I dag startet vi dagen med å kjøre fra hotellet i Gatlinburg klokken halv åtte, med en plan om å spise frokost på veien, i et lite sted ved navn White Pine, i håp om å finne en mer autentisk småby enn Gatlinburg, som egentlig viste seg å være litt av en turistfelle. Da vi kom dit viste deg seg å være hakket mindre og mer autentisk enn vi hadde sett for oss, men vi trykket inn «Resturants near you» på GPSen, og valgte en som het Hannah's Café.

Da vi fant kaféen viste den seg å være så autentisk at jeg først ikke hadde lyst til å gå inn, men Paul Anton og Knut overtalte meg. Klientellet var minst like autentisk som stedet, og det virket egentlig som et slikt koselig sted der alle kjenner alle, bare at alle var litt skumle. Vi kikket på frokostmenyen, som stort sett bestod av ulike varianter av biscuit med gravy. De hadde for eksempel bacon biscuit, country ham biscuit, og en lang rekke andre, alle med kjøtt. Jeg bestilte pannekaker, men jeg spurte likevel hvordan man lager en bacon biscuit.

Damen, muligens Hannah selv, lo av meg, og spurte om jeg ikke visste hva en biscuit var for noe. Jeg sa at jeg trodde jeg visste det, men jeg så ikke helt hvordan man kunne lage en bacon biscuit. I stedet for å forklare sa hun at hun skulle lage en bacon biscuit til oss, og forsvant. Så utbrøt mannen på nabobordet «You're not from around here, are you?», og det måtte vi jo innrømme at vi ikke var. Så fortalte han den festlige historien om første gang han hadde vært i Chicago, og han hadde spurt om de hadde biscuit og gravy til frokost, men det hadde de ikke. Man måtte kanskje vært der. Det var i allefall ekstremt autentisk.

Da biscuiten dukket opp viste det seg at det egentlig var snakk om et fint rundstykke med bacon. Gravy så vi aldri noe til, så det vet vi ikke hva er for noe, men det virker rimelig å anta at det dreier seg om en eller annen type saus.

Stedet var i allefall så autentisk at jeg ikke helt kommer over det, og jeg anbefaler en tur innom om man er i høgget.

-Tor Nordam