Jeg nevnte i september i fjor at
jeg ble forsinket på Schiphol, delvis på grunn av noen prøver jeg hadde i kofferten, som sikkerhetskontrolløren insisterte på sikkerhetskontrollere ekstra nøye. Det vil si stirre dumt på dem i et minutt eller så, som tilfeldigvis var så mye som jeg mistet flyet med.
Hensikten med å ta med disse prøvene til Trondheim var at jeg skulle prøve å gjøre AFM på dem, og deretter gjøre noen simuleringer, og så sammenligne disse simuleringene med tidligere resultater fra optiske målinger gjort av mine venner i Edinburgh. Når jeg sier at jeg skulle gjøre AFM mener jeg naturligvis ikke at jeg skulle gjøre AFM, jeg er jo teoretiker, så planen min var egentlig at Jérôme skulle gjøre AFM, mens jeg skulle se på og stille dumme spørsmål.
I dag fikk jeg endelig sjansen til å være med på laben og få gjort disse målingene, noe jeg har sett frem til en stund. Jeg begynte å glede meg allerede i forrige uke, til tross for at Jérôme forsikret meg om at det var en meget kjedelig prosess, og foreslo at vi burde ta med oss øl og potetgull og gjøre en greie ut av det, men det viser seg dessverre at det finnes en hel masse tullete regler om «Spising og drikking på lab». Typisk.
AFM, forøvrig, er en forkortelse for
Atomic Force Microscopy, og er en teknikk man bruker for å lage bilder av bittesmå ting, ned til atom-størrelse. Det består i grove trekk på at man har en bitteliten nål som man trekker langs overflaten på det man vil måle, og på den måten måler man høyden på overflaten. Det høres kanskje ikke ut som om det burde gi så god oppløsning, men med en skikkelig tynn nål og piezoelektriske krystaller til å flytte nålen funker det faktisk meget bra.
Kryptiske greier på en skjerm
Som vanlig når man er på lab var det en hel rekke ting som ikke gikk som det skulle, så på to timer fikk vi tatt ett bilde på 256x256 pixler, men det var ganske kult likevel. Jeg er ikke så veldig glad i lab-arbeid selv, men jeg må si jeg synes det er veldig fascinerende når man stirrer på en skjerm masse kryptiske grafer og tall, og endrer på en lang rekke verdier som ikke sier meg noe som helst, og så plutselig begynner det å dukke opp et bilde. Spennende, spennende.
-Tor Nordam
Comments