I Edinburgh er det festival for tiden. Det betyr for eksempel at det er umulig å gå seg en tur i sentrum, at bussene er forsinket, at drosjene tar lang tid, at det er fullt over alt og at hvis man ønsker å gå å se en forestilling er det i grunnen bare å velge et av de antagelig mange som går i nærheten av der du måtte befinne deg, i tid såvel som i rom. I dag, etter et mislykket forsøk på å få tak i billetter til Footlights gjorde vi nettopp dette, og endte mer eller mindre tilfeldig opp med å se
Jason Cooks «Search for happiness».
Jeg tror faktisk dette er første gang jeg har sett en komiker i et relativt lite lokale, men jeg har naturligvis fått med meg fra Camilla at man må for enhver pris må unngå å bli en del av et slags publikumsdeltagelsesopplegg. Vi stilte oss i kø i god tid, for å få gode plasser, og endte opp med å bli de aller første som kom inn i lokalet. Vi satte oss på andre rad, og følte oss veldig smarte, helt til mannen åpnet showet sitt med å si at han hadde stått i kulissene og se publikum komme inn, og at han hadde lagt merke til at vi gikk inn først, og satte oss på andre rad for at han ikke skulle snakke til oss, og hvordan synes vi det fungerte, egentlig?
Etter dette lot han oss i midlertid være i fred, men han valgte seg ut et par grupper på første rad som han involverte en del i løpet av showet. Stort sett vennligsinnede greier, og de det gjaldt så ut til å synes det var morsomt, så det var vel i grunnen greit nok. Fyren var i alle fall morsom, egentlig langt bedre enn jeg hadde forventet når vi bare valgte noe helt tilfeldig, og når jeg sjekket programmet etterpå oppdaget jeg at showene hans har høstet femstjerners anmeldelser de siste fire årene. Jeg kan med andre ord anbefale dette, om noen tilfeldigvis skulle befinne seg i Edinburgh i løpet av de neste par ukene.
I morgen: Artikkel med bilder.
-Tor Nordam
Comments