En liten tur til Bergen, del II
I Lom startet vi naturligvis dagen med en tur på
Bakeriet i Lom. Jeg har vært der en gang før, som beskrevet
her, men denne gangen var det langt mindre folksomt og veldig rolig stemning, så vi ble sittende en stund og lese ved et bord ved vinduet. Utsikten var upåklagelig, men en diger foss bokstavlig talt rett utenfor vinduet, og kanelbollene var fullt på høyde med utsikten. Kaffen holdt ikke helt samme standard, noe som fikk meg til å reflektere over om det ville være en god idé å flytte til Lom og starte en kvalitetsfokusert kaffebar, men jeg kom frem til at man må nesten selge gode kanelboller og god kaffe på samme sted, ellers blir det bare tull.
Bakeriet i Lom
Sånn litt over lunsjtid kjøpte vi boller og brød til å ta med, og hoppet i bilen for å kjøre nordover. Vi kjørte først til Otta, som egentlig blir nokså rett østover fra Lom, og som er et av disse stedene man (eller jeg i allefall) ser fra toget men aldri stikker innom. Otta har i følge wikipedia 1700 innbyggere, ligger 110 km fra Lillehammer og er administrasjonssenter i Sel kommune. Vi stoppet i et kvarter eller deromkring, så jeg ble kanskje ikke så mye bedre kjent med stedet, men nå kan jeg i allefall hevde å ha vært i Otta, om enn så veldig lenge.
En av flere typer klassisk norsk utsikt
Fra Otta kjørte vi nordover mot Dombås. Mellom Otta og Dombås er det egentlig ganske fint, spesielt er det mange flotte steder langs elven, og når jeg tar toget oppover der pleier jeg ofte å tenke at jeg kunne tenke meg å kjøre så jeg kunne stoppe og se på fosser og stryk og slikt. I praksis er det imidlertid ikke fullt så enkelt. Det er ikke alltid det er så lett å stoppe i bil heller, og man må gjerne gå litt for å finne de fine stedene, så det ble i praksis til at vi bare kjørte forbi. Men det er ikke så verst utsikt fra veien, så det var i grunnen greit nok.
Vi tok imidlertid en liten avstikker, oppover mot Høvringen. Jeg bestemte meg ganske sponant da jeg så skiltet, ettersom både Camilla og jeg var på leirskole på Høvringen med Bergmo Ungdomsskole i det herrens år 1998 (tror jeg det må ha vært), og ingen av oss har vært der siden. Fra E6 går det en veldig svingete vei oppover i skogen i fjellsiden, og vi kjørte et stykke oppover, men etterhvert som vi kom høyere opp ble det kaldere og begynte å snø ganske tett, og ettersom vi hadde leiebil uten piggdekk var jeg ikke så veldig hypp på å komme ut for et glatt parti.
Veien opp mot Høvringen
(Kart løftet fra Google maps)
Uansett, det var nesten nostalgisk å nesten være tilbake på Høvringen. På veien videre diskuterte vi hva vi husket fra leirskoleoppholdet der, som altså var før vi ble kjent med hverandre. Jeg husker lange fine skiturer, og at det egentlig var et slags vendepunkt for meg å innse at jeg egentlig var i ganske god form selv om jeg til da hadde tenkt på meg selv som en som ikke drev med idrett. Camilla husker at hun lot som om hun var syk og leste bøker.
Da vi kom til Dombås tok vi også en liten stopp, mest for å kjøpe kaffe og fylle bensin, for å kunne holde varmen om vi skulle bli stående fast på vei over Dovre, og vi endte også opp med å stikke innom en butikk med lokale husflidprodukter, der Camilla kjøpte et tøybærenett med en brodert moskus, og jeg kjøpte (med ironi) et lite håndmalt fat det står «God jul» på.
Dombås
Min favoritt-del av togturen mellom Oslo og Trondheim har alltid vært stykket mellom Dombås og Oppdal, som altså er opphavet til navnet Dovrebanen. Jeg er usikker på om jeg har kjørt der før, det må i såfall være lenge siden, men når man kommer fra Molde er det egentlig ingen god grunn til å kjøre der, ettersom det er kortere å kjøre direkte til enten Dombås eller Oppdal og derfra dit man skal. Jeg har i allefall sett på utsikten fra toget og lengtet etter å stoppe, så denne gangen stoppet vi hyppig. Det var riktig nok litt i kaldeste laget, med temperatur rundt 0 grader og litt snø i luften, men vi fikk sett litt på utsikten, tatt noen bilder og ikke minst rastet med kanelboller og kaffe. Vi så dessverre ingen Moskus.
Snø i luften på Dovre
Fra Oppdal følte jeg i grunnen at turen var mer rutinemessig, ettersom jeg ofte har kjørt fra Molde til Trondheim via Oppdal. Det mest spennende som skjedde var egentlig da jeg prøvde å finne frem til stedet jeg skulle levere bilen ute på Leangen, etter å ha satt av Camilla og bagasjen hjemme. Vi brukte om lag seks timer på turen, som i følge google maps er på 330 kilometer. Absolutt en fin tur dette også, spesielt stykket over Dovre, men kanskje ikke helt på høyde med Vestlandet. Totalt sett vil jeg dog si at å kjøre fra Bergen til Trondheim via Stryn og Lom er en flott tur, som gir et variert utvalg av norsk natur. Kan helt klart anbefales.