Dannelse: Bolognaprosessen
Tirsdag denne uken tok Camilla og jeg turen til bokbaren på Antikvariatet på Bakklandet, for å overvære årets første møte i Vitenskapsteoretisk forum. Det hadde den fjonge tittelen «Allmenndannelse i høyere utdanning: Avleggs og arkaisk eller nødvendig i spesialiseringens tid?», og bestod i stor grad av at Bernt Hagtvet hyttet med neven og beskrev hvordan norske universiteter har blitt til pølsefabrikker. Han vil ha dannelse tilbake i utdannelsen, og siden jeg er helt enig tenkte jeg å skrive litt om dette. Det er imidlertid et tema man kan si mye om, så jeg tenkte å gjøre dette til en serie. Først ut: Bolognaprosessen.
Bolognaprosessen er navnet på en prosess for å strømlinjeforme høyere utdanning i Europa. Den har fått navnet sitt etter Bologna-erklæringen, som ble skrevet under av 29 europeiske utdanningsministere i Bologna i 1999. Erklæringen gikk hovedsaklig ut på at man ble enige om å innføre felles standarder i høyere utdanning i Europa, for å gjøre det lettere å vurdere kvalifikasjoner fra andre land, og for studenter å reise mellom land, og det ble bestemt at man skulle basere dette systemet på to sykluser, lavere grad og høyere grad.
I Bergen i 2005 ble ministerne, som nå hadde steget i antall til 45, enige om at man skulle ha et system med tre sykluser: Lavere grad, høyere grad og doktorgrad. Man har videre blitt enige om at den første graden bør inneholde 180-240 studiepoeng, eller ECTS credits, som man kaller det, den andre graden bør inneholde 90-120 studiepoeng, og doctorgraden skal tilsvare omtrent 180 studiepoeng, altså tre år, selv om man ikke får poeng for den.
Norge, som alltid ivrig etter å reformere, innførte disse retningslinjene med kvalitetsreformen fra høsten 2003. Jeg sakser fra
et brev fra Kristin Clemet til studentene:
Kjære student!
Målene for Kvalitetsreformen kan oppsummeres i tre punkter:
- Kvaliteten, både på utdanning og forskning, skal bli bedre.
- Intensiteten på utdanningen skal økes.
- Internasjonaliseringsgraden skal økes.
Studentene skal ha krav på bedre utnyttelse av studieåret, forpliktende studieplaner og bedre veiledning. Samtidig bedres studiefinansieringen som nå også skal belønne progresjon. Institusjonene får mye større frihet til selv å organisere sin virksomhet, men får også større ansvar for resultatene som oppnås. Også institusjonene vil bli belønnet for progresjon og kvalitet.
Bolognaprosessen i seg selv virker som en god idé, i alle fall den delen med å lette studentutveksling og jobbsøking over landegrenser ved å ha et noenlunde felles system for høyere utdanning. Mitt inntrykk av kvalitetrseformen, som skulle bringe disse endringene til Norge, er imidlertid at den er søppel. Hagtvet kalte den konsekvent for Gjennomstrømningsreformen, og som student følte jeg også at den hadde mer med studieprogresjon enn med kvalitet å gjøre, skjønt jeg rakk aldri å ta noen grad under det gamle systemet, så jeg er ikke helt sikker på hvor stor forsjellen egentlig er.
Neste gang: Hva er dannelse?
-Tor Nordam