Søndag tok jeg for første gang turen til Bymarka for å gå på ski. Jeg fikk en melding fra en kamerat som skulle avgårde, og selv om værmeldingen indikerte at det skulle være rundt null og utrygt for regn bestemte jeg meg for å slå meg med. Hvor ille kan det egentlig være, tenkte jeg. Jeg har jo tidligere hatt et prinsipp om å kun gå på ski når det er godt føre, definert som at det skal være kaldere enn -2, og det skal ha snødd minst 10 cm siden sist det var plussgrader, men i vinter har jeg tillatt et par avvik fra denne regelen, og det har i grunnen gått helt greit, så jeg tenkte at en gang til kan vel ikke skade.

Da jeg dro hjemmefra var det lett fin snø og antagelig rett under null grader, men i løpet av den lille timen det tok før vi gikk av bussen ved Skistua hadde det slått om og begynt å regne. Jeg burde naturligvis satt meg på bussen ned igjen med en gang, men vi ble enige om at det regnet bare litt, så i stedet ga vi oss til å smøre med lilla. Etter ca 500 meter konkluderte vi med at rødt antagelig var mer tingen. Jeg har for vane å smøre for feste heller enn god gli, i den grad jeg kan snakke om smørevaner etter å kun ha hatt smørefrie ski inntil for to måneder siden, så jeg klinte på tre lag, og gikk antagelig godt over i glisonen både foran og bak. Til å begynne med funket det ganske bra, men etter noen hundre meter opplevde jeg noe jeg stort sett har greid å unngå med mine strenge krav til skiføre. Jeg snakker naturligvis om klabbing. Det var en liten trøst at jeg åpenbart ikke var den eneste, vi møtte tilogmed en familie med smørefrie ski som hevdet de også hadde problemer, men jeg vil si mye av skigleden forsvinner når man hadde fått like god glid på truger.

En kort periode virket det som om det ble litt kaldere igjen, eller kanskje vi bare gikk gjennom et dalføre med litt kaldtrekk eller noe, men den midterste delen av turen var faktisk ikke så verst. Vi så riktignok ingenting på grunn av tett tåke, men turkameraten min forsikret meg om at utsikten normalt er kjempeflott. Den siste tredelen av turen var imidlertid noe av det mest irriterende jeg noen gang har opplevd med ski på bena.

Tanken med skismørning er at man skal prøve å få til et slags kompromiss mellom feste i oppoverbakkene og god glid i nedoverbakkene. Hvis man vet hva man driver med kan man antagelig utnytte spennet i skiene, pluss smørningens vekselvirkning med snøkrystallene, til å få såkalt spikerfeste i oppoverbakkene og likevel utmerket glid i nedoverbakkene, på en måte som nesten synes å bryte fysikkens lover. Jeg, derimot, greide å få til en spektakulær kombinasjon av null feste i frasparkene og imponerende dårlig glid i nedoverbakkene. Jeg måtte bruke stavene ivrig både oppover og nedover, og jeg har aldri vært så sliten i armene eller så knekt i sjelen etter en skitur. Bildet er tatt fra busstoppet ved Granåsen mens vi ventet på bussen hjemover, og det er riktignok noe dårligere vær og føre på det bildet enn vi hadde på turen, men jeg føler likevel det oppsummerer stemningen ganske bra. Jeg har i allefall lært et og annet om viktigheten av å holde seg til prinsippene sine.