Her om dagen hadde jeg en prat med en dataingeniør som snakket veldig ivrig om
json og kodegenerering og denslags. Det er egentlig veldig kult, for dette er ting jeg bare så vidt har hørt om tidligere, og som jeg har plassert i båsen «ting for
hipster-hackere» (sammen med blant annet NoSQL, Haskell og clojure, som den samme dataingeniøren også snakket ivrig om), og nå omgås jeg plutselig folk som bruker disse tingene og demonstrerer på overbevisende vis at det har noe for seg.
Kodegenerering, eller automatisk programmering, som det også kalles, har røtter tilbake til datamaskinenes spede barndom. I følge wikipedia ble uttrykket «automatisk programmering» brukt på 40-tallet om maskiner som kunne stanse hullkort for deg, så du slapp å gjøre det manuelt. Jeg har hørt at det senere ble brukt om assembler, siden man da slapp å skrive alle enerne og nullene selv, og, igjen i følge wikipedia, ble utrykket brukt om Fortran og andre tidlige språk, siden man plutselig slapp å forholde seg til prosessorens instruksjonssett.
I det tilfellet jeg har sett litt på i det siste handler automatisk programmering om å spesifisere en datastruktur i json, og så bruke en generator til å automatisk produsere Fortran 2003-kode som definerer en avledet type (
derived type er fortran for klasse, sånn omtrent) for å holde dataene, og gjerne en constructor og litt slikt. Virker veldig hendig, spesielt siden fortran ikke akkurat er det minst verbøse språket man kan tenke seg. Oppdateringer følger når jeg har fått litt mer kontroll på disse greiene selv.