I anledning kvinnedagen tenkte jeg å si noen få ord om dette med likelønn, som jeg har tenkt litt på i det siste. Som Camilla sa i
sin artikkel handler deler av kvinnekampen i Norge nå om detaljer, og detaljer er ofte vanskelige å få til. For eksempel, uten at jeg har noe statistikk å basere meg på, har jeg hørt at kvinner typisk tjener mindre enn menn i jobber der man forhandler om sin egen lønn, og at dette kan skyldes at menn er flinkere, eller i alle fall ivrigere, til å fremheve egne prestasjoner.
Så hva gjør man med denslags? Og er det greit at det er slik? Hva man skal gjøre er ikke åpenbart for meg, men jeg synes i alle fall lønn bør være basert på prestasjoner, heller enn fremheving av prestasjoner. Akkurat som jeg synes jobber bør tildeles på bakgrunn av ferdigheter, ikke etter hvor mange frivillige organisasjoner man vanstyrte i studietiden.
Et annet eksempel er dette med mannsdominerte og kvinnedominerte yrker. Ingeniører, som oftest er menn, tjener typisk bedre enn sykepleiere, som oftest er kvinner, til tross for at begge yrker krever treårig høyskoleutdannelse, og at begge åpenbart er viktige i samfunnet. Jeg synes derfor det er helt greit at staten forsøker å sørge for at typiske kvinneyrker får mer av potten i lønnsoppgjøret. Når jeg diskuterer dette med enkelte av mine mer markedsorienterte venner sier de imidlertid gjerne ting som «Men hvis de synes de tjener for lite som sykepleiere kunne de vel blitt ingeniører i stedet?». Og det er forsåvidt sant, men jeg er slett ikke overbevist om at vi er tjent med et samfunn der alle er enda mer fokuserte på å tjene mest mulig penger, så på dette feltet er jeg helt klart tilhenger av et anstrøk av planøkonomi, selv om fjorårets likelønnsoppgjør antagelig kostet meg et par tusenlapper i året.
-Tor Nordam