My Twitters: Let Me Show You Them
For en tid tilbake registrerte jeg meg på twitter, mest for å kunne bli en av
Stephen Frys twillioner av følgere. Jeg har ikke faktisk tvitret en eneste ting, men jeg har likevel greid å tiltrekke meg noen følgere. En ganske celeber gjeng, om jeg skal si det selv. Inntil nylig var hele 33% av mine følgere statministere, men nå er jeg nede i 20%, etter at to bekjente fra Trondheim, Sverre og Finn Arne (eller
@sverregu og
@finnarne som de heter nå for tiden), begynte å følge meg.
Hvorfor noen vil følge noen som ennå ikke har vist seg å si noe fornuftig er jeg ikke helt sikker på, men jeg må vel bare anta at det betyr de har forventninger til meg. Jeg tror derfor jeg har bestemt meg for å begynne å tvitre, selv om det er fryktelig moderne. Men jeg vil jo gjerne bli en slik kul, moderne akademiker som uten å anstrenge seg gjør hippe og moderne teknologiske ting på en kul måte, og da må man kanskje tvitre. Finn Arne gjør det i alle fall, og jeg ser for meg at han er en slik akademiker. Jobb har han også, og det kunne jo jeg også tenke meg på sikt, så det er sikkert ikke det dummeste jeg kan gjøre å hente litt inspirasjon derfra.
Samtidig føler jeg et visst press, kanskje spesielt siden Finn Arne allerede følger meg. Han er tydeligvis en habil tvitrer, så jeg føler at jeg ikke kan lever lavkvalitets tvitring, for da kommer jo han til å lese det, og kanskje vil han da slutte å følge meg, mens hvis han ikke hadde fulgt meg i utgangspunktet, og så bestemt seg for ikke å følge meg etter å ha lest det jeg skriver, ville jeg aldri få vite om det, og da ville det jo vært greit. Jeg merker jeg blir stresset allerede.
Tittelen på denne artikkelen har jeg forøvrig stjålet fra
Ted Dziuba, en festlig fyr som skriver frekke bloggposter om moderne trender i programmering. Egentlig kunne jeg tenkt meg å stjele hele posten hans, men det ville nok vært litt for drøyt.
twitter.com/tornordam
-Tor Nordam
Comments