For snart tre år siden skrev jeg om hvordan jeg
forberedte meg til eksamen i Matematiske approksimasjonsmetoder i fysikk, og jeg la kjekt til at det kunne tenkes å bli min siste eksamen noensinne. Men der tok jeg nok skammelig feil. Siden jeg jobber en del med havet og denslags for tiden har jeg og et par kollegaer med tilsvarende u-hav-relatert bakgrunn bestemt oss for å skaffe oss litt bakgrunnskunnskap ved å ta faget
TMR4230 Oseanografi, ved Institutt for marin teknikk på NTNUs mindre kjente campus på Tyholt.
I følge hjemmesiden starter forelesningene i uke 2, så etter å ha sjekket kalenderen for å finne ut hvordan det var igjen med den uken som har nyttårsaften i seg, troppet vi opp forrige torsdag bare for å finne ut at forelesningene starter i uke 3. I morgen braker det dermed løs, med forelesning fra 9.15 til 12.00. Jeg merker at jeg gleder meg allerede. Som fysiker regner jeg naturligvis med å ta dette faget på strak arm, siden alt som foregår i havet essensielt er fysikk. Det finnes riktignok en mulighet for at oseanografi viser seg å være fysikk på samme måte som kjemi er fysikk, det vil si på den måten at man kjenner alle de grunnleggende lovene, men der det fort blir så komplisert at man bare kan glemme å gjøre noe som helst fra grunnen av, men seriøst, hvor komplisert kan det egentlig være? Det er tross alt bare vann som flytter på seg. Det blir naturligvis litt mer infløkt av at dette vannet vekselvirker med alt mulig rart, inkludert været, og at turbulens og denslags ikke er helt godt forstått, og at det hele foregår på en roterende sfære (som en av mine kollegaer stadig påpeker), men vi satser på at det går bra likevel. Rapport følger.