Jeg satser jo på å bli religionsviter, men jeg ser at ingen av mine artikler her har så mye som streifet temaet. Det har jeg tenkt å gjøre noe med. Og jeg begynner med mine favoritter, jezidene. Det er ikke så fryktelig mange av dem (totalt rundt 300 000), og de er ikke så godt likt overalt, men jeg liker små rare grupper med mennesker.
Jezidene regnes som kurdere (skjønt de er ikke helt enige i det), og religionen kalles jezidisme, men det er vanskelig å trekke opp noe skille mellom religionen og folkegruppen. Dette skyldes kanskje først og fremst at de er endogamiske. Det vil si at de bare gifter seg med folk innenfor sin egen gruppe.
De holder først og fremst til i Nord-Irak, litt nord for Mosul. Dagfinn Rian, min foreleser i temaet minoriteter i Midtøsten og definitivt den beste foreleseren jeg har opplevd (Jeg anbefaler å stikke innom en av hans forelesninger, selv om man ikke tar fagene hans. Vi har jo allerede fastslått at alle kan forstå mine fag uten noen særlig forkunnskap, og vi snakker her om en mann som åpnet en forelesning ved å sitere åpningen av Johannesevangeliet på gresk. Etter hukommelsen.) fortalte like etter begynnelsen på den amerikanske innvasjonen av Irak hvordan han hadde sett folk i Mosul peke opp mot det området hvor jezidene holder til og si at det var der amerikanerne burde slippe bombene sine.
Det er som sagt ikke alle som liker jezidene. Det er flere grunner til det.
Det er usikkert hvor navnet kommer fra. En tolkning sier det henger sammen med gudens navn, Yazdan. En annen sier det henspiller på Umayyade-kalifen Yazid, mannen som drepte Husayn (Muhammeds sønn) ved Kerbala (jeg regner med at dere i alle fall vagt kjenner til historien). Jezidiske ledere sier ofte at de er etterkommere av Yazid. Det henger sammen med påstanden om at de ikke er kurdere, men arabere. Med den økende islamiseringen i området, har det gjennom historien blitt stadig vanskeligere å være kurder, og jezidene blir forfulgt som frafalne fra Islam, fordi de ikke regnes til bokfolkene og fordi de anklages for djevel-tilbedelse. Da kan det å hevde at man egentlig er araber være til hjelp. Mer eller mindre.
De regnes ikke til bokfolkene (de religionene som Koranen sier skal tolereres: Kristendommen og Jødedommen, for eksempel. Da Islam ekspanderte østover ble også Hinduisme regnet til denne gruppen.) Det er flere. Men kravet er at man skal ha en åpenbart bok, og selv om jezidene har to slike, er de ikke skrevet ned. Den ene boken kalles Mes'hef Resh - Den sorte boken. For de av dere som straks tenker Necronomicon kan jeg fortelle at jezidene faktisk er opphav til ideen om den. De omtales som djevel-tilbedere av andre i området, H.P. Lovecraft baserte seg på ideen om den da han skrev sin bok. Dere kan lese et utdrag av den egentlige
her.
Det er en ekte synkretistisk religion. Synkretisme betyr akkurat det det ser ut som dersom man analyserer ordet. Syn som i syntese, kretisme som i credo. Blandet tro. Som grunnlag ligger en indo-iransk tro fra et par tusen år før vår tidsregning. Over denne har blitt lagt lag av Zoroastrisme (gammelpersisk religion, grunnlagt av Zarathustra omtrent samtidig som Buddha i India), Jødedom, Nestoriansk kristendom (altså kristendom som brøt av fra hovedretningen ved en av de første kirkemøtene), Manikeisme (en type gnostisisme) og Sufisme (islamsk mystikk). Sistnevnte kom med religionens grunnlegger (hvis du spør en religionsviter, men den siste inkarnasjonen av påfuglengelen Malak Tawus hvis du spør en jezid), Sheik Adi.
Det er ikke helt riktig å si at Sheik Adi er religionens grunnlegger. Han var en ortodoks sufi-sheik, og ville aldri ha grunnlagt en slik religion. En stund etter hans død i 1162 trakk imidlertid hans disipler inn elementer fra de andre religionene jeg nevnte ovenfor og skapte det som skulle bli jezidisme. En jezid vil selvsagt ikke si seg enig i denne fremstillingen av historien. Ifølge dem spores religionen tilbake til tidenes morgen.
