(Advarsel. Denne posten inneholder measurebating.)

Jeg vil bli sånn som denne mannen:


Stilig kledd, og med dyrt kamera, lang linse og sekken full av laptoper og mer dyrt glass. Kan det bli bedre? Ja, det kan det. Man kan ha to dyre kameraer. Det kan kanskje virke unødvendig og tøysete, men det er faktisk utrolig konge. For generell pressefotografering kommer du langt med en 28-70 og en 70-200. Hvis du har et ekstra kamera kan du kaste bagen du har det andre objektivet i, og henge det på kameraet i stedet. Dermed har du fortsatt to ting over skulderen, men det tar 5 sekunder å bytte objektiv i stedet for 30. Ganske enkelt genialt. Japanerne har skjønt det.


For å vende tilbake til mannen på det første bildet, så har han kanskje bare ett kamera, men han har i allefall skjønt at det lønner seg å ha rask autofokus, og det lønner seg å ha IS (Image Stabilization), som Canon har i en del av sine dyrere objektiver. Nikon har naturligvis samme greie, men de kaller det VR (Vibration Reduction). Konseptet er at små magiske alver inne i objektivet merker din minste skjelving, og flytter rundt på linseelementene for å kompansere. Slik kan man få bilder med brukbar skarphet på mye lengre lukkertid enn ellers. Produsentene sier gjerne at det tilsvarer fotograrering med en blender som er tre trinn bedre. Det betyr altså at i stedet for å begrense deg til 1/120 kan du regne med å få skarpe bilder på 1/15. Plenty av folk som tester linser sier at dette faktisk funker, og det hadde bare vært genialt å ha i går. Det har altså mannen på bildet fått med seg, for som vi alle kan se her har han utstyrt seg med en 70-200 2.8 USM IS. Et godt valg for en travel ung mann som forventer effektivitet.

Jeg nevnte rask autofokus, og det er det USM (Ultra Sonic Motor) står for. Denne teknologien, som heter AF-S (Silent wave) hos Nikon, HSM (HYPER Sonic Motor) hos Sigma, baserer seg ikke på magiske alver. Her er det snakk om en motor i objektivet som utfører fokuseringen, som er myemye raskere enn at kameraet skal gjøre jobben. Selv fotograferte jeg med en gammel AF-Nikkor 80-200 2.8. Det er absolutt et fint objektiv, med god lysstyrke og veldig bra glass, men den er utrolig treg og bråkete på autofokusen, og det kostet meg flere bilder at den ikke rakk å fokusere.

Enda en ting mannen på bildet har er kamera med vertikalgrep. DET er genialt det. Som vi ser har han et Canon EOS 1D Mark II, som er et rimelig genialt kamera. Fordelen med vertikalgrep er at du har et ekstra håndtak, en ekstra utløser og et ekstra sett kommandohjul og AF-knapp og denslags, som gjør at du slipper å stå med albuene i alle retninger for å ta bilder på høykant. Utrolig digg, og fører sikkert til at man blir mye mindre sliten i lengden, særlig med grisetung optikk.

Blits er også en fin ting. Finere enn man skulle tro faktisk. ved å bruke en svak blits får man litt mer spennende lys, i tillegg til at man får mer lys, som tillater kortere lukkertid. På det nest øverste bildet kan man se at blitsen er montert på en fascinerende skinne som bøyer seg rundt og plasserer blitsen ganske nært objektivet. Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor, fordi man får mye større sjanse for å få røde øyne med blitsen nært objektivet, men det har kanskje med skygger og slikt å gjøre når man står helt oppi ansiktet på folk.

Ellers er det mye annet ekstrautstyr det kan være kjekt for en fotograf å ha. Flere av de japanske fotografene hadde med seg små gardintrapper, ca en halvmeter høye, som de brukte for å komme seg over hodene på de andre. Vitner om erfaring. Nesten som hardbarkede festivalgåere, som Tore, Anders og jeg snakket litt om i sommer.


Jeg er naturligvis ikke på langt nær så rutinert som disse gutta, og hadde ikke ofret temaet en tanke før jeg kom dit, men jeg benyttet meg litt av stoler og krakker fra kaffebaren. Ikke at det hjalp så mye, ettersom en gjennomsnittlig studentpolitiker er over to meter høy, og en gjennomsnittlig keiser er ca 1,65. Jeg har funnet ut at det ikke har noen hensikt å stemme ved vaglet på NTNU, fordi det uansett blir avgjort ved en dunke-konkurranse.

I tillegg bør man naturligvis ha en laptop, eventuelt en slik dings man henger under kameraet som overfører bilder til en ftp et annet sted, og en bråte med digre minnekort. Apropos kort, pressekort er en ting man burde skaffe seg. Jeg irriterer meg stadig over at jeg ikke gjorde en innsats der. Alle andre hadde nemlig det, og jeg hadde kanskje fått et jeg også hvis jeg hadde snakket med rette vedkommende, men det viste seg uansett å ikke være noe stort problem, fordi jeg stort sett fikk stå der jeg ville uansett.

For å oppsummere, så var det veldig gøy å prøve seg på litt pressefotografering av typen kjendisbesøk, og jeg håper det byr seg flere anledninger til å drive med slikt. Og selv om livet som pressemann naturligvis blir mye lettere og kulere hvis du kan låne to dyre kameraer fra onkel dagbladet, så er det fullt mulig å få til noen brukbare bilder uten slikt. I gamle dager brukte seriøse pressefotografer Leica, og det er en ganske annen verden med manuell fokus og lysmåling og greier, men de fikk da lekre bilder allikevel. Det var antagelig en annen verden med ferre og ikke fullt så store kjendiser også, og bedre tid og slikt, men uansett.

Helt til slutt vil jeg bare presentere et bilde fra da vi så film på skolen i går, slik at Are kan se at det var kjempekoselig, og dermed bli enda mer misunnelig.


-Tor Nordam