Jeg påpekte kvinnedagen til en kollega i dag, og nevnte med det samme at jeg anser meg selv som feminist. Hun mente dette var bra, og la til at man ofte blir satt litt i bås hvis man som kvinne kaller seg feminist (og man er selvfølgelig i en bås, den som er merket «Feminister», men dette er jo en veldig stor og diffus bås, muligens oppdelt i flere sub-båser, så jeg skjønner hva hun mener), men at jeg som mann nok slapp unna. Temaet feminisme kom opp igjen i lunsjen, og jeg ble bedt om å definere «feminist», eller i allefall hva jeg mener med at jeg er feminist, så jeg flesket til med denne elegante definisjonen:
Feminism is the radical notion that women are people.
Det kan godt tenkes det finnes de som mener feminisme er mer radikalt enn som så, men jeg synes denne er fin, og hvis man er enig i definisjonen er det vanskelig å tenke seg hvordan man skulle kunne være et noenlunde fornuftig menneske og samtidig ikke være feminist. Så for meg er det en ganske selvfølgelig ting å være.
Jeg har imidlertid merket i det siste at jeg har blitt en nokså radikal feminist. Jeg tror i allefall det er det jeg er. Hver gang noen kommer med en generell uttalelse om hva som kjennetegner kvinner (eller menn, for den saks skyld), merker jeg at jeg reagerer litt. Selv en relativt uskyldig ting som for eksempel å kalle en romantisk komedie en «jentefilm». Det stemmer kanskje at flere jenter enn gutter ser slike filmer, men hvorfor er det slik? Jeg diskuterte disse tingene med en kamerat for et par uker siden, og jeg overrasket nesten meg selv da jeg begynte å spørre hvorfor kjønn egentlig skal være den viktigste faktoren i identiteten vår. Hvorfor kan ikke ting som interesserer oss være like viktige, eller de politiske meningene våre?
Videre var jeg en tur innom Gløshaugen i dag, og jeg traff en kamerat jeg pleier å krangle om politikk med. Han antydet at han mente kvinnedagen har utspilt sin rolle i Norge, og jeg spurte hva han mener om at kvinner som uttaler seg offentlig i større grad enn menn blir utsatt for sjikane og trusler. Han sa seg enig i at dette er et problem, men mente det handler om dårlig folkesikk. Og det gjør det naturligvis, bortsett fra at trusler strengt tatt er kriminelle, ikke bare uhøflige, men siden det later til å være et nokså utbredt problem, hovedsaklig rettet mot kvinner, kjøper jeg ikke at det er et utslag av tilfeldig rettet uhøflighet.
Siden dette er et større problem for kvinner enn for menn, synes jeg ikke det er urimelig å se på det som et likestillingsproblem. Jeg har faktisk tenkt en del på dette problemet i det siste, og jeg tror jeg har kommet frem til at jeg synes vi burde begynne å håndheve loven strengere på dette punktet. Det har vært flere saker i det siste der folk har postet grove trusler mot kvinner under fullt navn på Facebook, hvorpå de har blitt oppsøkt av journalister som har spurt hva de egentlig mener med dette, og hvis journalister kan finne folk burde politiet også greie det. Jeg er nok egentlig enig i at dette er et problem som burde løses gjennom oppdragelse, men i en overgangsfase synes jeg godt vi kan gi politiet ressurser til å håndheve straffelovens §227 i slike saker:
§ 227. Med Bøder eller med Fængsel indtil 3 Aar straffes den, som i Ord eller Handling truer med et strafbart Foretagende, der kan medføre høiere Straf end 1 Aars Hefte eller 6 Maaneders Fængsel, under saadanne Omstændigheder, at Truselen er skikket til at fremkalde alvorlig Frygt, eller som medvirker til saadan Trusel. Under særdeles skjerpende omstendigheter, jf. § 232 tredje punktum, kan fengsel inntil 6 år idømmes.
Camilla,
Matteus,
Are,
Jørgen,
Hanna Maja likes this
Comments