Jezidene regner seg som etterkommere av Adam, men ikke Eva (i motsetning til resten av menneskeheten). Adam ble angivelig lei av at Eva hele tiden hevdet at barna tilhørte henne, og de bestemte seg for å legge sine ...frø... i hver sine krukker. Etter ni måneder inneholdt Evas krukke bare ormer, insekter og ekle ting, mens fra Adams dukket sønnen Shahid frem. Han ble ved hjelp av en hurie (en av de magiske kvinnene som ifølge muslimsk mytologi finnes i paradiset og som får sin jomfrudom tilbake hver kveld) stamfar til jezidene.
På grunn av dette kan ikke jezidene gifte seg med resten av menneskeheten, de er endogamiske. Etnisk tilhørighet er viktig for dem, og å bli utelukket fra folket er det verste som kan skje. Det har blant annet betydelige konsekvenser for sjelen, som jeg skal komme tilbake til senere.
Jezidene er i utgangspunktet monoteister, men guden er det som på godt norsk kalles Deus otiosus, altså en hvilende gud, en gud som etter å ha skapt verden trakk seg tilbake fra den og overlot styret av verden til andre. Andre er i denne sammenhengen Malak Tawus. Malak Tawus ble skapt den første dagen (som likevel er etter at verden ble skapt), og etter ham ble de andre englene skapt. De er likevel underordnet ham. Malak Tawus' hemmelige navn er Shaytan (det arabiske navnet på Satan). Jezider har imidlertid ikke lov til å bruke det navnet og det finnes flere tilfeller hvor jezider har drept ikke-jezider som har brukt det, ved for eksempel å si "Jeg tar min tilflukt i Allah mot Satan" (derfor slapp de militærtjeneste under Det ottomanske riket).
Dere ser sannsynligvis nå hvor anklagene om djevel-tilbedelse kommer fra. Anklagene er imidlertid basert på en misforståelse. Malak Tawus er ikke Satan som man forstår det i Kristendommen eller Islam. Han er den guddommelige viljes utøver. Han var, i likhet med kristendommens Lucifer, en engel som falt i unåde og ble kastet ned i Helvete. Der gråt han imidlertid 7 fulle krus med tårer og slukket Helvetes ild. Det finnes altså ikke noe Helvete i jezidismen. Fordi han hadde angret så veldig, ble han igjen reist opp til gudens høyre hånd. Fordi det ikke finnes noe helvete, opererer jezidismen med reinkarnasjon. Gode mennesker reinkarneres som mennesker, andre som dyr.
Den fremste makten i verden er altså ikke enhetlig god, men det henger sammen med ideen om at siden verden ikke er helt god, kan ikke noe helt godt ha noe med verden å gjøre. Malak Tawus sender både godt og ondt.
Jezidene ber ved soloppgang- og -nedgang, måneoppgang- og -nedgang ved at de vender seg mot solen eller månen mens de går rundt en spesiell sten. Bønnen er rettet mot Malak Tawus, eller eventuelt de andre englene.
De kan ikke bade, gifte seg, skifte klær eller ha sex på onsdag fordi det finnes en ond onsdag. Man kan ikke gå kledt i blått (en idé man gjenfinner i både islamsk og jødisk mystikk), de kan ikke spise salat og flere andre ting (som dere kan lese om i linken jeg ga dere), og de kan ikke drikke vann slik at de lager en gurglelyd.
Tidsregningen starter med året 292, men man vet ikke hvorfor.
Store fester er alltid interessante når det gjelder slike religioner:
Bryllup: Det er åpning for polygami, men man må betale en pris for bruden, så det er dyrt. Seremonien er enkel. Deretter må bruden, kledt i rødt, bevege seg fra sin fars hus til sin brudgoms, og på veien på hun stoppe innom ALLE helligdommer, uansett religion. Dette er interessant, for andre steder står det at de ikke under noen omstendighet må gå innom en moské. Når hun kommer frem, skal brudgommen slå henne i hodet med en stein. Jo hardere desto bedre.
Enker kan gifte seg igjen inntil seks ganger, men ikke mer. Dersom en jezid er i utlandet i mer enn et år, har han ikke lov til å bo hos sin kone når han kommer hjem, og han har heller ikke lov til å gifte seg igjen.
Begravelse: Skal finne sted så snart som mulig etter døden. Hodet skal ligge mot øst. Dersom avdøde hadde høy stilling, henges klærne på en tredokke som proseseres i tre dager. Man har minnebønner som i jødedommen med klart oppsatte mellomrom. Etter årsdagen oppsøker man en prest som skal finne ut hva slags liv den avdøde har blitt gjenfødt i.
Samfunnet er oppdelt i et klart teokratisk system, selv om man skiller mellom religiøs leder og sekulær leder. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det, for det blir fort kjedelig. Er det ikke fascinerende?
Comments