del. Slik jeg forstod det var dette fri improvisasjon, i utgangspunktet med piano og trompet. Draksler brukte ganske mye tid på å stå bøyd over pianoet og spille direkte på strengene, og Santos Silva tok på et tidspunkt frem en slik spilledåse som man sveiver på, og spilte på den i kanskje fem eller ti minutter, ved å vri på trommelen direkte med en finger, mens hun holdt en annen finger over klang-dingsene for å gi en litt dump og kort lyd. Ganske spesielt. På vei ut vekslet jeg et par ord med Hayden Powell, som sa han synes konserten var fantastisk, og han er jo selv en meget habil trompetist og burde dermed vite hva han snakker om. Jeg er fornøyd med at jeg gikk, i allefall.

Fra denne konserten løp jeg dirkete til Molde Domkirke, for å få med meg Kirsti, Ola og Erik. Jeg trodd jeg var litt sent ute, men jeg hadde akkurat satt meg ned sånn omtrent midt i lokalet da festivalsjefen reiste seg for å introdusere artistene. Det ble mye vakker sang og kul feleklimpring (og litt stryking), men egentlig synes jeg denne konserten var litt tam. Det tok seg litt opp (etter min smak, altså) i siste halvdel, og selv om jeg vurderte å gå underveis er jeg glad for at jeg ble sittende. Spesielt de to siste låtene (siste ordinære, pluss ekstranummer) var verdt å få med seg. Noe uventet (for publikum, men formodentlig ikke for Kirsti, Ola og Erik) begynte Morten Qvenild å spille orgel. Kirkeorgel er et instrument som mener alvor, og jeg har inntrykk av at det i Molde er et ganske godt eksemplar. Flere konserter burde ha litt spontant orgelspill, egentlig.

Etter kirkekonserten, som festivalsjefen forøvrig omtalte som avslutningskonserten, tok jeg turen til jazzens siste konsert, med Jaga Jazzist i teatersalen. For midnattskonsertene slår de sammen amfiet, så dette var en ståkonsert, og jeg foretrekker naturligvis sittekonserter. Det var også litt bråkete og litt mye strobelys etter min smak, men tidvis ganske kul musikk. Jeg gikk litt til og fra, men rundt halv to følte jeg at årets festival var over for min del, og satte kursen hjemover. Jeg har senere sett årets festival omtalt som en av de beste i historien, i tillegg til at det virker som om det gikk ganske greit økonomisk. Personlig kan jeg ikke si at jeg synes denne festivalen var bedre enn for eksempel i 2013 (den siste med Otnes) eller 2014 (den ene med han svensken), men det er vel bare å innse at jeg ikke egentlig har spesielt mye peiling på jazz. Det er uansett hyggelig at det går bra med den nye festivalsjefen, som ble oppgradert fra fungerende til permanent på et eller annet tidspunkt i løpet av det siste året.